P.W.V.M. Goossens Nordiske Språk og Kultur: Masteroppgave Veileder: dr. Petra Broomans s1477854 26/04/10
Den litterære mottakelsen av Et dukkehjem
“Sæt dig her, Torvald; vi to har meget at tale sammen”
En sammenliknende analyse av den litterære mottakelsen av Et dukkehjemInnholdsfortegnelse
Takk s. 3
Innledning s. 4
I. Teori og Metode s. 8
Mottakelsesestetikkens opphav (Rezeptionsästhetik) s. 8 Hans Robert Jauss og Wolfgang Iser s. 10 Farer og utfordringer s. 12 Kvantitativ eller kvalitativ s. 13 Yves Chevrel s. 14 Metode: et eget plan s. 17
II. Et dukkehjem: Syntese/Sammendrag s. 23
III. Norge og Flandern ved hundreårsskiftet s. 26 Norge s. 26
Flandern s. 33
IV. Innledning til sentralkorpuset s. 41
Norge s. 41 Flandern s. 44
V. Analyse s. 51
1. De første anmeldelsene av Et dukkehjem i Norge s. 52 2. De første anmeldelsene av Et dukkehjem i Flandern s. 60
VI. Moderne analyser av Et dukkehjem s. 75
Joan Templeton: Ibsen’s women s. 77 Toril Moi: First and Foremost a Human Being… s. 79
VII. Ibsens mening s. 83 VIII. Konklusjon s. 85 IX. Nederlandse samenvatting s. 91
X. English summary s. 99
XI. Bilag s. 107
Takk
Det finnes så mange mennesker som jeg gjerne vil takke for deres støtte i prosessen som førte til denne masteroppgaven. Ikke minst veilederen min, dr. Petra Broomans. Tålmo-digheten og begeistringen hennes ved de forskjellige drøftinger gjorde at veien til god-kjennelsen ble mye mer oversiktlig og jevn enn jeg først ventet. Takket være hennes inn-sikt i akademiske publikasjonsforventelser og forskningsmålene mine har denne oppga-ven dessuten blitt til en avslutning som jeg selv er meget stolt av.
En annen person som sikkert ikke må glemmes er Petra Broomans forskningsassistent, drs. Ester Jiresch, som viet mye tid til oppgavens rettelse og motiverte meg i stor grad gjennom hennes positive reaksjoner, ikke minst med hensyn til stilen min. I tillegg vil jeg gjerne nevne drs. Janke Klok som hjalp meg å fullføre bachelorgraden min, drs. Hinka Alkema som var min første norsklærer og en sann fonetisk inspirasjon, Anna Schipper, en av studiefellene mine, som rettet på den engelske versjonen av denne masteroppga-vens konklusjon, og drs. Els Biesemans og drs. Geertrui Hofman, mine gentske kolleger. Hjelpen deres var uunnværlig for litteraturgranskningen ved det belgiske universitetet. Spesielt stor takknemlighet føler jeg til foreldrene mine som i løpet av mer enn fem år støttet drømmen min å lære norsk og å bli kjent med den norske litteraturen og kulturhis-torien. De organiserte flyttinga til Groningen, tok seg av studiepengene og daglige utgif-ter, og de var der for meg i perioden når jeg ikke følte vanlig emosjonell styrke. Av denne grunn vil jeg også nevne Tanja van Essen, fast ansatt ved universitetets Studie
Onder-steuning, som jeg hadde noen veldig opplysende og oppmuntrende samtaler med, og
de-partementets tidligere studieadviseur dr. Jaap van Os.
Innledning
Den litterære utdannelsen min ved det skandinaviske instituttet i Groningen startet med Henrik Ibsen (1828-1906), og det er derfor med stor glede at jeg har fått avslutte den med ei masteroppgave om denne berømte norske forfatteren, som alltid har vært en av favorit-tene mine. Dessuten fikk jeg følge et fag i masteråret mitt som het Scandinavische
Litera-tuur II: Dynamische vrouwen als culLitera-tuurbemiddelaars tussen Scandinavië en het Neder-landse taalgebied/ Nordisk Litteratur II: Dynamiske kvinner som kulturoverførere mel-lom Skandinavien og det nederlandske området. Hovedoppgaven til dette kurset var å
skrive ei særoppgave om en innflytelsesrik kvinnefigur innenfor den skandinaviske litte-raturen; det kunne gjelde en oversetter, en kvinnelig forfatter, en litterær kritiker så vel som en personasje fra ei fiktiv historie som ble anvendt som indirekte talskvinne for visse bevegelser, bilder eller ideologier.
I løpet av kursets første uker gikk jeg derfor gjennom alle de viktige litterære kvinnefigu-rene som jeg hadde blitt kjent med i løpet av studiene mine: Astrid Lindgren, Sigrid Und-set, Margaretha Meyboom, Leonora Christina, Gro Harlem Brundtland,... Men kvinnen som interesserte meg mest hadde aldri sett dagens lys. Det var en fiktiv personasje som gjennom sine "dygder" hadde ført til en litterær debatt som bega seg langt utenfor Nor-dens grenser. På en måte hadde den til og med gjort Skandinavia til et nytt litterært senter med Oslo (Kristiania), Stockholm og København som kunstneriske brennpunkt, og opp-ildnet store sosiale diskusjoner.
særopp-gaven1 at det omkring 1900-årsskiftet hadde oppstått en stor, ny og allmenn popularitet av nordisk litteratur i Flandern. Denne litteraturen spilte i tillegg ei viktig rolle i noen av de sosiopolitiske og kulturelle forandringene som da foregikk i det flamske området. Delvis takket være denne litteraturen, kunne flamlendingene komme seg bort fra den sør-europeiske kulturelle dominansen og tilnærme seg den pangermanske folkelige identite-ten. Påvirkningen av Ibsens Et dukkehjem på denne utviklingen var del av det jeg ville granske. Valget for henholdsvis Norge og Flandern som sentrale forskningsområder ble inspirert av denne oppdagelsen, at den norske litteraturen, som jeg hadde studert i mange år, hadde vært så viktig for den flamske identitetsutviklingen. Det er i tillegg regionen jeg selv kommer fra, og i løpet av studiet mitt har jeg alltid likt å sammenlikne den med Nor-ge; både litteraturvitenskapelig, språkvitenskapelig og når det gjelder overenskomster og forskjell i kulturhistorie. Valget for den sentrale forskningsperioden 1879-1925 baserte seg på selve mottakelsen til Et dukkehjem i begge områder. For mens stykket ble omtalt i Norden med én gang tok det mange år før verket ble kjent i Flandern. Dette problemet, med hensyn til sentralkorpuset, ble raskt tydelig mens jeg prøvde å finne frem til noen av de første anmeldelsene av stykket i flamske tidskrifter. Mens Et dukkehjem for første gang ble vist i Flandern i 1889 (De Decker 2006: 2) ble verket lite omtalt inntil 1920-årene: i denne perioden begynte nordiske forfattere som Ibsen og Strindberg å få stadig mer oppmerksomhet i de forskjellige flamske intellektuelle miljøene selv om det ennå skulle ta noen tiår før disse forfattere ble del av den flamske litterære kanon (Dooms 2001:11). Jeg har valgt å studere flamske anmeldelser av Et dukkehjem som ble skrevet inntil 1921, etter min mening formidler denne forskningen dermed en god skildring av debatten i denne perioden, og som drøftet, stykkets første mottakelse. Det eldste verket i korpuset er monografien av Pieter Jan D’Hoedt som ble publisert i 1921. Analysen av de historiske norske anmeldelsene strekker seg ut fra premiereutføringen i 1879 til slutten av januar 1880 (ettersom Et dukkehjem raskt etter ble del av den norske litterære kanon). Selv om det sentrale litterære verket, forskningsperioden, og målet for særoppgava (Goossens, P.W.V.M. 2009. Et menneske, først og fremst. Upublisert særoppgave til kur-set Dynamische vrouwen als cultuurbemiddelaars tussen Scandinavië en het Nederlandse
1 Goossens, P.W.V.M. 2009. Et menneske, først og fremst. Upublisert særoppgave til kurset Dynamische
vrouwen als cultuurbemiddelaars tussen Scandinavië en het Nederlandse taalgebied. Rijksuniversiteit
taalgebied. Rijksuniversiteit Groningen) som utgjorde anledningen til denne
masteropp-gaven stort sett er de samme som i denne granskningen, finnes det likevel viktige for-skjeller mellom forskningen som jeg gjorde for masterfaget, og den som jeg nå har av-sluttet for min masteroppgave. For det første, er det teoretiske rammeverket sterkt utvi-det. Jeg studerte hvordan Chevrels modeller, som jeg allerede tilpasset i min første opp-gave, passet innenfor den litterære mottakelsesstudiens historie og hvordan denne lærens sentrale ideer forholder seg til forskningsstrategien som jeg ønsket å anvende. Det neste skritt var en nærmere innskrenking av korpuset. For min første særoppgave om Et
dukke-hjems mottakelse i Flandern og Norge hadde jeg nemlig studert anmeldelser fra både
norske og danske aviser, og inntatt noen innflytelsesrike nederlandske anmeldelser i det flamske korpuset. For min masteroppgave har jeg bare holdt meg til flamske anmeldelser og monografier og norske anmeldelser, en prosess som krevet mye mer arkivforskning. Til slutt utvidet jeg også så godt som alle delforskninger, som for eksempel granskningen av både det flamske og det norske litterære og sosialpolitiske klimaet da Et dukkehjem kom ut, forskningen av Ibsens eget engasjement i debattene som da hersket, og hans yt-ringer om stykkets forskjellige interpreteyt-ringer, og ikke minst analysen av nåtidige analy-ser av Et dukkehjem som jeg utvidet med akademisk kritikk.
