LYRISK AUTOBIOGRAFI SOM SJANGERHYBRID OG
IDENTITETSPOLITISKE SPRÅKSTRATEGIER I YAHYA HASSANS POESI
LYRICAL AUTOBIOGRAPHY AS A GENRE HYBRID AND IDENTITY-POLITICAL LANGUAGE STRATEGIES IN YAHYA HASSAN’S POETRY
MA Thesis in Literary Studies: Literature, culture and society Graduate School of Humanities
Universiteit van Amsterdam
Eszter Borbála Kuruc 12889636
Supervisor: prof. dr. Henk van der Liet Second reader: prof. dr. Arjen Versloot
INNHOLDSFORTEGNELSE
innledning 4
den lingvistiske delen 5
innledning, problemstilling 6
teoretisk bakgrunn 7
den sosiolingvistiske analysen; multietnolekter 7 Yahya Hassans språkvariant– en kvantitativ analyse 10
dikt nummer 1: GHETTOGUIDE 11
dikt nummer 2: AFLØSER 12
dikt nummer 3: LANGDIGT 13
diagram og kvantitativ analyse 17
lånord 21
slanguttrykk 22
meningen med den språklige strategien / konklusjon 23
den litterære delen 26
innledning, problemstilling 27
teoretisk bakgrunn 28
orientalisme og re-orientalisme 28
livsskriving-teori og etnisk autobiografi 30 James Olney: Autobiography: Essays Theoretical and Critical 33
nøkkelord – autobiografi-teori 36
Philippe Lejeunes autobiografi-kriteriesystem i Yahya Hassans livsskriving 37 (hvorfor) er Hassans autobiografi lyrisk? 39 konseptet av selv og orientalisme i Yahya Hassans poesi 42 det konstruerte selvet i autobiografi-teori 42 selviakttakelse og «jeg» og «dem» opposisjon (orientalisme) 44
sammenknytning av de to delene 58 intensjonalitet og strategi - konklusjon 59
litteraturliste 62
elektroniske kilder 64
INNLEDNING
Denne oppgaven handler om den danske forfatteren Yahya Hassans (1995-2020) to diktsamlinger: Yahya Hassan: Digte (2013) og Yahya Hassan 2 (2019). I de følgende kapitlene blir diktene analysert både fra et lingvistisk og et litterært synspunkt. Den litterære delen fokuserer for det meste på sjangerspørsmålet: kan autobiografi og lyrikk kombineres? Er det virkelig autobiografi, og samtidig er det virkelig dikt Hassan skriver, eller bare et spill med formen, sjangeren? Dessuten vil jeg redegjøre for de forskjellige identitetskonstruksjonene som dikteren veksler mellom i diktene, og forsøke å finne motivasjonen bak dem.
Den lingvistiske delen handler om den språklige utviklingen som fører til etableringen av en multietnolekt. Jeg hevder at strategisk intensjonalitet er middelet som knytter de to delene sammen: nesten hvert ord er en byggestein av et gjennomført, dyptgående litterært konsept. Oppgaven er altså delt inn i tre kapitler: en lingvistisk og en litterær del. Disse to forskjellige delene blir knyttet sammen i det tredje kapittelet.
I teksten finnes det sitater og referanser både på dansk og engelsk, mens brødteksten og analysen er skrevet på norsk (bokmål).
I.
INNLEDNING, PROBLEMSTILLING
I den første, lingvistiske delen av oppgaven vil jeg analysere måten Yahya Hassans språkbruk forandrer seg på i løpet av – for det meste – den første diktsamlingen. Ved slutten av Yahya Hassan: Digte (2013) finnes det de tre diktene som representerer den språklige overgangen, og tilbyr eksempel på skrivningen, som mest avviker fra standard dansk ortografi og grammatikk. Disse diktene er GHETTOGUIDE, AFLØSER og LANGDIGT. Alle andre dikt er skrevet på standard, normativ dansk uten noen grammatiske feil – «feil» blir i det følgende referert til som «grammatiske avvikelser».
Det blir forsøkt å gjøre forskjell mellom de ulike typer lingvistiske fenomen som dukker opp: den første kategorien er de som stammer av Hassans arabiske morsmål, det vil si «innvandrer» språkbruk som er knyttet til hans (multi)etnolekt. Lånord han ofte bruker står også i sammenheng med sin arabiske herkomst. Den andre kategorien er grammatiske og lingvistiske eksempel som har sine røtter i ungdomsspråk og slang. Det blir vist to diagram med alle grammatiske avvikelser inkludert – meningen er å ha en omfattende analyse for å gi en klar oversikt.
For å sammenfatte, blir det altså en lingvistisk kvantitativ analyse med vekt på dikterens språkbruk; overgangen fra en grammatisk korrekt dansk til en slags keitet, forandret språkvariant. Som teoretisk bakgrunn vil jeg ta sosiolingvistikk som utgangspunkt: den sosiolingvistiske analysen med vekt på etnolekter, multietnolekter, er nemlig studien fokusert på en viss språkvariant adskilt etter etnisitet, religion, status, kjønn, osv.
Når det gjelder sammenknytning av den lingvistiske og den litterære delen av oppgaven, må jeg innføre begrepene «strategi» og «intensjonalitet». Hvis livsskriving kan anses som en diskursiv invensjon, blir det umulig å utelukke intensjonalitetens problematikk. Jeg påstår at strategi ikke bare kan betraktes som et litterært middel, men kan brukes i lingvistikk også. Hassans språklige utvikling er et strategisk valg, derfor innebærer det intensjonalitet, og dette er nødvendig for autobiografi som sjanger. På grunn av det må den lingvistiske strategien dyptgående analyseres for å ha en akseptabel, pålitelig konklusjon.
TEORETISK BAKGRUNN
DEN SOSIOLINGVISTISKE ANALYSEN; MULTIETNOLEKTER
Den første skandinaviske lingvisten som trakk oppmerksomhet til multietniske trekk i det svenske språket var Ulla-Britt Kotsinas i 1980-90-årene. Hun hevdet at måten ungdommer snakket på i multietniske forsteder til Stockholm, ikke var konsekvensen av dårlig språktilegnelse, men noe som skulle betraktes som en ny svensk dialekt (Kotsinas 1987). Det er ikke tilfeldig at den første skandinaviske studien av multietnolekt ble utført i Sverige, fordi Sverige opplevde større antall innvandrere på et tidligere tidspunkt enn de andre skandinaviske landene. Stockholm gjennomgikk store språklige forandringer før Oslo og København. Dessuten er det viktig å slå fast at multietnolekt som fenomen også eksisterer og har alltid eksistert utenfor Nordvesteuropa; det er et fenomen som måtte bare gis et navn til. Kotsinas tok altså et skritt tilbake fra den psykolingvistiske tradisjonen, og innførte begrepet «variant» som blir brukt i våre dagers forskninger om multietnolekt også. Variantperspektivet ble dermed en måte å forske etnolekt på, forskningsmetoden Quist brukte (2009) og, på samme måte som Kotsinas, beviste at multietnolekt-språkbrukerne var i stand til å skifte språk med hensyn til situasjon og samtalepartner (Quist 2009). Begrepet «mulitetnolekt» ble innført av Pia Quist i sin studie om språkvarianter i København i 2000.
Fra perspektivet av en språkforsker er det veldig interessant at multietnolekter oppstår i forskjellige byer og land på forskjellige måter: stor etnisk og språklig diversitet fører med seg at språk får lokale karakteristikk. Zachariassen bruker begrepet «bydialekt» for dette fenomenet (hentet fra Agnete Nesse norsk dialektforsker), og påstår at det å bruke begrepet bydialekt istedenfor etnolekt er heldigere, fordi dermed unngår man å tillegge språkvarianten «noget særligt entisk eller eksotisk» (2019 312). Quist derimot foretrekker å bruke begrepet multietnolekt, fordi det innebærer en mer spesifikk karakterisering av etnisitet og språk som utgjør «et nyt fællessprog» (2009 11).
I dag er det ingen tvil om at multietnolekter er en integrert del av en viss bys – i Yahya Hassans tilfelle snakker vi om Aarhus – lingvistiske repertoar, derfor er det umulig å forstå dem helhetlig i fall man separerer dem og analyserer dem som enestående varianter. Dessuten fastslår Quist at de ikke kan forstås bare som en markør for etnisk identitet i motsetning til en majoritetsidentitet: ved siden av dette burde de betraktes også som en integrert del av det lokale språklige og sosiale landskap (Quist 2008).
Pia Quist formulerer definisjonen av multieknolekt på følgende måte:
A multiethnolect is a linguistic “something,” a variety or style, which has developed in multiethnic urban communities and which is associated with speakers of mixed ethnic groups. The prefix ‘multi’ indicates the contrast to an “ethnolect,” the speakers of which typically constitute one minority group. (2009 44)
Quist knytter altså definisjonen tett sammen til etnisitet, og sine forskninger legger også vekt på lingvistiske utviklinger som kan betraktes som konsekvenser av migrasjon, innvandring og urban flerspråklighet, dvs. alt som går imot, og kanskje kompliserer prosessen av standardisering og homogenisering av det danske (eller svenske eller norske) språket. Som sagt før, foretrekker Ditte Zachariassen i motsetning til det begrepet «bydialekt» over multietnolekt eller etnolekt. Hun argumenterer for at det nye begrepet tillater å skille språkvarianten fra det etniske eller eksotiske elementet (Zachariassen 312). I denne oppgaven vil jeg følge i Quists fotspor med hensyn til etnisitet som avgjørende faktor i Yahya Hassans språkbruk og lingvistiske løsninger. Jeg er enig med at uten minoritetsgrupper ville multietnolektene ikke oppstå, derfor vil jeg ikke skille Hassan fra hans arabiske morsmål i løpet av språkbruk-analysen. Metodeplanen er å kombinere kvantitativ analyse av en sosiolingvistisk variant trukket fra Hassans etnografiske feltarbeid. Begrepet ‘feltarbeid’ betyr at Hassan ikke bare er ansett som primært forskningsobjekt, altså informant eller språkbruker, men også som en antropolog – og ikke tilfeldigvis er språkantropologi sterkt knyttet til sosiolingvistikk.
Hassan er født og vokst opp i Aarhus, Danmarks andre største by. Dette er et viktig faktum når man ser på hans regionalt assosierte språktrekk. I sin studie om Aarhus er Vedsgaard Christensen kommet til konklusjonen at i en ungdomsgruppe fra en multietnisk forstad til Aarhus, etnisk assosierte språktrekk (som staccato-lignende prosodi – også kjent som “syllable timed prosody” -, og leksikalske lånord fra arabisk og tyrkisk) var brukt i kombinasjon med regionale Aarhus-dialekt trekk. Dessuten snakket ungdommer med innvandrerbakgrunn fra de multietniske nabolagene mer i Aarhusdialekt enn ungdommer som hadde oppvokst i en monoetnisk middelklassebydel (Vedsgaard Christensen 2006). Samme konklusjonen er kommet Quist og Skovse på i artikkelen Regional dialect and multiethnic youth style in a Danish social housing project (2020).
Etnisk assosierte språktrekk inkluderer trekk som kan beskrives som karakteristikk av språkstil brukt av ungdommer i lingvistisk/språklig og etnisk forskjellige samfunn i Danmark – for det meste i København og i Aarhus.
Disse trekkene er resultatet av kontakt av to (eller mer) språk under lingvistisk komplekse omstendigheter. Noen av dem ligner på trekk av språkbrukerens morsmål (f. eks. reduserte grammatiske former og fonologisk variasjon). Dorleijn og Nortier hevder at begrepet «kontaktspråk» innebærer til en viss grad stabilitet av variantene som utgjør den kategorien. Multietnolekter i motsetning er for det meste forstadier eller innledende stadier av et kontaktspråk som ikke ennå kan betraktes som stabilisert. Derfor hevder Dorleijn og Nortier at multietnolekter fortjener et sted i studien om kontaktspråk (2013 1).
I motsetning til sistbeskrevne etnisk assosierte språktrekk, kan regionalt assosierte språktrekk spores tilbake til språkbrukerens regionale samfunn. Det er dialektologer som engasjerer seg i slike forskninger. Denne oppgaven skal i mindre grad handle om Yahya Hassans regionalt assosierte språktrekk, enn om de etniske språktrekkene, som er hovedfokuset til den lingvistiske delen.
YAHYA HASSANS SPRÅKVARIANT– EN KVANTITATIV ANALYSE
I denne analysen forsøker jeg å liste så godt som alle grammatiske eksemplene hvor Yahya Hassans språkvariant avviker fra dansk standardspråk. For å unngå å vise veldig lange tabeller i brødteksten, flyttet jeg listene med alle eksemplene til appendiksen, og vil vise bare et-to par eksempel på en bestemt språklig avvikelse. Først vil jeg se på de tre diktene hvor språklig forandring kan observeres hver for seg. I appendiksen finnes det tabeller med dikttitler og sidenummer inkludert for transparensens skyld.
Meningen er å ikke anse de grammatiske konstruksjonene som feil eller uriktig, fordi ifølge sosiolingvistiske forskninger, er alle multietniske språkvarianter riktige og skaper sine egne grammatiske regler. På grunn av det er det viktig å observere den språklige overgangen i Yahya Hassan: Digte (2013) som manifestasjon av en multietnolekt i skriftspråket, og meningen er å vise hvor og hvordan den divergerer fra standard dansk. Derfor implementerer jeg uttrykket «språklige avvikelser», og skal beskrive i det følgende alle typene under dette begrepet. For å by en klar oversikt, lager jeg en kvantitativ analyse med to diagram og en tabell fokusert på de forskjellige typer språklige avvikelser.
Når det gjelder den første diktsamlingen, finnes det ulike språklige avvikelser i tre dikt: GHETTOGUIDE, AFLØSER og LANGDIGT. Diktsamlingen til sammen består av 76 dikt. Det kan godt se ut til at 3 dikt, ut av 76 og i forhold til 73, ikke er så veldig mye, men disse tre diktene utgjør 43 sider av de 169 sidene, altså 25% av totalen. Derfor kan det fastslås at i den første, omtrent 75 prosenten av diktsamlingen skjer det ingen språklig forandring: alt er skrevet på standard dansk med unntak av noen lånord fra engelsk og arabisk. I forhold til det, kan på de siste 43 sidene store språklige forandringer observeres. Det dukker opp både regionalt og etnisk assosierte språktrekk, lånord fra arabisk og engelsk, slanguttrykk, som til sammen skaper en konsekvent gjennomført språkvariant med både multietniske og dialektale trekk.
For konklusjonen blir det viktig å analysere måten hvordan denne språklige representasjonen modifiserer forståelsen av hvem som diktjeget er; hva slags selviakttakelse han representerer. Mer om dette skal jeg skrive i den andre, litterære delen av oppgaven.
Jeg har bestemt meg for å bruke kvantitativ metode ved den lingvistiske delen på grunn av at de grammatiske avvikelsene er repetitive, tilbakevendende og derfor målbare i Yahya Hassans diktsamling. Selv om kvantitativ analyse først var brukt i naturvitenskapene, er det ingen
måte som Quist and Skovse (2020) gjør i forskningen om multietniske språkstiler ved ungdomsspråk i et dansk sosialt boligprosjekt.
I det følgende vil jeg framheve alle de enkelte eksemplene på språklige fenomen som avviker fra standard dansk. I fall det er mer enn fem eksempel på en språklig avvikelse, vil jeg flytte tabellene i appendiks for estetikken og leselighetens skyld. Samtidig skal jeg sammenligne disse eksemplene med Vedsgaard Christensen, Zachariassen og Quists sosiolingvistiske forskningsresultater. Etterpå vil jeg analysere hvilken avvikelse var mest «brukt». For å gi en klar oversikt, vil jeg lage et diagram hvor jeg sammenligner alle de forskjellige typer grammatiske avvikelsene. Eksemplene blir fulgt av analysen: det blir avklart hvilken språklige fenomen kan knyttes til det arabiske språket, og hva de betyr. Til slutt blir det tilbudt en liste av de forskjellige slang-uttrykkene som Hassan bruker i sin første diktsamling.
DIKT NUMMER 1: GHETTOGUIDE (Hassan, Yahya Hassan 121–22)
Diktet kan oppfattes som en slags språklig guide til hvordan å snakke «getto-dansk», særlig fordi kronologisk sett er dette det første diktet i diktsamlingen hvor Hassan bruker sin danske språkvariant i. I diktet er det seks forskjellige typer grammatiske avvikelser, og til sammen utgir de 30 konstruksjoner som kan analyseres. Avvikelsen som dukker mest opp er i sammenheng med ordstilling.
De språklige avvikelsene er følgende:
1. Bruken av refleksive pronomen før personlige pronomen (dobbelt subjekt); uttrykket MIG JEG brukes 3 ganger (Yahya Hassan 121, 122), OS VI (Yahya Hassan 121) en gang. Dessuten er det noen eksempel på for mange (personlige) pronomen: MIN MOR HUN (Yahya Hassan 121, 122) opptrer 3 ganger, og andre uttrykk som DE ANDRE ARABERMØDRE DE eller MOR HUN en gang (Yahya Hassan 121). I hele diktet finnes det 42 pronominale substantivfraser – blant dem er det 10 avvikelser og 32 uttrykk som tilsvarer regler til standard dansk språk.
2. Ordstillingi
Når det gjelder ordstillingen i diktet, analyserte jeg underordnede setninger, fordi i de fleste tilfelle var det inversjonen som manglet, f.eks.: FØRST HAN SIGER (Yahya Hassan 122),
ENGANG HAN HAVDE (Yahya Hassan 121). Til sammen er det 13 underordnede setningstyper i diktet, og uten unntak mangler alle den omvendte ordstillingen.
3. Grammatisk kjønn
Forveksling av substantivenes genus (kjønn) er en tilbakevendende språklig avvikelse i diktsamlingen. I GHETTOGUIDE er det fem eksempler på det: SIN KØREKORT; PÅ TOILETTEN og FRA KØKKENEN TIL VÆRELSEN (Yahya Hassan 121), og PÅ VÆRELSEN (Yahya Hassan 122). Ut av de totale fem eksemplene på substantiver i intetkjønn i diktet, er ingen skrevet på standard dansk – alle er satt i felleskjønn.