Forskningsspørsmålene mine er: Hva slags karakteristikker hadde de viktigste første re-aksjonene på Et dukkehjem i norske og flamske anmeldelser (og publikasjoner som fulgte dem) og hva var deres forhold til de sosiale og politiske diskusjonene som da var aktuelle i Europa? Blir Ibsens verk anvendt som argument i disse diskusjonene? I hvilken grad har disse interpretasjonene påvirket nåtidens rykte og litterære analyser av Ibsen? Hvordan reagerte Ibsen selv på disse interpretasjonene (om vi baserer oss på både primær og se-kundær litteratur)?
om Et dukkehjem. Forskningsmodellen og –orienteringen min skal stort sett basere seg på teoriene til mottakelsesforskeren Yves Chevrel. Det blir fulgt av det andre kapitlet der jeg presenterer en kort sammenfatning av Et dukkehjem.
I det tredje kapitlet, som på en måte kan betraktes som begynnelsen av forskningen, drøf-ter jeg det sosiopolitiske klimaet som hersket i både Norge og Flandern i perioden da Et
dukkehjem kom ut (henholdsvis 1879-1880 og 1879-1921), og de kunstneriske
utvikling-ene som var på gang i begge regionutvikling-ene. Siden gir jeg en innledning til avisutvikling-ene og tids-skriftene som inneholdt begge regionenes første anmeldelser av stykket, og de to nåtidige analysene av stykket i kapittel fire. Både kapittel tre og kapittel fire kan altså betraktes som sosialkulturelle rammeverkstudier som innleder den sentrale analysen.
Analysen finnes altså i kapittel fem og her sammenlikner jeg noen av de første reaksjone-ne på den første utgivelsen av Et dukkehjem i både Norge og Flandern. Jeg skal granske i hvilken grad de ble påvirket av de store sosialpolitiske diskusjonene som da var mest om-talte, og, spesielt, om Ibsen gjennom verket sitt ble avskildret som en forkjemper til en av disse bevegelsene (og på hvilken måte det avspilte seg).
Neste skritt er å drøfte nåtidige akademiske analyser av Ibsens Et dukkehjem, for å se i hvilken grad dagens syn på Ibsen ennå viser spor av noen av de eldre sosialpolitiske tolk-ningene, som jeg undersøkte i kapittel fem. Disse ble utført av den norske forskeren Toril Moi og hennes amerikanske kollega Joan Templeton som begge betraktes som framstå-ende forskere på Ibsens kvinneskikkelser. I dette kapitlet gjelder det akademiske analy-ser, ettersom det nå for tida særlig er litteraturvitenskapelige tekster som diskuterer ver-kets innhold. Det gjelder ingen diakron mottakelsesforskning. Den skal ikke gjengi hvor-dan reaksjonene har forandret seg i løpet av tiden men rette seg på hvilke interpretasjoner som fortsatt er aktuelle.
Til slutt skal jeg gjøre en kort studie av hvordan selve forfatteren reagerte på debatten som oppstod etter Et dukkehjems utgivelse med hjelp av både primære og sekundære lit-terære ressurser. Den kan man finne i kapittel syv. Så avslutter jeg oppgaven med en all-menn konklusjon om forskningsresultatene i kapittel åtte, en nederlandsk syntese i kapit-tel ni, og bibliografien til slutt.
I. Teori og Metode
Mottakelsesestetikkens opphav (Rezeptionsesthätik)
Som van Gorp beskriver det i Receptie-onderzoek, mogelijkheden en grenzen (1981) er historisk litterær mottakelsesgranskning en forskningsmetode som var veldig fornyende og innflytelsesrik da den først ble utviklet i 1980-årene. Begeistringen for den har lagt seg litt i dag men jeg synes likevel det er en metode som egner seg veldig bra til forsk-ningen min. Begrepet historisk mottakelsesgranskning fikk sitt første innhold ved univer-sitetet i Konstanz (Vest-Tyskland) på slutten av 1960-årene. Dens sentrale fokus er å granske litterære tekster fra leserens standpunkt. Den studerer på hvilken måte historiske litterære tekster ble lest av, og påvirket, de første leserne som fikk oppleve dem. Det er en relativ enkel, men også viktig metode som ikke bare kaster lys på hvordan subjektet -den sentrale teksten- falt i smak i sitt opphavlige kunstneriske og sosiopolitiske klima og på-virket det, men som også lærer oss mer om forholdet mellom forfatteren/kunst og lese-ren/publikumet, om litteraturens popularitet i løpet av historien, og om sosiopolitiske ut-viklinger.
leser-perspektiv. Denne forskningen av forholdet mellom leser(e)n(e) og teksten skjer systema-tisk, og det er blant annet denne metoden som gjorde mottakelsesestetikk så fornyende. En av mottakelsesestetikkens sentrale oppdagelser er i tillegg at den litterære teksten ikke finnes som objektiv begivenhet (Segers 1978: 9) og denne metoden anvendes derfor ofte i debatten om en mer pankunstnerisk litteraturforskning. Et mer leserorientert forsknings-perspektiv gir i alle fall muligheter for studien av et mye bredere korpus, med for eksem-pel barnelitteratur, og oversatt litteratur ettersom disse ikke ble betraktet som ordentlig litteratur i den eldre oppfatningen. Disse sjangrene har fått stadig mer oppmerksomhet i de siste tiåra og tilføyet mange nye synsmåter i det litterærvitenskapelige feltet.
Også tildelingen av evighetsverdi, en av de viktigste grunnene til at et verk blir inkludert i det litterære kanon, har vist seg å være en nokså subjektiv metode. Mange bøker som for femti år siden betraktetes som revolusjonære magni opi har i dag samme rykte som pulp
literature, mens forfattere som ble rammet av bølger av kritikk den samme perioden har
høy respekt i dag. Kunstnerisk vurdering er noe som stadig forandrer seg og mottakelses-estetikk tar dette i betraktning.
Het onderzoeksobjekt van de literatuurwetenschap is helemaal niet zo gemakkelijk af te ba-kenen en in de bestudering ervan kan men niet voorbij gaan aan de maatschappelijke en historische kaders waarbinnen literatuur funktioneert. De receptie-esthetika ziet literatuur dan ook het liefst als onderdeel van een kommunikatief stelsel, waarbinnen elk element zijn eigen specifieke funktie heeft.
Granskningsobjektet til litterærvitenskapelig forskning kan ikke lett avgrenses og i dens stu-die er det umulig å forbigå samfunnsmessige og historiske rammeverk litteraturen funksjone-rer i. Mottakelsesestetikken betraktet litteraturen derfor også helst som del av et kommunika-tiv system, der hvert element har sin egen oppgave(Segers 1978: 9).2
Den strukturalistiske litteræranalytiske strømningen som fokuserte på selve teksten og dens effekt på leseren, på samme måte som mottakelsesestetikken, kan betraktes som en akademisk foreløper av Jauss og Isers nye granskningsmetode, som henholdsvis tar for-holdet mellom leseren og forfatteren, og teksten som et målrettet innflytelsesobjekt, som
sitt fremste utgangspunkt. Litteraturvitenskapere i Romantikken rettet seg derimot hoved-sakelig på forfatteren og hans eller hennes personlige oppfatning av verket. For mottakel-sesestetikken er lesernes reaksjoner det sentrale forskningsmaterialet.
Hans Robert Jauss og Wolfgang Iser
Hans Robert Jauss og Wolfgang Iser er sett på som de teoretiske forfedrene til mottakel-sesestetikken. De var professorer ved universitetet i Konstanz begge to, og det er derfor det i mange akademiske tekster ofte henvises til mottakelsesestetikken (og dens teoretiske basis) som Konstanzer Schule. Sentralverkene i denne strømningen er Jauss bok
Litera-turgeschichte als Provokation der Literaturwissenschaft (1970) og Isers tale Die
Apellstruktur der Texte (1970) (Segers 10). Hans Robert Jauss var seinere også professor
ved universitetene i Columbia, Yale og la Sorbonne (www.upress.umd.edu).3
En av Jauss’ første oppdagelser var at daværende forskningsmetoder med opphav i Ro-mantikkens oppfatninger om kunst, ikke lenger holder til analyse i det nye litterære feltet (Van Heusden 2001: 184-185). Både det klassisk-humanistiske paradigmet og det este-tisk-formalistiske paradigmet må utvides og innkludere litteraturens sosiale funksjon. Denne teorien utarbeider han blant annet i mottakelsesestetikken og i Literaturgeschichte
als Provokation der Literaturwissenschaft.
[…] vat hij de literatuurgeschiedenis op als een continu proces van veranderde productie en receptie van literatuur. In de receptie verandert de literatuur, en via de receptie werkt de sociale geschiedenis ook door in de literatuur en, uiteindelijk, in de productie van litera-tuur. Iedere auteur is eerst en vooral ook een lezer van literalitera-tuur. Een literaire tekst func-tioneert niet onafhankelijk van de lezers, en die lezers staan met beide benen in hun geschiedenis.
3
[…] Han ser på litteraturhistorien som en kontinuerlig prosess der den litterære produksjo-nen alltid forandrer seg, og blir mottatt. I løpet av mottakelsen forandrer litteraturen, gjen-nom mottakelsen inntas denne tidens sosiale utviklinger, og til slutt påvirker mottakelsen også produksjonen av ny litteratur. Hver forfatter er også først og fremst en leser. En litte-rær tekst funksjonerer derfor ikke uavhengig av leserne, og leserne er på sin side del av his-torien (Van Heusden 2001: 184-185).
Jauss er mest interessert i hvordan teksten vurderes av leseren som historisk person (og på denne måten også verkets historiske verdi) mens Iser særlig retter seg på leseproses-sens kognitive karakter. Den viktigste metoden for å komme frem til et verks litterære verdi er, ifølge Jauss, å studere lesernes forventningshorisont (dens totale litterære erfa-ringsrekkevidde). Målet mitt var ikke å studere Et dukkehjems litterære verdi, men Jauss’ begrep forventningshorisont har likevel spilt ei rolle i min analyse av anmeldelsene og monografiene i denne masteroppgaven, i den forstand at skribentenes reaksjoner gjen-speilte mange daværende oppfatninger om verket, og i en viss grad påvirket nåtidige tolk-ninger av Et dukkehjem. Særlig verk som klarer å overraske leseren, kaller Jauss for ver-difulle. I beste tilfelle avviker et litterært verk fra sin periodes norm og sentrale ideolo-giske orienteringer, så vel som den formidler et alternativ til samfunnets problematikk (Van Heusden 2001: 185). Han tilføyer at litterær analyse, og derfor også interpretasjon, er en kontinuerlig prosess, en akademisk dialog som ikke dreier seg om hvem som har rett, men som tar seg som mål å øke både et verks forståelse og den generelle litterære debatten.
Jauss’ verk var viktig i denne perioden. Ettersom historie og litteraturvitenskapen, felter som er nært beslektet, kjente seg fremmedgjort på grunn av innflytelsen av de romantiske metodene. Etter Jauss’ mening er det akkurat denne romantiske inndelingen som har fremmedgjort oss fra båndet mellom litteratur og dens forskning. Når man ser på littera-turhistorien, samt den kontinuerlige dialogen mellom verket og publikumet som alltid har vært der, sier Jauss, overvinnes også motstillingene mellom litteraturens estetiske og his-toriske aspekter, og repareres forbindelsen mellom det litterære arvegods som allerede for lenge siden fikk sin rolle i det kunstneriske kanonet, og litteratur slik den oppleves den dag i dag (Van Heusden 2001: 187).
Farer og utfordringer
Det som likevel er en fare eller utfordring når det gjelder historisk mottakelsesgranskning er at forskeren skal passe seg for ikke å inndele mottakelsesgruppene til et verk –en av denne metodens strategier- altfor raskt, ettersom det ofte er lett å la seg friste til å forestil-le objektets sosiopolitiske klima for spektakulært, elforestil-ler svart-hvitt.
I min litteraturhistoriske forskning av Et dukkehjems mottakelse i både Norge i 1880-årene og Flandern i perioden fra 1879 inntil 1920-1880-årene skal jeg derfor drøfte de viktigste partene som forekommer i de litteraturhistoriske og sosiopolitiske publikasjonene mer utførlig, i tilfelle debatten leder til en etisk diskusjon. Det er nemlig, framfor alt, målet mitt å drøfte diskusjonene som det sentrale verket ledet til og så hva det kan lære oss om både verkets karakter, mottakelsesperiodens sosiopolitiske klima og dagens diskusjoner om Et dukkehjem. Mottakelsesgranskning, og da særlig den som anvendes i denne mas-teroppgaven, vil i tillegg studere litteratur fra leserens perspektiv og leserens orientering, som på sin side leder til en mer likestillende studie av denne kunsten, i all dens sjangrer og former (noe som etter min mening er uunnværlig i hvilken som helst akademisk kunst-studie). Prof. Yves Chevrel (1939-) har allerede banet vei for denne reformen gjennom den dokumentærempiriske forskningsmetoden sin og har derfor fått en god del kritikk fra de etablerte litteraturvitenskapelige kretser.
Vanuit de lezers bekeken zouden ook vertaalde literatuur en het hele gamma zogenaamde ′culinaire′ literatuur of triviaalliteratuur die vaak op significante wijze ′lectuur′ wordt ge-noemd (folklore, jeugd- en kinderliteratuur […]), in zo’n literatuurgeschiedenis hun plaats moeten krijgen […] Meteen zouden de grotendeels nationale literatuurgeschiedenissen zoals wij die kennen, en die uit de auteursgerichte, romantische literatuuropvatting stammen, in een dergelijke optiek op de achtergrond raken.
Fra lesernes øyne burde da også oversatt litteratur og såkalt triviallitteratur, som for eksempel folkelig litteratur og barnelitteratur bli tatt inn i litteraturhistorien […]En slik fornyelse av orienteringen ville føre til at “de nasjonale litteraturhistorier slik som vi kjenner dem i dag, som stammer fra en romantisk litteraturoppfatning og som retter seg etter forfatteren, ville fordrives til bakgrunnen (Van Gorp 1981:23).
En annen viktig del av den historiske mottakelsesgranskningen er hermeneutisk mottakel-sesgranskning som gransker forholdet mellom leseren og teksten som en vekselvirkning og baserer seg på Jauss og Isers berømte mottakelsesestetikk. Den undersøker blant annet i hvilken grad visse tekstelementer og –strategier som appellerer til leseren, og på denne måten påvirker leseprosessen. Tekst og leser er i denne metoden likeverdige partnere. Disse spørsmål kommer likevel ikke å behandles i denne masteroppgaven ettersom jeg ønsker å unngå subjektiv tekstanalyse.
Kvantitativ eller kvalitativ
Karakterene til kvantitativ historisk litterær mottakelsesgranskning på stor målestokk og kvalitativ mottakelsesgranskning av et veloverveidt innskrenket korpus skiller seg som dag og natt og derfor skal ikke den samme metoden brukes på begge deler. Valget mel-lom kvantitativ og kvalitativ mottakelsesgranskning er likevel vanskeligere enn det van-ligvis blir forestilt, ettersom, som vi så før, forskeren må holde avstand fra korpuset i alle omstendigheter (ikke overgi seg til subjektive analyser) uten å miste engasjementet og konsentrasjonen.
Yves Chevrel
Forskeren som utarbeidet modellen for litterær mottakelsesgranskning som jeg har an-vendt i denne oppgaven er den franske professoren Yves Chevrel. Chevrel baserer seg på mange måter på mottakelsesestetikk (og det han gjør i artikkelen jeg stort sett baserte me-toden min på) er å forestille noen praktiske hjelpemidler til det forskningsfeltet han drøf-ter. Det første Chevrel legger trykk på er en tydelig avgrensning av det sentrale korpu-set/forskningsmaterialet, som Chevrel tilføyer ikke bare er essensiell i mottakelsesforsk-ning men også i alle historisk orienterte granskmottakelsesforsk-ninger. “Il est capitale de délimiter le plus soigneusement possible les limites à l’intérieur desquelles la recherche fera porter ses ef-forts” (Chevrel i Van Gorp 1981: 68). Denne innskrenkninga skal gjerne basere seg på forskningens hypoteser “à partir de résultats de récherches antérieurs et d’intuitions…” (Chevrel i Van Gorp 1981: 68). Dessuten er det viktig, akkurat fordi mottakeren står sent-ralt i mottakelsesgranskning, å granske de forskjellige egenhetene og omstendighetene til litteraturopplevelsesprosessen; hvordan litteraturopplevelsesprosessen avspiller seg, og hva som er de viktigste faktorene som påvirker denne overføringen.