4. Ombytting av konjunksjon «og» og infinitivsmerke «at» (i norsk: partikkelen å)
På grunn av at begge ordene uttales som å [ʌ], blir de ofte forvekslet. Dessuten er det viktig å huske at og-at ombyttingen har spilt og spiller stadig en stor rolle i historien og bruket av den jyske dialekten. Til tross for det fonetiske slektskapet og det dialektiske egenskapet, spiller de helt forskjellige syntaktiske roller i en setning, derfor anser jeg dem i denne analysen som språklige avvikelser, men samtidig registrerer dem i kategorien «regionalt assosierte språktrekk» også. I diktet finnes det to slike konstruksjoner, og ingen eksempel på standard dansk bruk.
Eksempel: OG TRUER MED OG RINGE TIL TAXACHAUFFØR (Yahya Hassan 121) og HUN HJÆLPER DEM MED OG SØGE KONTANTHJÆLP (Hassan, Yahya Hassan 122). 5. Forveksling av eiendomspronomen
Til sammen kan man finne 12 eiendomspronomen i diktet: det er en gang diktjeget bruker det på en forvekslet måte. Andre eksempel tilsvarer normative danske regler. Eksempel på avvikelsen: HAN BRÆNDER HANS TUNGE / FORDI HAN HAR IK TÅLMODIGHED MED VARM MAD (Yahya Hassan 121) – det skulle være han brænder sin tunge, fordi subjektet og objektet er samme person. Eksempel på standard bruk i diktet (selv om genus i eksempelet ikke er riktig): HUN FIK FØRST SIN KØREKORT (Yahya Hassan 121).
dette i diktet. Ut av det har vi to avvikelser: SÅ NU DER ER MØDE VED FAKTA (Yahya Hassan 131); NÅR JEG KOMMER TILBAGE DU FÅR PENGE (Yahya Hassan 129) – resten er formulert med inversjon inkludert.
Det finnes to eksempel på bruk av dobbelt subjekt: DIG DU (Yahya Hassan 129, 130) blir brukt to ganger – resten av de 48 personlige pronomenene er skrevet på samme måte som de står i danske ordbøker: «jeg», «du», osv. Dessuten finnes det et eksempel hvor konjunksjon «og» og infinitivsmerket «at» er ombyttet: OG SIGER HER HAR DU LIDT OG RYGE PÅ (Yahya Hassan 129), mens i følgende eksempelet er det skrevet i overenstemmelse med normative danske språkregler: HAN ER STOPPET MED AT RYGE (Yahya Hassan 133).
DIKT NUMMER 3: LANGDIGT (Hassan, Yahya Hassan 135–69)
Den første diktsamlingens siste og lengste dikt består av 34 sider og til sammen inneholder 356 språklige avvikelser. Det som er mest typisk er bruken av refleksive pronomen før personlige pronomen (mig jeg), som ikke er veldig overraskende på grunn av at – generelt sett – har alle setninger et subjekt, men ikke alle setninger har som regel substantiv i intetkjønn. Dessuten dukker det opp avvikelser i ordstillingen i nesten 100 tilfelle. Språklige avvikelsene blir markert med rød i teksten, og i noen tilfeller viser jeg også konstruksjoner hvor Hassan bruker den visse grammatiske regelen på en standard dansk måte, enten generelt i diktsamlingen, eller i det foreliggende diktet, bare for å framheve den språklige forandringen mer.
1. Ordstilling i underordnede setninger, inversjonii
I løpet av undersøkelsen av underordnede setninger, fant jeg til sammen 96 tilfelle hvor diktjeget ikke brukte omvendt ordstilling, altså inversjon. Eksempel: DEN ENE DAG / JEG ER EN SUND OG... (Yahya Hassan 135); TIL JOURNALISTER JEG SIGER (Yahya Hassan 135). Blant alle de underordnede setningene var det et eksempel på normativ bruk av inversjonen: EMPATI DET HAR JEG IK (Yahya Hassan 163).
2. Bruk av refleksive pronomen før personlige pronomen (dobbelt subjekt)
Konstruksjonen MIG JEG dukker opp 107 ganger, OS VI 7 ganger, HAM HAN 5 ganger, DIG DU 13 ganger, JER I tre ganger, MIG MIN to ganger og DIG DIN en gang (Yahya Hassan 135–169) – disse er altså 138 eksempel, mens da jeg lette etter standard dansk bruk av personlige pronomen, fantes det pronomenet «jeg» 89 ganger, «de» 33, «vi» 16, «han» 7, «du»
29, «hun» 17 og «i» 4 ganger i diktet. Det utgjør altså 138 avvikelser ved siden av 245 eksempel på normativt bruk.
3. Adjektivbøyningiii
I appendiksen finnes det 13 konstruksjoner som blir betraktet som språklige avvikelser. Blant dem er det 7 som handler om adjektivet «god». Disse setningene markerte jeg med en asterisk, fordi de representerer et dialektisk trekk av jysk (dvs. fra Jylland), nemlig prosodisk apokope, hvor stavelser eller lyder, som står sist i et ord, bortfaller. Eksempel: MIG JEG KA MED GO SAMVITTIGHED?* (Yahya Hassan 135). Fortsatt blir de inkludert i listet, men registrert som regionalt assosierte språktrekk. De resterende 6 eksempel består av to som har med ukorrekt grammatisk kjønn å gjøre (felleskjønn istedenfor intetkjønn), og fire som handler om harmonisering av adjektivet og substantivet i flertall, f.eks.: SØSTER FOR I DENNE LAND MUSLIMERNE ER FATTIG (Yahya Hassan 155). I teksten lette jeg derfor etter standard danske eksempel på adjektivbøyning i flertall – overalt fant jeg to: NYE VENNER (Yahya Hassan 135); INTELLEKTUELLE VENNER (Yahya Hassan 142).
4. Artikkeliv
Artikler som språklige avvikelser forekommer utelukkende i form av bruket av felleskjønn istedenfor intetkjønn. I diktet er det til sammen 56 substantiver som er i intetkjønn ifølge normative danske grammatiske regler. Blant dem bruker diktjeget i 51 tilfelle felleskjønn: NÅR DEM DER SKRIVER EN BREV / OG SENDER DEN TIL MIG (Yahya Hassan 135); OG LAVER EN KINDKYS OG EN SUKKERSYGESPØRGSMÅL (Yahya Hassan 141), osv. De resterende 5 eksempel er i intetkjønn: I SKÆGGET (Yahya Hassan 158), HOVEDET (Yahya Hassan 150), I HUSET (Yahya Hassan 157) og LØSE HÅNDJERN (Yahya Hassan 148) – i siste eksempelet er det klart at dikteren skjønner at substantivene i intetkjønn ikke bøyes i flertall, derfor bøyer han bare adjektivet «løs».
5. Forveksling av konjunksjon «og» og infinitivsmerket «at»v
Som sagt før, regnes denne språklige avvikelsen som regionalt assosiert språktrekk også. I diktet fantes det 19 eksempel på forvekslingen: JO DET ER BEDRØVELIG OG BLIVE SIGTET (Yahya Hassan 136); OG HAM HAN BESTRÆBER SIG IK PÅ / OG TALE TIL MIG (Yahya Hassan 139), og i et tilfelle var det standard dansk bruk: OG HAM HAN ER
6. Eiendomspronomen og bøyningvi
Eksempel: OG MIG JEG SIGER TIL MIN NYE VENNER (Yahya Hassan 135); MÅSKE DE REJSER EN BØN / MED SPYT I DERES SKÆG (Yahya Hassan 140).
7. Relativpronomen / ubestemte pronomen
NÅR DEM DER SKRIVER EN BREV / OG SENDER DEN TIL MIG 135 TIL REDAKTØR PÅ MIN FORLAG JEG SIGER DEN SAMME 161 NU KOMMUNE DE LAVER HULLER I MIN FREMTID 164
8. Bruk av den imperative verbformen (verbet står i imperativ i en fortellende setning)vii Bruket av den imperative verbformen i en fortellende setning er, på samme måte som «og» - «at» ombyttingen, og prosodisk apokope ved visse adjektiv, et eksempel på jyske dialekttrekk. Anton Zimmerling i sin artikkel Prosodiske forhold i nørrejyske dialekter (2000) tar for seg problemet med tonogese (tonogesis) i de danske dialektene fra Nordjylland, særlig fra Himmerland. Han framhever at «man [kan] næppe undre sig over, at der eksisterer en lang tradition at beskrive dansk rigsmål og jysk som autonome lydsystemer, selv om de griber til en række lignende prosodier» (1). Derfor undrer det man ikke over at jysk grammatikk fikk sin egen håndbok i 1942. Zimmerling redegjør for den alminnelige oppfattelsen at «jyske dialekter har opretholdt det gamle, muligvis fællesskandinavisk, tonalsystem, mens dansk rigsmål har afløst det med oppositionen» (3). Han tar fram eksempler på forkortete prosodier – «hat» istedenfor «hatte», «hjælp» istedenfor «hjælpe», osv. (3). Dette er schwa-apokopen som henviser til at Hassan i følgende tilfelle også skriver i sin jyske dialekt. Disse eksemplene er altså tillegg til listet av regionalt assosierte språktrekk.
Eksempel: GAMMEL DAME MED EPILEPSI / ER BANGE FOR PERKER MED HUE MED HULLER I / BEGYNDER OG SKRIG (Yahya Hassan 142); MÅ ALLAH BELØN DIG (Yahya Hassan 145).
9. Mangelfull eller ufullstendig setning – når det er verbalet som mangler (verb som predikativ), eller infinitivpartikkelen «at».viii
Eksempel: DET IK ALTID MIG (Yahya Hassan 136); JEG SIGER MAN KOMMER IK LANGT MED STJÆLE (Yahya Hassan 151).