Den andre kritiske innskrenkinga, ifølge Chevrel, er valget av et definitivt sentralt tekst-korpus; det som mange forskere nemlig gjør, er å avgrense forskningen slik at den dekker den størst mulige litterære forsamlinga mens det legges mindre vekt på kvaliteten. Et klart valg for en metode som enten er kvantitativ eller kvalitativ er derfor også et råd som franskmannen ønsker å gi framtidens mottakelsesforskere.
Avgrensninga skal i tillegg gjerne ha som mål at man holder seg til en viss sjanger. På denne måten avleder ikke de forskjellige sjangrenes karakterer fra den sentrale (helst for-nyende) konklusjonen som forskningen dreier seg om. Chevrel har derfor sammensatt et oversikt der han inndeler de viktigste sjangrene av sekundær litteratur (som altså har som hoved- eller deloppgave å drøfte primærlitteratur) i åtte kategorier/familier som, etter hans mening, ofte påtar seg den samme strategien, formen og metoden. Han tilråder på denne måten fremtidige mottakelsesforskere å innskrenke korpuset –i tilfelle de ikke hol-der seg til én sjanger- til en viss litterær kategori.
over-veielse. Jeg må likevel tilføye at jeg ikke er helt enig med denne inndelinga. Ikke bare setter Chevrel nemlig sjangrer sammen som har store form- og innholdsmessige ulikhe-ter, som for eksempel tidsskrifter og oppslagsbøker. Han kaller også visse ressurser for “ikke-litterære dokumenter” mens de absolutt ikke er det. Hovedgrunnen til at jeg presen-terte denne inndelinga var for å vise at den spiller ei viktig rolle i Chevrels mottakelses-forskningsteori, og at jeg klarte å utbrede X,Y,Z-strukturen med en innskrenking som følger hans teoretiske basis. I hans inndeling av litterære forskningssjangrer kreerte Chev-rel 8 forskjellige kategorier:
1. Oversettelser, som Chevrel kaller for en av de mest kvalitative og kvantitative litterære møtestedene ettersom de ikke bare gjengir hvor mange (forskjellige) verk av en viss forfatter har kommet seg inn i et nytt kulturområde men også ofte viser –direkte eller gjennom mottakelsen- gjestekulturens holdning overfor ver-ket.
2. Tidsskrifter, litterære vademekaer, oppslagsbøker, leksikon.
3. Litteraturhistoriske verk, reportasjer, reiselitteratur, essay’s
4. Aviser og sammenliknbare medieformer
5. Mémoirs, dagbøker, brevutvekslinger
6. Echoer: karikaturer, reklame, taler, nevnelser, konferanser, anmeldelser
7. Relaterte dokumenter som ikke ble utgitt; brevutveksling mellom forfatteren og oversetteren, forlaget, leserne, utlandet,…
regjeringen (om verket), kommersielle lister som publikasjonsdatoene, salgsifre-ne,… Det er likevel min mening at ingen av disse kan betraktes som et “ikke-litterært” medium.
Chevrel advarer at anmeldelser, som han inndeler i familien echoer, kan være ganske nyt-tige, interessante og populære studieobjekter men at deres karakter ofte motarbeider (vei-en til (vei-en) systematisk litterær forskning. Det er ikke tydelig hva Chevrel akkurat m(vei-ener med denne ytringen men jeg antar at han henviser til anmeldelsenes uakademiske bak-grunn som noen gang leder til at skribenten ikke har fordypet seg i emnet nok eller at anmeldelsene ikke utkommer regelmessig.
Den første planen min når det gjaldt valget av forskningsmaterialet var å analysere de første anmeldelsene av Et dukkehjem i både Flandern og Norge. Det viste seg likevel snart at det hadde utkommet ganske få anmeldelser av dette verket i Flandern –i hvert fall i årene like etter stykkets premierutføring i 1879 og at Ibsens integrering i kanonet avspil-te seg gradvis over en periode av mer enn 40 år. Derfor utvidet jeg den flamske forsk-ningsperioden til perioden fra 1879 til begynnelsen av 1920-årene. I tillegg bestemte jeg meg for å innta litterære publikasjoner som hadde en anmeldelse som anledning, som for eksempel monografier og biografiske artikler, i det sentrale granskningskorpuset. For Norge fantes det heldigvis et tilstrekkelig antall anmeldelser av Et dukkehjem fra årene etter dets urframførelse.
Metode: en egen plan
En av de viktigste anledningene til at jeg valgte å anvende den “mottakelsesestetiske” modellen til denne forskningen var at denne teorien på mange måter formidlet en teore-tisk fullføring av mottakelsesgranskningen jeg håpet å utbygge. Det analyteore-tiske perspekti-vet, som jeg følte en slags naturlig tiltrekning til, rettet seg fullstendig på leseren, i dette tilfellet den profesjonelle kritiske leseren, og hva dens reaksjoner hadde vært ved Et
duk-kehjems første mottakelse (noe som også jeg ønsket å gjøre). Mottakelsesestetikkens
teo-retiske og ideologiske basis ansluttet seg i tillegg meget bra til oppfatningene mine om den litterære utviklingsprosessen som utgjør vitenskapens fremste studieobjekt og kriti-serte de klassiske ujevnhetene i den litterære studien som jeg så ofte hadde vært uenig i: nemlig leserens rolle i den litterære prosessen og følgelig den ulikeverdige behandlingen av de forskjellige litterære sjangrene som for eksempel barnebøker og oversatt litteratur. Som mottakelsesestetikken ser også min forskning på litteratur som et kontinuerlig og stadig forandrende utvekslingsprosess mellom forfatteren og leseren; én historisk stemme og mange meninger fra forskjellige ideologiske perioder. Analysen min forsøker likevel å bygge bruer gjennom perioden til Et dukkehjems første mottakelse og vår egen tid. Dess-uten har også studien av stykkets forhold til begge samfunn vært et viktig mål til denne oppgaven og leserreaksjoner, som også er mottakelsesestetikkens viktigste fokus, dens fremste granskningsinstrument.
ba-serer seg på disse regler; Chevrels tilpasning av Jauss og Isers teori. Chevrel anvender en dokumentarempiristisk forskning, som er både synkron og diakron, “fra basisen”. Det betyr at forskningens viktigste oppgave er å samle forskjellige historiske mottakelser og reaksjoner fra lesere, og å ordne dem i litterære grupper, eller samfunn. Han viste seg å være nokså konkret i beskrivelsen av omsorgsfull kvalitativ mottakelsesgranskning og rammeverket/kravene en slik granskning må holde seg til og jeg har derfor gjort mitt bes-te å holde meg innenfor disse avgrensningene.
Sentralforskningen min er synkron; den gransker den første mottakelsen til Ibsens Et
duk-kehjem i både norske og flamske medier (eller tekster som har en anmeldelse av den
samme skribenten som anledning). Målet mitt er å gjengi hvor forskjellige de første reak-sjonene på stykket var (i begge kulturområder) og å finne ut hva som var de viktigste so-siopolitiske og ideologiske bevegelsene som innflyttet debatten om verket. Derfor be-stemte jeg meg for å holde meg til en X, Y, Z-struktur, liksom Chevrel foreslår i
Recep-tieonderzoek: mogelijkheden en grenzen.
Dans ces conditions, on doit se demander s’il ne vaut pas la peine de se concentrer sur une période très courte […] définie par tâtonnements après de nombreuses études du genre de celle qui a été présentée ici, et au cours de laquelle seraient étudiées toutes les marques de l’impact des littératures étrangères, dans une aire culturelle ou nationale donnée; cette per-spective implique qu’on rompe avec la formulation-type de nombreux travaux comparatistes rappelée plus haute: “l’écrivain X dans le pays Y de l’année a à l’année Z” […] La rançon d’une telle “histoire littéraire synchronique” est qu’elle exige qu’on tende vers l’exhaustivité, ou la garantie de la représentativité, du corpus de travail (Chevrel in Van Gorp 1981: 77)
Målet er å studere en viss forfatter, i et visst land, i en viss periode. I tillegg fulgte jeg Chevrels forbilde å bare undersøke subjektet gjennom en bestemt sjanger av sekundærlit-teratur. Jeg valgte å holde meg til anmeldelser ettersom de etter min mening var blant de mest tilgjengelige sekundærlitteraturformene og derfor som oftest også best gjenga et samfunns generelle oppfatninger.