10. Opphopning av en viss ordklasse
Eksempel på for mange verb: AT MIG ER JEG ER USKYLDIG (Yahya Hassan 158).
Eksempel på for mange pronomen: MIG I MIN BARNDOM MIN FAR HAN LEGEDE FRISØR (Yahya Hassan 165). Selv om setningen kan betraktes som riktig i talespråket, i skriftspråket ikke så mye.
DIAGRAM OG KVANTITATIV ANALYSE Diagram nr. 1 Dobbelt subjekt 37,8% Ordstilling 28,0% Artikkel 14,1% Forveksling av konjunksjon "og" og infinitivsmerket "at" 5,5% Eiendomspronomen 4,5% Adjektivbøyning 3,5% Imperativ verbform 3,0% Opphopning av en ordklasse 1,8% Ufullstendig setning 1,0% Relativpronomen 0,8%
SPRÅKLIGE AVVIKELSER
Diagram nr. 2 Tabell nr. 3 ORDSTIL-LING DOBBELT SUBJEKT OG-AT KJØNN GHETTO-GUIDE antall eksempel 13 42 2 5 avvikelser 12 10 2 5 standard dansk 0 32 0 0 AFLØSER antall eksempel 9 50 2 - avvikelser 2 2 1 - standard dansk 7 48 1 - LANGDIGT antall eksempel 97 383 20 56 avvikelser 96 138 19 51 standard dansk 1 245 1 5 150 111 56 22 18 14 12 7 4 3 0 50 100 150 200 Dobbelt subjekt Ordstilling Artikkel Forveksling av konjunksjon "og" og…
Eiendomspronomen Adjektivbøyning Imperativ verbform Opphopning av en ordklasse Ufullstendig setning Relativpronomen
Diagram nr. 1 og 2 viser resultatene uttrykt både i tall og prosent. Det er tydelig at dobbelt subjekt (refleksive pronomen før personlige pronomen) og ordstilling utgjør 65%, altså nesten trekvart del av alle grammatiske eksemplene. Artikler representerer en prominent 14%, og så blir raten av hver kategori lavere og lavere.
Det kan vel observeres i LANGDIGT at mangel på inversjon i underordnede setninger og dobbelt subjektet, f. eks.: mig jeg, dig du, osv., forekommer nesten konsekvent, som underbygger undersøkelser med dobbelt subjekt og etniske språkbrukere: det ble bevist at det er typisk hos brukerne av multietnolekt (Vedsgaard Christensen 2006).
Samme gjelder tendensen til å forenkle to-kjønn systemet ved å uttrykke nesten utelukkende felleskjønn (-en eller -n) i artikler og pronomen. Denne restriksjonen gjelder utelukkende ord som ville være i intetkjønn ifølge standard danske grammatiske regler. Ombyttet (intetkjønn til felleskjønn) har denne undersøkelsen ikke registrert. I GHETTOGUIDE var det fem eksempel, mens i LANGDIGT 47 eksempel på dette grammatiske fenomenet, og bare i fire tilfelle brukte dikteren det «riktige» kjønnet i sistnevnte dikt: I SKÆGGET (Yahya Hassan 158), I TÅRNET (Yahya Hassan 147), HOVEDET (Yahya Hassan 150) og I HUSET (Yahya Hassan 157). Et annet eksempel viser at han skjønner regler angående substantiver i felleskjønn i flertall – han skriver MED LØSE HÅNDJERN (Yahya Hassan 148) – faktumet at han ikke bøyer ordet «håndjern», betyr at han er klar over at substantivet står i intetkjønn og får ikke -er ending i flertall. Vi kan altså fastslå at forveksling av substantivenes genus (kjønn) er en tilbakevendende språklig avvikelse både i diktsamlingen og i multietnolektiske språkområder. Når det gjelder ordstilling, som er den andre hyppigste avvikelsen, kaller Zachariassen (2019) i sin studie denne foreteelsen for «den nye type ordstilling» (315), og påstår at alle multietnolekt-brukere betrakter den som grammatisk korrekt. Til tross for det er dansk, sammen med de fleste germanske språkene, et V2-språk: finittverbalet inntar alltid det andre feltet i en fortellende setning, uansett hvilket element står på første feltet. Når det er snakk om underordnede setninger, anvender man omvendt ordstilling - inversjonen i Hassans setninger mangler for det meste, især når setningen begynner med et adverbialledd. Det eneste tilfellet hvor inversjonen brukes på standard dansk måte, er EMPATI DET HAR JEG IK (Yahya Hassan 163). I andre fall utelater dikteren inversjonsregelen fullstendig. Det finnes mange adverbiale leddsetninger i LANGDIGT, men diktet består ikke utelukkende av dem. Disse adverbialene bestemmer sted, betingelse eller tid. For eksempel: OG NU DU ER FORELSKET! (Yahya Hassan 154). Derfor kan det bli betraktet som en konsekvent
gjennomført grammatisk egenskap i Hassans språkbruk. Ordstillingsrekkefølgen i leddsetningene er alltid forvekslet.
Tabell nr. 3 viser de tre grammatiske avvikelsene som hyppigst dukker opp i de tre diktene: ordstilling, dobbelt subjekt, og-at forveksling. Den fjerde kategorien, kjønn, er kun karakteristisk for GHETTOGUIDE og LANGDIGT, men fortsatt spiller en viktig rolle i undersøkelsen, fordi det forekommer omtrent 60 ganger i diktsamlingen, og nesten alltid (92%) i form av avvikelse, derfor ble det inkludert også i tabellen. Ved hjelp av den er det mulig å se at innenfor et språklig fenomen, i hvilken stor grad brukes det normativ/standard dansk versjon, og i hvilken stor grad en språklig avvikelse. I lys av dette er jeg kommet på følgende konklusjoner:
Til sammen dukker det opp underordnede setninger i de tre analyserte diktene 119 ganger – ut av det har vi 111 avvikelser og 8 eksempel på standard bruk. Derfor kan det se ut til at det er 93% sjanse for avvikelse i kategorien, og 7% for normativt bruk. Følgende kategorien er subjektet. Det er 475 tilfelle hvor vi har personlige pronomen som subjekt i diktene – 150 eksempel er avvikelser, og ved siden av det har vi 325 standard personlige pronomen. Her er det kun 32% sjanse for avvikelser. Videre er det setninger hvor det er sjanse for og-at ombyttingen. De er antall 24 konstruksjoner, og i 22 tilfelle ombytter Hassan dem, som utgjør 92% avvikelser. Når det gjelder grammatisk kjønn, har vi 61 eksempel på substantiver i – ifølge standard danske språkregler – intetkjønn, men i 56 tilfelle bruker han dem i felleskjønn, og bare 5 tilsvarer normative grammatiske regler – det er altså 92% sjanse for avvikelser.
Oppsummert kan det se ut til at mangel på inversjon er det hyppigste fenomenet med 93%, fulgt av og-at ombyttingen og forveksling av grammatisk kjønn med 92%. Sjansen på dobbelt subjekt er 32% - dette bekrefter at selv om det er det høyeste antallet språklig avvikelse, betyr det ikke at dikteren anvender det alltid når setningen innebærer et personlig pronomen som subjekt. Språket Yahya Hassan bruker – særlig i LANGDIGT – også underbygger lingvistenes oppfatning av at disse språkvariantene er i ferd med å oppstå i et miljø som gir mulighet til språkkontakt, dermed sjansen til å bruke språket mer fleksibelt. Så hvis vi observerer Hassans lingvistiske strategi fra Quists eller Zachariassens synspunkt, kan det fastslås at det han gjorde har «udvidet sprogets syntaktiske muligheder» (D. Zachariassen 317), uten å bevisst lage trøbbel i dansk ortografi og grammatikk.
LÅNORD
I det følgende vil jeg redegjøre for lånord som dukker opp i diktsamlingen. Først er det viktig å avklare at de befinner seg ikke bare i de tre diktene som er skrevet på «innvandrerdansk», men i hele diktsamlingen. Lånordene kommer nesten utelukkende fra det arabiske språket med noen unntak av det engelske, og utgjør en betydelig del av Hassans ordforråd. I den andre, litterære delen av oppgaven, i kapittel «arabiske uttrykk og islam-kritikk» lager jeg en tabell med alle de arabiske lånordene og uttrykkene som kan nevnes i både Hassans diktsamlinger. De mest brukte uttrykkene er f.eks. ALHAMDULILAH (Yahya Hassan 136, 137), som betyr «lovet være Gud (Allah), INSHA’ALLAH (Yahya Hassan 101, 137, 153, 146) som er et tegn på fatalismen i islam, og uttrykker håp og ønske med Guds vilje. MASHA’ALLAH (Yahya Hassan 137, 153), som dukker opp to ganger i diktsamlingen, brukes i arabisk som et uttrykk for glede og anseelse, og WALLAH (Yahya Hassan 150, 157), som kanskje er det mest kjente, betyr «jeg sverger på Gud».
Han refererer til muslimske vaner og høytider med lånord fra arabisk: QIYAM ALLAYL: nattebønn (Yahya Hassan 18), SOHUUR: morgenmad (frokost) (Yahya Hassan 18), ALLAHU AKBAR: Gud er den største (Yahya Hassan 29), ZAMZAMVAND: islams hellige vann (Yahya Hassan 90), DU’A: bønn eller anmodning til Allah (Yahya Hassan 123) og EID: islamsk fastemåned, når muslimske mennesker faster fra soloppgang til solnedgang (Yahya Hassan 91). Lånord betraktes ikke som „code-breaking” med hensyn til multietnolekt: de er en integrert del av språkbrukerens ordforråd (Vedsgaard Christensen 2002).
For den enkelte forskeren som ikke kjenner arabisk, og ikke er erfaren med muslimske uttrykk, virker de sistnevnte begrepene kanskje uforståelige. Ord som fredagsbønn, Allah, Koran, ramadan og wallah er kjent av alle, men andre uttrykkene måtte etterforskes. Denne forskningsprosessen førte med seg en merkelig oppdagelse: i noen tilfeller lagte jeg merke til skrivefeil i de arabiske uttrykkene. ALHAMDULILAH, som Hassan skrev med én L, burde staves med to L (alhamdulillah), og ASALAMU ALAYKUM med to S, og med I istedenfor Y (assalamu alaikum). Dessuten bruker han et nyoppfunnet ord, ABADABADABA (Yahya Hassan 150), som kanskje høres og ser ut arabisk, men er faktisk ikke det. Så kommer det spørsmålet: hva er poenget med destruksjon av både det danske og arabiske språket? Hassan forstyrrer dansk grammatikk, som vist før, i større grad enn arabisk, men fortsatt finner vi problematiske element i begge språkene. Rett og slett kan det knyttes til identitetskonstruksjonen: han holder en viss avstand til både dansker og muslimer, og
selvironisk omtaler seg selv som den arabiske immigranten han beskriver som DIG DU TALER EN GEBROKKEN DANSK / OG EN GEBROKKEN ARABISK (Yahya Hassan 147).
SLANGUTTRYKK
Hassan implementerer et mangfoldig repertoar av slanguttrykk i sine diktsamlinger. I dette kapittelet vil jeg redegjøre for noen eksempler på dem.
På grunn av hans tidlige møte med kriminalitet, var han ofte i kontakt med politiet. Denne offentlige myndigheten omtales selvsagt med mange slanguttrykk, politimenn blir kalt for: PANSER (Yahya Hassan 50), DE BLÅ (Yahya Hassan 129), PANSERSVIN (Yahya Hassan 90), HUNDEPARTULJE (Yahya Hassan 78).
Det finnes mange uttrykk fra det engelske språket: FUCK (Yahya Hassan 84), FUCKING (Yahya Hassan 47, 78), HOLD HANS FUCKING KÆFT (Yahya Hassan 139), BY THE WAY (Yahya Hassan 164), BITCH IM TIRED (Yahya Hassan 2 98). Den danske ekvivalenten av engelsk «shit» brukes også flere ganger: SKIDE (Yahya Hassan 115, 154) og SKID (Yahya Hassan 151). Det engelske ordet «bro», slangformen av ordet «brother» dukker opp i LANGDIGT: MIG JEG SIGER HVAD SÅ BRO (Yahya Hassan 142).
Uttrykk i sammenheng med narkotika dukker opp enkelte steder, som f. eks. RYGER EN JU (Yahya Hassan 161) (joint), HAN POPPER EN DOLOL (Yahya Hassan 129), JEG RYGER EN NATTER (Yahya Hassan 133), PUSHEREN (Yahya Hassan 129).
Det å bruke imperativsformen, eller en forkortet versjon av verbalet kan også betraktes som ungdomsspråk, eller en ytring av talespråk i skriftspråket; i muntlig språk akselererer det talen. SKA HILS FRA (Yahya Hassan 151), SKA HOLD HANS KÆFT (Yahya Hassan 151), BEGYNDER OG SKRIG (Yahya Hassan 142), KLIP MIN TUNGE AF (Yahya Hassan 162), LA MIG SLIP MED (Yahya Hassan 165) er eksempel på det. En annen forkortelse som også er tilbakevendende er bruken av IK, SKA og KA istedenfor ikke, skal og kan (Yahya Hassan 122–65). I uformelt og talespråk er bruket av disse forkortete formene et utbredt fenomen, men fortsatt er de klare lavkulturelle markører.
Ungdomsspråk spiller på samme måte som lånord, en betydelig del av især den første diktsamlingens ordforråd. Det er et meget viktig middel i oppbygningen av innvandrer-identiteten.
MENINGEN MED DEN SPRÅKLIGE STRATEGIEN / KONKLUSJON
I den første, lingvistiske delen av oppgaven forsøkte jeg å kartlegge måten Hassans språkbruk forandret seg i diktsamlingene. Som sosiolingvister påstår, kan grammatiske fenomen innenfor en multietnisk språkvariant ikke anses som feil eller ukorrekt. Derfor prøvde jeg å observere den språklige overgangen i Yahya Hassan: Digte som manifestasjon av en multietnolekt i skriftspråket, og meningen var å vise hvor og hvordan den avviker fra standard dansk. For å gjøre det, laget jeg en kvantitativ analyse med to diagram og en tabell fokusert på de forskjellige typer, antall og sannsynlighet av de bestemte grammatiske avvikelser.
For studien var det viktig å gjøre forskjell mellom etnisk assosierte, og regionalt assosierte språktrekk. Først mente jeg å legge vekt på de etnisk assosierte språktrekk i sammenheng med Yahya Hassans diktning, men tidlig ble det klart at hans språkbruk ikke kan utforskes uten å ta i betraktning de regionalt assosierte språktrekkene også. Byen han ble født og har oppvokst i var Aarhus, derfor aarhusiansk, jysk dialekt preget både hans tale- og skriftspråk. I LANGDIGT innrømmer han selv: MEN DEM DE SIGER / AT MIG JEG TALER MED ACCENT / (...) MIG JEG TALER IK MED ACCENT / MIG JEG TALER MED AARHUSIANSK (Yahya Hassan 160). De tre viktigste og hyppigste jyske dialekttrekkene i diktsamlingen Yahya Hassan: Digte (2013) er ombyttingen av konjunksjon «og» og infinitivsmerket «at»; prosodisk apokope dukket opp i flere tilfelle ved bøyningen av især adjektivet «god», og dette er knyttet til bruket av den imperative verbformen i fortellende setninger (skrig istedenfor skrige) – som egentlig betyr at siste stavelsen eller lyden i verbene forsvunnet på grunn av schwa-apokopen. For å avrunde og konkludere de etnisk assosierte språktrekk som kan observeres i Yahya Hassan (2013), vil jeg lage en liste av de viktigste språktrekkene som gir en karakteristikk av stilen av hans språkbruk. De er resultatet av en lingvistisk fusjon av dansk og arabisk. Elementene listet under ikke nødvendigvis er de hyppigste fenomenene i den kvantitative analysen.
1. Variasjoner av V2-ordstillingen
3. Forenkling av to-kjønn systemet ved å uttrykke ene og alene felleskjønn i artikler og pronomen - forveksling av substantivenes kjønn kan observeres mange ganger i løpet av diktsamlingen.
4. En annen kategori av multietniske språktrekk er leksikalske lånord av språket innvandreren som morsmål snakker (her: arabisk), f. eks. «wallah» (norsk: jeg sverger) eller «alhamdulillah» (norsk: lovet være Gud).
Et annet hovedmål med analysen var å vise de språklige konstruksjonene som stammer direkte av Hassans arabiske morsmål og blir uten oversettelse til dansk brukt i diktene. Denne kategorien innebærer dobbelte pronomen, lånord, slang eller ungdomsspråk.
Meningen med analysen var å utforske om språkbruket var et strategisk valg fra Hassans side, og hvordan utviklingen lyktes. I løpet av den lingvistiske evolusjonen/forandringen blir det klart at Hassan har velformet formål med den. Den enkle konklusjonen man kan trekke er at hans hovedmål var å frustrere og underholde den hvite vestlige middelklasseleseren. Han bygger opp perker-identiteten trinn for trinn: ved å presentere seg selv på den måten, spiller han ikke bar opp til forlagsbransjens forventninger, men også generaliseringen av innvandrerforfattere.
Han begynner med normal dansk, så implementerer han slangord og -uttrykk, og trinn for trinn skaper han en egen språkvariant med lånord, slang og arabiske uttrykk inkludert. Det fører med seg at han bryter grammatiske regler – eller lager nye.