Forfatteren er Henrik Ibsen, og da nærmere tatt det mest omtalte verket hans, Et
dukke-hjem. Perioden er tida der stykket først ble mottatt i studieområdet.
stykket hadde vært nokså ulike, ikke bare i det norske samfunnet men også mellom de forskjellige landene der Et dukkehjem ble spilt og utgitt. Den første regionen jeg ønsket å granske stykkets mottakelse i var forfatterens fedreland, Norge. Jeg syntes det ville være interessant å fordype meg i reaksjonene til folket som kjente Ibsen best, følte seg mest forbundet med ham og derfor antakeligvis også hadde de mest uttalte reaksjonene på Et
dukkehjem. Som andre region valgte jeg Flandern, det kulturelle området jeg selv har
vokst opp i. Det gjaldt dessuten et mer tilgjengelig korpus og i oppgaven som formet an-ledningen til denne masteroppgaven oppdaget jeg at Flandern ved dette hundreårsskiftet befant seg i et nokså forskjellig sosiokulturelt klima fra Norge. En sammenliknende ana-lyse ville på denne måten lede til ei veldig blandet og rik forsamling av reaksjoner. Det fantes likevel en tilpasning som måtte gjennomføres med hensyn til valget av sekundær-litteratur (sentralkorpuset) om jeg ville studere de flamske reaksjonene på Et dukkehjem. Som vi skal se i kapittel 3, var introduksjonen av den norske forfatteren i Belgia en veldig møysommelig prosess. De første anmeldelsene om stykket dukket først gradvis opp i de første to tiårene etter hundreårsskiftet, i spesielle tidsskrifter. Jeg valgte derfor å utbrede det flamske korpuset (som også inneholdt noen korte anmeldelser) med publikasjoner som hadde tidligere anmeldelser som anledning, som for eksempel monografiene av Pie-ter Jan D’Hoedt; Henrik Ibsen (1921) og Emmanuel de Bom; Henrik Ibsen en zijn werk:
nota’s (1893).
Når det gjelder Et dukkehjems norske mottakelse var det ikke noe problem å holde meg til analysen av anmeldelser. Ikke bare hadde stykket ledet til en stor masse av forskjellige reaksjoner i norske aviser i årene etter dets premierutføring, men største delen av disse anmeldelsene hadde også blitt lagret og kunne blant annet finnes igjen på nettsida http://www.ibsen.net. Avisene jeg brukte i analysen min er blant annet Aftenbladet,
Dag-bladet, Morgenbladet der innflytelsesrike anmeldere som blant annet Fredrik Petersen,
Neste skritt var å bestemme meg for å undersøke Et dukkehjems tidligste mottakelser gjennom en kvalitativ forskningsmetode. Med dette mener jeg at jeg snarere rettet forsk-ningen mot den innholdsmessige diversiteten i de forskjellige første mottakelsene til Et
dukkehjem, enn å fokusere på den kvantitative forekomsten av visse reaksjoner på verket.
Denne strategien ansluttet seg i tillegg best til Chevrels teoretiske råd. Det var ikke målet mitt å komme til en stor oversikt, jeg ville prøve å skildre hvordan stykket først hadde blitt mottatt, og ettersom det gjaldt et verk som jeg visste hadde ledet til utbredte sosiopo-litiske og etiske diskusjoner; hva slags forskjellige ideologiske reaksjoner og tolkinger hadde vært på Et dukkehjem, på hvilke sider de oppstod og til slutt -i en hvis grad- hvor-dan dette stykket hadde påvirket samfunnene.
forfatte-rens mening om verket sto sentralt) fremdeles hadde stor innflytelse under denne perio-den, kan man anta at de fleste flamske anmeldere kjente til Ibsens ytringer.
Det andre målet som jeg hadde, var å finne ut hva som var de viktigste ideologiske og sosialpolitiske bevegelsene som spilte ei rolle i denne debatten og hvordan deres innfly-telse viste seg i både anmeldelsene og de nåtidige analysene av Et dukkehjem. Til slutt ville jeg også undersøke –det som jeg allerede forventet- om anmelderne avvikte fra for-fatterens analyse av verket (1), om stykket ble anvendt som et argument i denne perio-dens ideologiske og sosialpolitiske debatter (2), hva som da var de fremste ideologiske og sosialpolitiske bevegelsene som inspirerte denne analysen (3) og om det fantes overens-komster mellom de historiske mottakernes feilaktige oppfatninger om Et dukkehjem og de nåtidige analysene av Moi og Templeton (4). Disse forskningsspørsmålene nevnes ikke spesifikt i analysa men de ble anvendt i drøftelsen av hele korpuset. Spørsmål 1, 2 og 3 granskes ved studiene av de historiske anmeldelsene og monografiene i kapittel fem. Det fjerde spørsmålet undersøkes i det sjette kapitlet gjennom å stille de samme spørsmålene (1, 2, 3) ved analysen av to nåtidige analyser av Et dukkehjem.
Som eksempel viser jeg her en sammenfattet analyseprosess av anmeldelsen som Amalie Skram skrev for Dagbladet, 19. januar 1880. Det viktigste jeg studerer er skribentens lit-teraturvitenskapelige objektivitet (1). Holder hun seg til estetiske kommentarer eller skal hun også rose/avvise verket på grunn av det ideologiske budskap som hun tror det inne-holder? Det viser seg at Skram stort sett holder seg til en estetisk analyse, for eksempel når hun sammenlikner Et dukkehjem med Ibsens tidligere verk Brand (1866), men seinere også presenterer stykket som et litterært argument for kvinnenes selvutvikling i det mo-derne samfunnet (2) (Skram 1880: 1). I tillegg ytrer hun kritikk mot ekteskapet som insti-tusjon, noe hun synes skal tilintetgjøres. Spørsmålet, om disse ideologiske oppfatninger har forbindelse med noen av de større ideologiske og sosialpolitiske bevegelsene som var i strid med hverandre i perioden da Et dukkehjem kom ut, kan altså svares med ja (3), et-tersom Skram forbinder verket med feminisme og noen av sosialistenes idealer.
analy-sen, og undersøke det sosiopolitiske klimaet i Norge og Flandern i perioden der verket fikk sin første litterære oppmerksomhet.
II. Et dukkehjem: Syntese/Sammendrag
Ibsens Et dukkehjem ble først publisert og oppført i 1879. Denne syntesen baserer seg på den såkalte Folkeutgaven av Ibsens samlede verker som ble utgitt av Gyldendalske Boghandels Forlag i København 1898-1902.
Nora er ei ung velstående kvinne som er gift med den suksessfulle og pliktoppfyllende advokaten Torvald Helmer. De har tre barn sammen, og Nora blir hjulpet til husstellet av en pike. Ved stykkets begynnelse er det julaften, og Nora kommer hjem med en stor mengde pakker med julepynt for å henge på juletreet. Nora og Helmer har en livlig sam-tale og det viser seg at han elsker henne inderlig. Snart får familien besøk av fru Linde, ei gammel venninne av Nora. Fru Lindes ektefelle døde i ung alder og hun har nå reist til byen for å søke jobb ved banken der Helmer akkurat har begynt å jobbe. Nora og hun set-ter seg i salongen. Nora forteller fru Linde om reisen deres til søreuropa. Helmer ble ny-lig rammet av en hjertesykdom og Nora bestilte derfor et opphold i Italia etter råd fra de-res faste lege, den gamle doktor Rank. Etter noen minutter kommer også en gammel venn av Helmer, som nå jobber ved den samme banken som ham, herr Krogstad, på besøk. Krogstad har gjort et feiltrinn i fortida, som Helmer vet om, og selv om han nå har slått seg ned og har fått ny tillit har han likevel ikke den samme statusen som Helmer. Krog-stad var dessuten forlovet for noen år siden, men ble avvist fordi han ikke kunne tilby nok økonomisk sikkerhet.
Nora står nå under Krogstads makt og trygler ham å la henne betale pengene tilbake så snart som mulig. Det eneste han vil er likevel å beholde jobben sin, og han truer å åpen-bare sannheten og forlater så rommet.
Etter en stund, når Helmer har kommet tilbake fra byrået forteller Nora ham om situasjo-nen og prøver å overbevise ektefellen sin med hensyn til Krogstads sørgelige posisjon, men Helmer vil ikke forandre avgjørelsen sin. Tvil og bekymringene fyller nå Noras sin-ne, og når hun etter juledagene gjør et annet forsøk å overbevise ektefellen sin, som nå har bestemt seg for å gi posisjon til fru Linde, blir han så sint at han med ett sender piken ut med Krogstads oppsigelsesbeskjed. Noen minutter etter kommer så Krogstad til deres hus, og selv om Nora forsikrer ham at hun gjorde alt hun kunne for å hindre det som hendte, legger Krogstad et brev til Helmer i postboksen hvor han forteller ham alt om No-ras feiltrinn og reisens finansiering.
Resten av den første akten domineres av engstelsen for at Helmer skal finne brevet. Nora deler alle sine bekymringer med fru Linde og når Helmer kommer hjem gjør hun alt hun kan tenke på for å avlede mannen sin. Til slutt lykkes det når hun foreslår å øve på taran-tellaen igjen som hun skal danse dagen etter. Fru Linde har imidlertid reist til Krogstads hjem for å snakke med ham om situasjonen.
piken et brev til Nora som med ett tas bort og leses av Helmer. I brevet skriver Krogstad at han angrer sin tidligere avgjørelse –etter å ha snakket med fru Linde- og inkluderer gjeldsbeviset som Helmer straks kaster i ovnen. Så bryter han ut:
Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst! Nora: Og jeg?
Du også, naturligvis; vi er frelste begge to, både du og jeg(Ibsen 1879:112-113).
Helmer sier at han nå vil tilgi Nora, og gi henne støtten som et romantisk forhold krever. Nora takker med lav stemme og går ut av rommet og sier at hun skal kaste maskerade-drakten. Når hun kommer tilbake ber hun Helmer om å sette seg ved bordet slik at de kan ha sin første seriøse samtale.
Nora forteller at det er blitt gjort stort urett mot henne og at hun nå skjønner at Helmer aldri virkelig elsket henne. Han elsket å elske henne, som et dukke som han var stolt av, men aldri virkelig satte pris på. I tillegg var hun aldri lykkelig i deres ekteskap. Alltid glad, men aldri lykkelig. Helmer innrømmer deretter at det stemmer, men tilføyer at det skal forandre seg nå. At han vil forandre det. Men det tror ikke Nora at Helmer kan. Hun vil forlate ham. Ikke bare fordi han ikke var den heroiske mannen som hun trodde han var, men også å lære å være fullstendig for seg selv, og på denne måten fullføre plikten som hun har overfor seg selv som menneske. Hun vil ikke være med ham eller barna lenger. De siste ordene hun sier til Helmer er at de bare kan bli sammen igjen om forhol-det deres blir til et ekteskap. Så sier Nora farvel og stykket tar slutt med at hun stenger døra bak seg.
III. Det sosialpolitiske klimaet i Norge og Flandern ved hundreårsskiftet
Norge
Hvordan så det sosiopolitiske klimaet ut i Norge i perioden der Et dukkehjem først ble publisert (ved overgangen fra 1800-tallet til 1900-tallet)? Hva var det som ble diskutert mest med hensyn til samfunnet og hvilke sosiale forandringer var i gang på denne tida? En av samfunnets utviklinger som preget det 19. århundre var at mange nordmenn flyttet fra landet og inn i byene. Samt med denne utviklingen forandret det tradisjonelle klasse-samfunnet seg til en ny, mer moderne samfunnsinndeling som var mer preget av yrke, økonomi og sosial rang (Nerbøvik 1999: 23). Mens det økonomiske skillet mellom sosia-le lage på en måte bsosia-le forstørret, økte også solidariteten mellom lagene i visse miljøer. I tillegg oppstod det ei ny mellomklasse. Den fremste forandringen var likevel industriali-seringen av håndverksyrkene og dermed oppkomsten av den nye arbeiderklassa (Nerbø-vik 1999: 92).
Men over tid vart det aksepterande brote av ei protesterande holdning. Dei protesterande ar-beidarane meinte at systemet ikkje berre var urettvist, men at den kunne rettast på av arbei-derklassa sjølv […] Rask ekspansjon vart følgd av innflytting frå ein vid omkrins. Eit slikt miljø låg til rette for radikale holdningar (Nerbøvik 1999: 94).
Arbeiderklassens utvikling var også ei følge av den store flukten fra landet til byene, og blant annet, på grunn av mengden arbeidere, ble de sosiale omstendighetene til denne be-folkningsgruppen snart veldig lave. Inntil 1884 beskriver Nerbøvik Norge som en
Em-betsmannsstat, dominert av en fast elite som både sosialt og kulturelt fant seg på et helt
makten til Stortinget overfor regjeringen. Da Ibsens Et dukkehjem kom ut fant embets-mannregimet seg i den siste, mer defensive og konservative fase. “Den gamle bonde-kommunalismen fekk ein dåm av politisk radikalisme over seg og kravde omfordeling av makt og gode” (Nerbøvik 1999: 99). Det oppstod en økonomisk krise og mange nord-menn flyttet til utlandet. En annen politisk utvikling som avspilte seg i det 19. århundre var utbygningen av et fast partisystem og innføringa av allmenn stemmerett i 1898 (selv
om Nerbøvik skriver at det politiske valgsystemet fremdeles var indirekte). Kvinnene ble fremdeles holdt langt fra den politiske verden da Et dukkehjem kom ut.
Nerbøvik beskriver ikke én gang noe initiativ eller aksjon for virkelig allmenn stemmerett før stiftelsen av Norsk Kvindesags Forening i 1884, fem år etter stykkets urpremiere, da debatten først kom til nasjonal oppmerksomhet, skjønt det hadde vært en god del nordis-ke stemmer som var før kvinnestemmerett, blant dem, iknordis-ke minst, Amalie Skram (1846-1905) som også drøftes i analysen. Inntil 1884 fokuserte de norske myndighetene særlig på innføringen til det såkalte Sensusprinsippet som tilleggskriterium.
I 1891 programfesta Venstre kravet om allmenn røysterett. Seks år etter fekk Venstre grunn-lovsfleirtal, og i 1898 vedtok Stortinget at norsk statsborgerskap, 25-års alder og fem års opphald i landet skulle vere dei einaste kvalifikasjonane. Men kvinnene stod framleis heilt utanfor det politiske systemet (Nerbøvik 1999: 135).
Debatten om kvinners stemmerett kom mest i gang og spredde seg gjennom mediene mot 1890-årene. En av de viktigste utviklingene i denne strømningen var stiftelsen av
Landskvinnestemmeretsforeningen (LKSF) i 1898 som også hadde mannlige medlemmer.
Den faktiske utviklinga av kvinnerøysteretten følgde det moderate mønsteret. Kvinner som betalte skatt eller var gifte med skattebetalande menn, fekk statsborgarleg røysterett i 1907. Dei andre måtte vente til 1913. Etter Finland var Noreg då det første landet i verda med all-menn røysterett også for kvinner (Nerbøvik 1999: 136).