Diktene i samlingen danner ikke bare en kronologisk, men også en logisk-språklig kjede. Han lager et konstruert språk: det er ikke naturelt, fordi ved begynnelsen av den første, og i hele løpet av den andre diktsamlingen, skriver han uten grammatiske avvikelser, på standard dansk – det er altså en strategisk anvendt multietnisk språkvariant, som han bruker med vilje til tross for at han, som påstått i LANGDIGT, kjenner standard dansk fullstendig og har flotte språkkunnskaper: JEG SIGER AT JEG I DET MINDSTE / TALER MANIPULERENDE GODT DANSK (Yahya Hassan 139). Og nettopp det, å eie språklige ferdigheter som kan brukes for manipulasjon, viser Hassan i løpet av hele diktsamlingen. De første 73 diktene er skrevet med perfekt dansk, og tre dikt ved slutten med multietnolekt og dialekt-infusjon. I LANGDIGT kan faktisk nesten hver eneste verslinje karakteriseres med multietnolektiske språktrekk. Fordi Hassan bruker det så mye, har språkvarianten en overdreven, karikert
nedlatende og ondsinnet tone (Zachariassen 2012). Derfor er det merkelig at Hassan engasjerer seg i karikaturen, og det føles nesten som om han gjør det fordi på den måten kan den hvite middelklassen bli imponert og underholdt av utlendingen/innvandreren som er akkurat den personen som de tror han skulle være. Som Kotsinas og Quist beviste, vet vi at multietnolekt-språkbrukerne kan skifte språk i betraktning av situasjonen og samtalepartneren. I LANGDIGT viser Hassan akkurat dette ved å innrømme at han har manipulerende gode språkferdigheter, både til å snakke dansk uten feil, og til å karikere dem i gettoen han kommer fra. Hans språkvariant er i ferd med å male et bilde av den stereotypiske, voldsomme, muslimske innvandreren som ikke vil, hverken kan assimileres. Hver gang stereotyp som begrep dukker opp, følger negative assosiasjoner. Spesielt er det slik i vesten hvor individualisme og ens differensiering fra resten av samfunnet er høyt verdsatt. Stereotyper anses som diskriminerende. Men kan det negative bildet av stereotyper faktisk være en stereotype i seg selv? Hvis prototyp representerer det ideelle objektet innenfor en gitt kategori, så er diktjeget i Yahya Hassan prototypen av den muslimske innvandreren. Nøkkelordet «arabisk» eller «muslimsk» innebærer prototypiske elementer eller assosiasjoner som voldelig, terrorist, tilslørte ansikt, undertrykte kvinner, osv. Stereotyper er forenklede representasjoner som reduserer individ til overdrevne og for det meste negative karaktertrekk. Å lage stereotyper blir dermed et maktmiddel som Hassan åpenbart gjerne anvender. Han skjønner at stereotyper blir laget og dyrket som følge av mangel på personlig erfaring og kunnskap. Stereotyper er en farlig makt i den enkelte forfatterens hånde. Dette verktøyet kan være en markedsføringsstrategi for utgiveren, eller Hassans instinktive talent for å fylle et gap i moderne dansk litteratur.
II.
INNLEDNING, PROBLEMSTILLING
Når man tenker på autobiografi som sjanger, er en av hypotesene at man ikke kan skrive autobiografi i lyrisk form, fordi i vanlige fall blir den betraktet som en prosa-sjanger. Hvis vi tar en mer moderne holdning mot forståelsen av hva som autobiografi kan være, blir det mulig å være mer inklusiv mot andre litterære sjangrer. Det fantes mange forfattere og diktere i løpet av det 20. århundret som motsa denne hypotesen, for eksempel Robert Lowell, Derek Walcott, R.S. Thomas som alle skrev lyriske autobiografier. Hvis vi tar idéen et skritt videre, er vi allerede kommet utenfor litteraturens kretser, til sangtekster, underground rap-musikk - der finnes det autobiografiske elementer også. Samme gjelder Facebook-sider og Instagram-profil, eller vloggkanaler på YouTube. Alle forteller om menneskenes liv fra et retrospektivt og veldig personlig synspunkt. Disse eksemplene er i ferd med å føre til at prosa som eneste gyldige sjanger i autobiografi-sjangerkrav kan betraktes som en gammeldags hypotese. Dette er en hjelpsom måte å se på Yahya Hassans diktsamlinger: de handler om oppvekst, personlige og intime opplevelser og følelser knyttet til familie, samfunn, rase, og diktsamlingene er også retrospektive: de ser tilbake til en tidsperiode. Det vil bety at alle, eller en god del aspekter av autobiografi er til stede.
I oppgavens andre, litterær del ønsker jeg å undersøke autobiografi i sammenheng med begrep «strategi» og «intensjonalitet». Livsskriving (life writing) som litterær sjanger kan betraktes som en diskursiv invensjon, derfor er det vesentlig å ta intensjonalitet i betraktning. I den første, lingvistiske delen redegjorde jeg for at strategi ikke bare er et litterært, men et lingvistisk middel også. Hassans språklige utvikling inneholder i stor grad strategi. I denne delen vil jeg bevise at intensjonalitet er sterkt knyttet til autobiografi som sjanger, og hvor Hassan implementerer dette instrumentet. Jeg hevder at hans største litterære middel i lyrisk livsskriving er spillet med formen (prosa eller lyrikk?) og de forskjellige identitetene han konstruerer for seg selv i løpet av de to diktsamlingene. I den lingvistiske delen refererte jeg allerede til hvordan den språklige representasjonen modifiserer forståelsen av hvem som diktjeget er. Det betyr altså at den lingvistiske og den litterære analysen er sterkt knyttet sammen, med hensyn til konklusjonene. Språkbruket er i stor grad ansvarlig for selvrepresentasjon og identitetskonstruksjoner. I den tredje delen vil jeg knytte dem sammen.
(Elliott-Harvey 2018), som selvsagt er viktige tema. I denne oppgaven legges det vekt på hans rolle som lyrisk «livsskriver» - om det som Hassan gjør kan forstås som autobiografi; om det er mulig å skrive autobiografi i lyrisk form, og om det faktisk er lyrikk som Hassan skriver, eller noe annet. Persepsjonen av selvet blir viktig ikke bare i sammenheng med livsskriving-teori, men med orientalisme også. Her kommer det språklige strategier og islam-kritikk inn i bildet. Et viktig spørsmål blir om Hassan rekonstruerer: jeg hevder at han prøver ikke bare å finne ut hvem som han er, men forsøker også å konstruere en identitet (eller flere identiteter) for seg selv i løpet av de to diktsamlingene. Jeg vil undersøke denne identiteten (eller disse identitetene), fordi forutsetningen er at han skifter dem stadig, og hans middel for å gjøre det er språket: det hjelper ham å navigere, dette er middelet for hans strategi. Derfor blir det ekstra interessant å se på Hassans verk fra den autobiografiske synsvinkelen, fordi det er noe alle kan forholde seg til: denne grunnleggende og ontologiske nødvendigheten for å vite hvem man er, hvor man kommer fra, hvilken retning man går i. Den språklige strategien er altså sterkt knyttet til den litterære.
TEORETISK BAKGRUNN
I løpet av diktanalysen blir orientalisme, re-orientalisme, autobiografi-teori, etnisk autobiografi og lyrisk livsskriving viktige hjelpemiddel. I det følgende kapittelet vil jeg kort presentere teoriene. Hele tiden vil jeg knytte ideene og teoriene til eksempler fra Yahya Hassans poesi: måten han skriver autobiografi på. Så kommer det konseptet av «selv», selviakttakelse og identitetskonstruksjoner i Hassans lyrikk - her vil jeg igjen lene meg mot autobiografi-teori og konseptet av det konstruerte selvet. Under orientalismes paraplybegrep vil jeg snakke om «jeg» og «dem» opposisjonen, arabiske uttrykk og islam-kritikk i Yahya Hassan 1 og 2. Etterpå skal jeg sammenligne de to Hassan-diktsamlingene basert på Philippe Lejeunes autobiografi kriteriesystem. Analysen slutter med konklusjonen.
ORIENTALISME OG RE-ORIENTALISME
i sammenheng med orientalismens «de» og «oss», «jeg» og «dem» opposisjon. Marx sin tanke, med hensikt til litterære og resepsjonsstudier, er i stor grad viktig når det gjelder de sjangrene hvor det er mulig å oppnå forandring – autobiografi er en slik sjanger. Yahya Hassan kommer her inn i bildet. Han er i stand til å representere seg selv, og alle dansker-palestinere som tidligere ikke fikk mulighet til å snakke: i offentligheten kom de ikke til orde, det ble talt om dem og til dem, men ikke hørt på dem.
Said uttrykker at orientalisme har ofte blitt ansett som en slags attest til sin subalterne status – de fattige og undertrykte svarer igjen –, og ikke som flerkulturell maktkritikk som bruker kunnskap for å avansere (336). I kapittel Afterword forsøker han å kartlegge orientalismens kritiske transmutasjoner: retningen var først et forsøk på å beskrive en hel region i verden som et akkompagnement til en viss regions koloniale erobring. Så prøvde Said å vise orientalismes anvendelse og eksistens i generell kultur, litteratur, filosofi og i det sosiale og politiske feltet. Men å snakke om noen som en oriental var ofte ment som nedsettende uttrykk som nesten indikerer en mindre rase av mennesker (341). Som selve Said innrømmer, hadde boken den uheldige effekten å gjøre det nesten umulig å bruke begrepet „orientalisme” i en nøytral forstand – begrepet har nesten blitt til overgrep. „(...) I have serious doubts whether the notion of Orientalism properly understood can ever, in fact, be completely detached from its rather more complicated and not always flattering circumstances.” (Said 342) Tross alt er orientalisme en studie som undersøker om det er en u- eller gjennomtrengelig kløft som skiller øst fra vest. Edward Said og orientalismens arv har ført til utviklingen av nye teoretiske modeller. I moderne litteraturforskning, Lisa Lau og Ana Cristina Mendes innførte teoretiseringen av re-orientalisme som et middel til å forske og analysere samtidens postkoloniale kulturproduksjon. Re-orientalisme lokaliserer agenten i orientalsk diskurs i oksidenten, og kaller de tidligere orientaliserte subjektene for kilder til orientalisme. Arabiske forfattere opptrer derfor som innfødte informanter – de misbruker sine overordnede posisjoner for å understreke Østens dårlige bilde. Prefikset „re” signaliserer repetisjon av klassisk orientalisme i samtiden. Det fokuserer fortsatt på spørsmålet om maktforhold mellom øst og vest. Begrepet innfødt informant betyr at tidligere koloniserte mennesker adopterer undertrykkelsesstrukturen: de bruker kulturell informasjon for å støtte systemet – det gjelder mest arabere boende i Europa og USA, og kanskje gjelder Yahya Hassan også med hensyn til den åpenbare islam-kritikken han engasjerer seg i poesien sin.