ut-kant som kulturelt og økonomisk sett befant seg i bakleksa, men akkurat i den perioden der dette stykket kom ut befant landet seg i ei stor bølge av allmenn utvikling. Særlig på det artistiske feltet utviklet noen av Norden og Norges fremste kunstnere seg til ei leden-de rolle på leden-den europeiske scenen. Denne utviklingen kaltes i Norleden-den for leden-det Moleden-derne
Gjennombrudd og den ble anført og inspirert av den danske kritikeren og
litteraturforske-ren Georg Brandes (1842-1927) som engasjerte seg for utviklingen av den nordiske kunstnerverden, forkastet de gamle kunstidealene og bad forfatterne kreere en ny realis-tisk litteratur som ville “sette ting under debatt”. Henrik Ibsen skulle seinere bli den mest berømte figuren fra denne gruppen som innholdt blant annet August Strindberg (1849-1912), Edvard Grieg (1843-1907), Alexander Kielland (1849-1906), Jonas Lie (1833-1908), Anne Charlotte Leffler (1849-1892) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Blant annet takket være innflytelsen til disse historiske personene øket også interessen og enga-sjementet for kunsten i Norge og mange historikere skriver at det var i denne perioden at de kulturelle utviklingene i Vesten for første gang var like aktuelle i Kristiania som i Pa-ris og London. Alle nordmenn var likevel ikke like glade alle sammen i personen som står sentral i denne masteroppgava, og som kanskje kan takkes mest for denne utvikling-en. Visse grupper i det norske samfunnet reagerte nokså sterkt på Ibsutvikling-en. Mens mange kri-tikere betraktet Et dukkehjem som revolusjonær og fornyende beskrev de verket som et stykke som gikk inn mot alle estetiske regler, satte samfunnets elite i et uhyre dårlig lys, tok slutt uten noen ordentlig løsning og, ikke minst, inneholdt et forferdelig budskap. Det var naturligvis denne subjektive interpreteringa av budskapet, som også fantes hos “ver-kets forkjempere”, som var mest interessante med hensyn til masteroppgaven min. De norske kritikerne som hadde en negativ holdning overfor Ibsen kalles gjerne for
Idealis-tene i andre forskninger som også drøfter Ibsens tidligste mottakelse (som for eksempel
Det er derfor ikke denne masteroppgavas mål å inndele de forskjellige sidene i debatten om Et dukkehjem, det ville foruten være svært uakademisk, men å vise litt av diversiteten til feilinterpreteringene som fulgte dette verkets urpremiere/første publikasjon og på hvil-ke grunner de baserte seg. Idealistene var kunstnere, kunstvitenskapere (og vanlige mennesker) som fremdeles var sterkt påvirket av Romantikken. Denne kunstneriske strømningen hadde påvirket den eu-ropeiske scenen i stor grad og mange av denne bevegelsens viktigste kunstnere som for eksempel Edvard Grieg og den østerrikske komponisten Gustav Mahler (1860-1911) hadde fått internasjonal anseelse ved hundreårsskiftet. Idealistene syntes at kunstens mål, framfor alt var å kreere noe skjønt. Det skulle formidle et budskap om det ideale, være original (creatiotankegangen) og holde seg til estetikkens regler (selv hvis kunstneren ville utvide disse). En av de mest frekvente kritikkene deres var derfor at stykket verken hadde en avgjørende løsning ved slutten eller et verdifult sentralt (moralsk) budskap (Pe-tersen 1880: 1). Det faktum at mange av Romantikkens fremste kunstnere fortsatt hadde høy anseelse var likevel ikke den eneste grunnen til at denne strømningens spor ennå fan-tes i det norske samfunnet og folkets kunstoppfatninger. Ved siden av den estetiske Ro-mantikken som drøftet denne strømningens sentrale kunstoppfatninger fantes nemlig også en annen viktig bevegelse innenfor den romantiske strømningen, nemlig Nasjonalroman-tikken. Denne bevegelsen, som fikk mye støtte av blant annet den tyske forfatteren Jo-hann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og filosofen JoJo-hann Gottfried von Herder (1744-1803), tok seg som mål å fremme de europeiske folkelige kulturene og å utbygge dem til nasjonalkulturer. “Ett folk, ett språk, en nasjon!” var ett av deres sentralmottoer. Nordmennene, som i denne perioden hadde vært under dansk okkupasjon i mange hund-reår, følte seg sterkt tiltrukket av denne bevegelsen -fremningen av den norske kulturen var et initiativ som mange allerede engasjerte seg for- og både fastleggingen av den nors-ke folnors-kelige kulturen og oppbygningen av en nasjonal norsk kulturarv blomstret i høy fart. På denne måten spilte Romantikken altså ei sentral rolle i utbyggingen av en egen norsk nasjonalkultur.
Oppmerksomheten for den folkelige og populærkulturen hadde økt til et nytt uforutsett nivå, nasjonalstater hadde blitt formet –ikke minst i Norge-, verden hadde blitt individualisert og kunst var ikke lenger et beskjedent produkt men en stor ode til blant annet det menneskelige, det skjønne og det indre (Goossens 2009: 8).4
De mest revolusjonære årene fra Romantikken hadde likevel allerede gått forbi da Ibsens stykke kom ut og det begynte å forme seg nye bevegelser med alternative meninger om kunst som stadig fikk mer tilhengere, ikke minst i den nye generasjonen. Den viktigste av disse bevegelsene gikk på mange måter inn mot alle Romantikkens estetiske verdier. De syntes at kunst skulle gjengi virkeligheten (uten å endre på hverken de store utviklingene eller detaljene) og ta seg som mål å sette problemer under debatt (mottet som Brandes introduserte). Strømningen ble kalt for Modernisme og dens tilhengere mottok derfor ofte navnet modernistene. Henrik Ibsen regnet seg ikke blant modernistene selv om Et
dukke-hjem og noen av verkene som fulgte etter der som for eksempel Gengangere (1881) bar
mange modernistiske preg. Inntil i dag finnes det mye diskusjon om inndelingen av Ib-sen. Noen ser ham som en av det Moderne Gjennombrudds menn, mens andre heller be-trakter ham som en selvstendig kunstner (Casanova 2004: 157-158). Et viktig eksempel på denne første gruppen er Alexander Bolckmans som skrev ei generell litteraturhistorie for det nordiske området og fordelte Ibsens verk i tre forskjellige perioder; henholdsvis den romantiske, den realistiske og den symbolistiske (Meyer 1971: 263-264). Noen av denne gruppens tilhengere forkjempet også den nye politiske ideologien som på denne tiden spredde seg over Europa: sosialismen. Det er derfor at vi noen ganger ser at disse verkene som ble kalt for modernistiske, det gjelder derfor også Et dukkehjem, ble interpretert som kunstnerisk støtte til disse nye politiske bevegelsene. Den største motstanden til Et dukkehjem i Norge kom altså stort sett fra en side, landets elite, og den baserte seg på to konflikter; en på estetisk grunn og en annen som baserte seg på etiske saker. Det skjedde likevel ikke sjelden at disse to forskjellige kritikkene gikk over i hverandre og blandet seg til en allmenn kommentar. Det skyldes kanskje
4 Dettet sitatet ble hendt fra særoppgaven som jeg skrev om Et dukkehjems første mottakelse i Norge og Flandern og som var utgangspunktet til denne masteroppgaven. Anledningen til denne første oppgaven var faget Nordisk Litteratur I: Dynamiske kvinner som kulturoverførere mellom Skandinavien og det
tumet at både de estetiske og etiske forholdene ble endret på like intense måter. Idealiste-ne var svært uenige med hvordan modernisteIdealiste-ne
gikk inn mot mange av brukene og idealene som inntil denne tida hadde vært kunstens fun-damenter og som hadde emansipert den felles europeiske kulturen, kunne bidra til den videre utviklingen av den kunstneriske verdens rikdom (Goossens 2009: 8).
Mens reaksjonene fra den norske eliten noen ganger stred for å finne balansen mellom estetisk vurdering og etisk kritikk var anmeldelsene som kom fra den modernistiske siden mye mer ensformde. Når det gjaldt analysene av Ibsens karakterskildring, dramatiske oppbygningsevner, kunstneriske fornyelser og så videre ytret alle høy respekt for den norske forfatteren. Også Et dukkehjems historie appelerte til dem. Noras handlinger ble ofte betraktet som modige og de eneste rettferdige av modernistene og de syntes at verket formidlet et godt etisk budskap. Her var det likevel at misforståelsene oppstod. De fleste modernistene syntes at Ibsen gjennom Et dukkehjem ville sende ut et positivt signal til noen av periodens sosialpolitiske og ideologiske bevegelser. Det var en tankegang som ofte, men ikke alltid, ble kombinert med en kunstnerisk analyse. En av disse interpreta-sjonene, som seinere har fått mest innflytelse, er den at Ibsen gjennom dette stykket ville støtte kvinnesaksbevegelsen som da var svært omtalt i Norden og de europeiske, kulturel-le storbyene. Mange litterære anmeldere og ideologiske skribenter som for eksempel Amalie Skram, den anonyme skribenten I.E. i Socialdemokraten og Pieter Jan D’Hoedt syntes at forfatteren gjennom verket uttrykte sin avsky for ekteskapet og kvinneunder-trykningen, og at han påkalte hver kvinne som befant seg i en slik situasjon å flykte slik Nora gjør i Et dukkehjem. Den første interessebølgen for feminisme inspirerte nemlig også mange av det Moderne Gjennombruddets kunstnere. Georg Brandes, lederen for denne strømningen og bohemekulturen –som både forkjempet kvinnen som kjønnsvesen og det frie kjærlighetsprinsippet tok opp denne diskusjonen men avviste den nye seksuel-le moraseksuel-len. Istedet engasjerte han seg for undervisningen av nordiske kvinner som etter hans mening ville føre til en automatisk fullføring av den kvinnelige identiteten.
selvutfoldelse. Denne tanken, en variant av idealet om å være seg selv krevde en ny konst-ruksjon av det kvinnelige, en ny kvinnelig identitet. Dikternes oppgave ble derfor å bidra til en slik konstruksjon (Bliksrud og andre 2002: 402).