LIVSSKRIVING-TEORI OG ETNISK AUTOBIOGRAFI
Autobiografi er et nesten tusen år gammelt litterært fenomen som strekker seg tilbake til de første historiene om kristendommen – f.eks. St. Augustin av Hippos Bekjennelser fra det fjerde århundret, eller senere Jean-Jacques Rousseaus verk med samme tittel fra 1782. Tradisjonelt sett, var autobiografi forstått som en form av historisk dokumentasjon. Autobiografiske studier dukket opp først i 1960-årene, men i samme dekade (i 1960 og 1970-årene) var autobiografi betraktet som en anti-sjanger: selvbiografien ble sjelden ansett for å være en fullverdig litterær genre. Fra omkring århundreskiftet fikk den større og større betydning igjen: terrorangrepet 11. september 2001 førte til et økt krav for memoarer og autobiografier. Billig digital bokproduksjon i begynnelsen av det 21. århundre også førte til at sjangeren eksploderte. Alle identitetspolitiske fortellinger står i sammenheng med autobiografi, derfor med viktigheten av selvopplevelse og selvuttrykkelse. Dette er grunnen til at autobiografi som sjanger og identitetspolitiske (språk)strategier er en viktig del av denne oppgaven.
I det følgende vil jeg se nærmere på Philippe Lejeunes autobiografiske paktforståelse. I sitt verk On Autobiography (1989), forsøker Lejeune å gi en oppdatert definisjon for autobiografi: “Retrospective prose narrative written by a real person concerning his own existence, where the focus is his individual life, in particular the story of his personality.” (Lejeune 4). Definisjonen i tillegg til det setter fire kriterier:
1. formen av språket, som kan være enten a) et narrativ, eller b) prosa 2. subjektet som er beskrevet må være det individuelle livet
3. situasjonen av forfatteren: forfatteren (dens navn refererer til en ekte person) og fortelleren må være identiske
4. posisjonen av fortelleren: a) fortelleren og hovedpersonen er identiske, og b) fortellingen er retrospektiv (Lejeune).
Lejeune legger til: «Genres closely related to autobiography do not meet all these requirements” (4), og disse sjangrene beskriver han som memoarer, biografi, personlig roman, autobiografisk dikt, dagbok eller journal, selvportrett eller essay.
autobiografi som sjanger i dag, blir det åpenbart at som litterær kategori gjennomgikk autobiografi enorme forandringer til en mer inklusiv forståelse av livsskriving. Uttrykket kan derfor funksjonere som et paraplybegrep for forskjellige typer livsskrivinger, skrevne og uskrevne material inkludert. Skrevne material betyr andre former av tekster utenfor litteraturens tradisjonelle ramme: sangtekster, blogger, bullet journals; en ny form av dagbokskriving hvor man nedtegner både følelser – det man er takknemlig for hver morgen –, og ved siden av det andre praktiske oppgaver man har å gjøre. Idéen kommer fra dagbokskriving eller kalender, men prosessen av skriving og selvrefleksjon er mer forhastet og tilpasset til et hektisk liv. Ikke skriftlige material kan også ses på som autobiografiske materialer hvis de tilfredsstiller visse krav. Audiovisuelle medier f.eks. på YouTube er gode eksempel: «Draw My Life» videoer og «Day In The Life» eller «Week In The Life» vlogger forteller om menneskenes liv fra en retrospektiv narrativ fortelling, dessuten er Facebook- og Instagram-profil en kronologisk representasjon av et persons liv, noen ganger bare med bilder, andre ganger med skrift inkludert. I bevissthet om det kan det se ut til at Lejeunes kategorisystem kommer nær til å være gammeldags og omtvistelig. Musiker Quincy Jones sa om fusjonen av hip-hop og jazz at «Hip hop is in many ways the same as Bepop, because it was renegade-type music. I came from a disenfranchised sub-culture that got thrown out of the way. They said, `We`ll make up our own life. We`ll have our own language`» (Keyes 109). Hassan kommer nær til det Jones sa: på samme måte som noen musikksjangrer er i stand til å fortelle om ens liv, kan litteraturen gjøre samme ting. Etnisk autobiografi som nytt forskningsfelt dreier seg om den oppe beskrevne «disenfranchised» subkulturen hvor livsskriverne forsøker han å få egen stemme, vise sine liv og – i Hassans tilfelle - skape sine egne språk.
Når man forsøker å definere autobiografi, er man nødt til å gå dypere inn i de klassiske diskusjonene, som for eksempel relasjonen mellom biografi og autobiografi, og om autobiografi og roman som sjanger har et eksklusivt forhold med hensyn til autobiografiske sjangerkrav, eller ikke.
Ifølge Lejeunes definisjon kan altså Yahya Hassan 1 og 2 ikke anses som autobiografi i fullstendig klarhet – diktsamlingen er nær til det, men formen av språket inndeler verket i en annen kategori: en sjangerhybrid. Selvfølgelig er de sistnevnte fire kriteriene ikke like restriktive. For eksempel: subjektet må primært være det individuelle livet, men sosial og politisk historie kan også være en del av den narrative fortellingen. Likevel kan kondisjon (3) og (4a) ikke brytes eller forandres: uten dem finnes det ingen autobiografi.
Det er viktig å legge vekt på og analysere autobiografiens paraply-egenskap: som et ekspansivt uttrykk, er det mulig å gjøre forskjell mellom ulike sjangrer, som f.eks. memoarer, dagbokskriving og poesi – som i Yahya Hassans tilfelle. Det finnes også den såkalte autobiografiske representasjonen i forskjellige audiovisuelle medier: filmer, blogger, vloggkanaler på YouTube, innlegg og bilder på andre sosiale medier som f.eks. Facebook eller Instagram.
Selv om de sistnevnte medieplatformene ikke er sterkt knyttet til denne oppgaven, er det viktig å nevne dem når vi fokuserer på sjangerdefinering. For å studere autobiografi som en inklusiv kategori under det originale begrepet „livsskriving”, er det essensiell å forklare at livsskrivingen omhandler skriftlige beretninger om selvfortelling, mens livsnarrasjon inkluderer forskjellige medieformat og andre former av selvrepresentasjon. Livsskriving og autobiografisk skriving kan derfor betraktes som synonymer. Autobiografi er en sammenfattende kategori for subsjangrer, som f.eks. memoarer – de utgjør en type selvreflekterende skriving: en slags meditasjon om ens plass innenfor historien, samfunnet (Whitlock). Memoarer, for eksempel A Long Way Gone: Memoirs of a Boy Soldier (2007) av Ishmael Beah eller Den afrikanske Farm (1937) av Karen Blixen, har tendensen til å legge spesiell vekt på historiske og kulturelle omstendigheter. Kortfattet kan man si at autobiografi har en selvdefinerende funksjon, mens i memoarer forekommer det ofte at man skriver om samfunnet i sin helhet.
Etnisk autobiografi er en sub-sjanger innenfor autobiografi-teori. Livsnarrative fortellingen innebærer forestillingen om maktforhold i sammenheng med diskursanalyse. Maktforhold spiller en særskilt stor rolle når man undersøker livshistoriene til dem som ikke får lov eller mulighet til å delta i den globale litterære diskursen. Kort sagt, de mangler agency.
Dette kan knyttes til – med hensikt til oppgavens tema – arabisk-muslimsk innvandrerlitteratur i Skandinavia. Innvandrerlitteratur får stadig større betydning i samtidslitteraturen, og etniske autobiografistudier analyserer identitetskonstruksjonene fremstilt i disse verkene. Etnisk autobiografiforskning er et relativt nytt område innenfor livsskriving-forskning, dominerende fra 1980-1990-tallet. Noen omtaler det som autoetnografi: skriving om det personlige og forholdet til kulturen. Dermed ble autobiografi ikke en vestlig sjanger lenger: autoetnografi genererte et mer inkluderende autobiografisk landskap.
Life Writing (2013) undersøker livsskriving av palestinske kvinner. Alle politiske fakta og historiske opplevelser etniske livsskrivere nedtegner er skrevet og blir lest gjennom linsen til „etnisk inspirasjon” (Schmidt). Noen eksempler på ikke bare kvinnelige etniske livsskrivere fra Palestina og deres bøker er Suad Amiry: Sharon and My Mother-In-Law: Ramallah Diaries (2007), Ghada Karmi: Return: A Palestinian Memoir (2015), Karl Sabbagh: Palestine: A Personal History (2008), Edward W. Said: Out of Place: A Memoir (2000), og Mourid Barghoutis poetisk autobiografi I Saw Ramallah (1997).
Autobiografi ble et verktøy for kulturell og interkulturell læring: den danner dialoger på tvers av kulturer. Den gir mulighet til å bli oppmerksom på andres annethet, med selvdefinisjon av individ, og kollektiv identitetsdannelse av et samfunn.
Hvis lesekretset ikke har den samme etniske og kulturelle bakgrunnen som forfatteren, må den narrative livsfortellingen oppfylle visse forventninger og kommunikative regler som publikumet krever for å bli forstått og ansett som autentisk. Kulturell autentisitet er derfor sterkt knyttet til kulturell legitimitet. Autentisitetens andre komplikasjon er hvis forfatterens egne etniske gruppe også har visse forestillinger om hva sannferdig representasjon betyr for dem som den enkelte forfatteren kan forurette. Kanskje har det vært en av de flere grunnene Yahya Hassan ble angrepet og truet av muslimske samfunn.
Strategisk essensialisme er en postkolonialistisk litteraturteori av den indiske litteraturkritikeren Gayatri Chakravorty Spivak (1942- ). Som betegnelsen indikerer, betyr modellen at medlemmer av etniske grupper engasjerer seg i å essensialisere og standardisere sine offentlige bilder. De gjør det for å fremme gruppeidentiteten på en forenklet, kollektivisert måte for å oppnå visse mål. Det kan se ut til at essensialisme er et sterkt negativt konsept. Fortsatt er det konseptet Hassan engasjerer seg i, for både pragmatisk og politisk bruk.
Etnisk livsskriving i våre dager er et mykt våpen (Whitlock) – den kan lett brukes til propaganda. Livsnarrative fortellinger har en politisk funksjon, som løfter dem utover den litterære sfæren.
JAMES OLNEY: AUTOBIOGRAPHY: ESSAYS THEORETICAL AND CRITICAL
I det følgende vil jeg gi en sammenfatning av to essay i James Olneys autobiografiske essaysamling Autobiography: Essays Theoretical and Critical (2014).
Georges Gusdorf i Conditions and Limits of Autobiography (2014) gir en kort oversikt over autobiografiens historie: han behandler viktige verk av St. Augustin, Gide, Rousseau, Goethe, Chateaubriand og Newman. Gusdorf legger til at autobiografi som sjanger er begrenset når det gjelder tid og plass: det har ikke alltid vært til, og eksisterer ikke alle steder. Hvis man tar St. Augustins Bekjennelser (397-398 e Kr.) som utgangspunkt, blir det klart at autobiografi er et sent fenomen i vestlig kultur; autobiografi fikk betydning da kristendommen og klassiske tradisjoner ble knyttet sammen.
Autobiografi kan ikke gjenfinnes utenfor vestlig kultur: den uttrykker en slags bekymring som er spesiell for den vestlige mannen: ”When Gandhi tells his own story, he is using Western means to defend the East.” (Olney 29). Med hensyn til kjønnslig likestilling er det en viktig observasjon at autobiografi-skriving nesten utelukkende er knyttet til menn overfor kvinner, og er beskrevet som bekymringen av den vestlige mannen. Både Gusdorf og Olney bruker hankjønn i litterære forskninger i sammenheng med autobiografi. I sin definisjon referer Lejeune også til “a real person concerning his own existence, where the focus is his individual life, in particular the story of his personality.” (Lejeune 4). Kjønnøytralitet eller sikring av kvinnelig representasjon fikk så godt som ingen rolle her.
Gusdorf gir interessante observasjoner om den autobiografi-skrivende forfatteren fra en psykologisk synsvinkel – nesten på en psykoanalytisk måte.
The concern, which seems so natural to us, to turn back on one’s own past, to recollect one’s life in order to narrate it, is not at all universal. (...) The man who takes delight in thus drawing his own image believes himself worthy of a special interest. (...) he looks at himself being and delights in being looked at. (Olney 28)
Autobiografi dermed er en bevissthet om singulariteten av hvert enkelt liv. Dette kan sterkt knyttes til vestlig individualisme – men som Gusdorf viser, oppsto individualitetens økt betydning allerede i renessanse og romantikken. (Olney 34)
I løpet av historien sto individet aldri mot felleskapet man hørte til. Man følte seg ikke eksistere utenfor andre, men med andre i en gjensidig avhengig eksistens. Den viktige enheten var aldri det isolerte vesenet. Antall roller var begrenset i et samfunn, og dette kommer til uttrykk ved et begrenset antall navn som nyfødte fikk: samfunnet opprettholdte en kontinuerlig selvidentitet til tross for den stadige fornyelsen av individer som utgjør det. Derfor er autobiografi ikke mulig
Bildet i speilet på slutten av middelalderen ble en del av livets scene, og psykoanalytikere hevder at dette bildet er den største faktoren i barnets gradvise bevissthet om hans/hennes egne personlighet. Alle oppdager uro og fascinasjon av selvrefleksjonen som kan knyttes til en slags indre Narcissus. Hvis det er slik at selvbiografien er speilet individet reflekterer sitt eget bilde i, dukket sjangeren tydelig opp før selve gjenstanden.
Gusdorf påstår at mens et maleri er en representasjon av nåtiden, forsøker autobiografi å gjenfinne en periode, en utvikling i tid. William L. Howarth i sitt essay Some Principles of Autobiography (2014) redegjør for det absolutt motsatte: ifølge ham er autobiografi et selvportrett. Han mener at autobiografi er en litterær versjon av et maleri av selvet. Hvis vi velger Gusdorfs idé om kronologisk periode i livsskriving, kan det se ut til at Howarth tar feil: han glemmer det essensielle elementet av tid.
Howarth først og fremst påstår at bestemmelsen å skrive ens autobiografi er et strategisk valg. Basert på Aristoteles’ teori av de tre elementene som er viktige for en forfatters framskritt, gir han en liste av autobiografiens tre element: mythos, ethos og dianoia (Olney 86): karakter, tema og teknikk. Han påstår at selv om forfatteren og hovedpersonen har samme navn, betyr det ikke at de lever i samme tid og på samme plass. Fortelleren vet alltid mer enn hovedpersonen. Dette er karakteren, det første elementet i autobiografisk strategi. Til syvende og sist må disse to omvendte bildene møte hverandre; fortid kommer nær nåtiden og hovedpersonens gjerninger begynner å gjenspeile fortellerens tanker. Det andre elementet i autobiografisk strategi er teknikk – det innebærer stil, språklige bilder og struktur som bygger opp et selvportrett (Olney). Det tredje er tema: ideene som gir mening til en autobiografi. Tema kan dukke opp fra forfatterens generelle filosofi, religion eller politiske-kulturelle holdning. Et tema er både personlig og representativ til en æra.
Disse tre elementene er altså kontinuerlige komplement i autobiografi. De er relatert til forfatteren (karakter), verket (teknikk) og leseren (tema). De utgir en kjede og utvikler seg fra motiv til metode og sist til mening (Olney 88).
LYRISK AUTOBIOGRAFI
Howarth observerer og beskriver lyrisk autobiografi også i sitt essay. Han begynner analysen med eksempler fra Vincent van Gogh og Rembrandts selvportrett – han kaller disse maleriene for ”a poetic act of continuing self-study” (Olney 104). Han hevder at lyriske autobiografier
kan utelukkende være forsiktige, eksperimentelle selvportrett. Howarth nevner viktige forfattere som brukte poesi for å skrive deres livshistorier: Jean-Jacques Rousseau, Henry Thoreau, Walt Whitman, William Butler Yeats, Goethe, Wordsworth, osv. Hans konklusjoner virker en liten banal ved å hevde at ”they [autobiographers] are a moody, unpredictable lot, strongly critical of themselves and others”, og legger til: mange er fra USA (Olney 106). Kanskje drar han denne konkusjonen på grunn av at poetiske autobiografier har en tendens til å være paradoksal: for det meste problematiske, kritisk innstilte menn – kvinner er fortsatt ikke nevnt -, som søker etter private oppdagelser.
Det er estetikken som er viktigst når det gjelder det poetiske språket i de lyriske autobiografiene Howarth omtaler. Språket er rytmisk og fargelagt med troper.
Forholdet med sin far er et viktig element i Yeats’ lyrisk autobiografi, og samme gjelder Yahya Hassan. ”For some months now I have lived with my own youth and childhood, not always writing indeed but thinking of it almost every day, and I am sorrowful and disturbed.” (Yeats 131). Rart nok, ble Hassan ateist på grunn av sin fars fanatiske religiøsitet, og Yeats på grunn av sin fars ateisme.
Konklusjonen kunne eventuelt være at alle bøker blir resultatløse, på samme måte som Rembrandts selvportrett, uten bestemt slutt. De uttrykker mer enn enkle tanker om liv og død. Prosessen av å bli (to become – becoming) er essensiell; det er en av de viktigste elementene Philippe Lejeune framhever i sammenheng med autobiografiens sjangerkrav: hvis boken er i stand til å vise utvikling, skal det utholde. Yahya Hassan må derfor være som et Rembrandt-maleri, og derfor fikk Michelle Obamas autobiografiske roman tittelen Becoming (2018). Poetisk strategi er autobiografis beste innsats – allerede Rousseau begynte med den nye tradisjonen å vende til seg selv som senter av mening og form, og ikke legge for mye vekt på sjangertradisjoner. Det viktigste er derfor friheten som utelukker tradisjonell estetikk, forfatterforpliktelser og sjangerkrav.
NØKKELORD – AUTOBIOGRAFI-TEORI
Autobiografi har tradisjonelt blitt sett på som en historisk og dermed saklig dokumentasjonsform. Den sentrale antakelsen var at autobiografi representerte sannhet.