Som noen av de første litterære verkene som sluttet seg til Madame de Staëls litterære strid nevner Norsk Idehistorie, Fra de Stummes Leir (1877) av Camilla Collett (1813-1895), Fru Marie Grubbe (1876) av Jens Peter Jacobsen (1847-1885) og Magnhild (1877) av Bjørnstjerne Bjørnson. Ibsen selv beundret initiativene til Collett. Magnhild inspirerte dessuten Amalie Skram som skrev en ganske positiv og litterærvitenskapelig anmeldelse om Et dukkehjem i Dagbladet (19. januar 1880) (Bliksrud og andre 2002: 403).
Det er derfor lett å skjønne hvorfor Ibsen ofte ble inndelt til denne bevegelsen selv om han bestandig holdt seg utenfor politiske og ideologiske organisasjoner. Norges
Idehisto-rie går til slutt inn på reaksjonen til Stortinget for kampanjen for kvinnens rettigheter som
forfatteren skrev under på samt med Bjørnson, Kielland og Lie:
Felleserklæringen fra 1884 viser at det var oppstått en betydelig allianse mellom dikternes og kvinnesakskvinnenes interesser. Identifikasjonen med den mannlige tendensdiktningen i 1870- og 1880-årene ble da også en viktig del av norske kvinners selvforståelse. De radikale kvinnene på slutten av 1800-tallet så det moderne gjennombrudd i litteraturen som en betyde-lig forløper for kvinnebevegelsen (Bliksrud og andre 2002: 407-408).
Også politiske tolkninger av Et dukkehjem var ikke uvanlige. Som vi så fantes det allere-de oppfatninger om at Ibsen ønsket å kritisere ekteskapet og noen av allere-de mest elementære samfunnsforholdene og de politisk inspirerte anmeldere og litteraturvitenskapere utvidet disse ideer gjerne til et bredere perspektiv. Ekteparet som formet hovedpersonene til for-fatterens verk og som hadde det mest ujevnlige forholdet var nemlig del av eliten, upper
class, mens Krogstad og fru Linde, som sørget for at sannheten ble kjent, tilhørte lavere
klasser. Helmer, som viste stor avsky for alt som var stygt, svak eller utenfor samfunnets verdier, ble da ofte skildret som en innbarka idealist som i verket konfronteres med sine oppfatningers brister. Forskningen min viste blant annet at de som ønsket å pålegge Et
all-tid på egne tolkninger av verket, ikke på ytringer av selve forfatteren. Ibsen selv holdt seg bestandig langt fra de store politiske og ideologiske diskusjonene, samt de politiske parti-ene.
Flandern
Når det gjelder det politiske feltet fant Belgia, og dermed også Flandern, seg i en sam-menliknbar situasjon som den norske i siste halvdelen av det 19. århundre. Landet ble styrt av en fast elite som hadde sterke kontakter med monarkiet og nasjonens største or-ganisasjoner, og denne makten ble ikke delt med det vanlige folket. Eliten kunne dess-uten beholde dens makt i lang tid takket være mangelen på konkurranse og prestisjen som dens rikdom førte med seg (Reynebeau 2005: 90). Før 1880-årene oppstod det likevel en stor og allmenn folkelig motvilje mot denne styreformen som sentraliserte seg i debatten om allmenn stemmerett, et initiativ som særlig ble støttet av liberalerne og sosialistene. Tjue år tidligere hadde også de første fagforeningene begynt å forme seg. De første ar-beiderorganisasjonene fikk støtte av middelklassen som tilføyet et antiklerikalt element til den sosiale striden (Reynebeau 2005: 93).
Het antiklerikalisme, dat zo kenmerkend was voor het Belgische socialisme (en ook voor het Franse, maar bijvoorbeeld niet voor het Duitse) behoorde tot de verlichtingsideeën waaruit ook dat socialisme is ontstaan.
Antiklerikalismen, som kjennetegner den belgiske sosialismen (liksom den franske, men i motsetning til den tyske) hørte blant ideene til Opplysningstiden der også sosialismen fant sitt opphav (Reynebeau 2005: 94).
uten-for den politiske striden. “De flaminganten bleven erg gematigd in hun eisen, conserva-tief in hun maatschappijvisie en belgicistisch in hun nationale visie”. “Flamingantene holdt seg til veldig beskjedne krav. De ble konservative i deres persepsjon av samfunnet og belgicistiske i deres nasjonaltenkning” (Reynebeau 2005: 104). De første som engasjerte seg for de flamske rettighetene, særlig menn fra det mindre borgeriet, ble sterkt undertrykket av de franske myndighetene mens de kjempet for denne delen av befolkningen som, selv om den var mye større i antall, hadde veldig lite politisk og kulturell makt. Den første generasjonen av flaminganter bestemte seg likevel for å hol-de seg utenfor politikken. De kunne ikke bygge en brehol-dere, progressiv emansipasjonsbe-vegelse og ble tvunget å dele seg inn i to lag, med en liberal del og en katolsk del (Rey-nebeau 2005: 105). Innføringa av flertallig allmenn stemmerett var i 1894 og sosialistene kom dermed også i regjeringen, og selv om de ikke var den største gruppen hadde de li-kevel en sterk politisk innflytelse ettersom myndighetene gjennomførte mange av sosia-listenes planer for ikke å la dem få mer støtte av befolkningen som ble stadig mer radikal. Det første flamske kristendemokratiske partiet som da ble stiftet i 1891 formet en union av de katolske sosiale bevegelsene som likevel måtte holde seg til de strenge kristelige verdiene. I denne perioden oppstod også den kulturelle flamingantismen som dyrket den flamske kulturen som senteret for den flamske identiteten. Denne bevegelsen var særlig populær blant det nye flamske borgeriet.
Hundreårsskiftet førte ei annen tid med seg. Ei tid med kritikk mot de tingene som frem-deles ikke hadde blitt bedre i samfunnet, og entusiasme for de nye mulighetene som fan-tes. Den Flamske Bevegelsen, som så lenge hadde kjempet for flamske rettigheter, ble mye mer radikalt etter denne overgangen. De bestemte seg å ta opp kampen for et ett-språklig Flandern og et tospråkig Belgia. Bevegelsen for et uavhengig Flandern var en radikal sideform av denne strømningen som ikke hadde et reelt syn på den belgiske poli-tikken (Reynebeau 2005: 114-115). Og som i Norge var også den flamske kunstneriske verden under stor utvikling ved hundreårsskiftet, selv om det da ikke særlig gjaldt den litterære siden eller kunstnere som skulle bli like berømt som Ibsen. Art Nouveau og
Ju-gendstil er to kunstneriske begrep som oppstod i denne perioden og som hadde
også, blant annet, godkjent fornederlandskningen av det gentske universitet, en større ut-bygning av sosial velferd og anerkjennelsen av nederlandsk som offisielt nasjonal språk, selv om det kom mye motstand fra den radikale katolske siden (Reynebeau 2005:
167-168). Flamingantismen ble svært upopulær i årene etter krigen. Diederik Grit begynner sin beskrivelse av det litterære forholdet mellom Flandern og
Norden med et sitat som på mange måter sammenfatter regionens hele litterære felt ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet: “Wat elders reeds banaal geworden is, door tot worgens toe herhaald te zijn, is bij ons nog geheel nieuw”. “Det som på andre steder allerede har blitt banalt, på grunn av uendelige gjenopplevelser er noen ganger helt nytt her” (Grit 1994: 93). Flandern var i bakleksa når det gjaldt kunstens utvikling. Mens den første fremføringen av et stykke av Ibsen i Nederland tok skjedde allerede i 1880 ble det det 20. århundre før ett av verkene ble spilt i Flandern (Grit 1994: 93). Den norske litteraturen, som i samme periode ble veldig kjent og omdiskutert i Nederland og Tysk-land, var nesten ukjent i dette (mer sørlige) området. Det var derfor i høy grad takket være ei lita gruppe forfattere og kulturoverførere at det
Moderne Gjennombrudds forfattere som for eksempel Henrik Ibsen, Bjørnstjerne
som kunne illustrere de mange forskjellige reaksjonene og interpreteringene som fulgte på Et dukkehjems introduksjon i Flandern. Stykket havnet nemlig i et annet samfunns-messig og politisk område enn dets hjem. En av de første og viktigste gruppene som engasjerte seg for de nye litterære utviklingene i Norden var den flamske bevegelsen som da utviklet seg i skytende fart. Flandern hadde nemlig i lang tid vært undertrykt av de franske myndighetene, både (språk)politisk og kulturelt og først nå, blant annet takket være en ny flamsk elite som fikk utvikle seg etter at universitetet i Gent ble det første nederlandskspråkige i Belgia i 1930, oppstod det en vel organisert bevegelse som foretok seg å sikre regionens rettigheter. Interessen hos til-hengerne for de nordlige lendene var for en del basert på de stereotypiske bildene fra Skandinavien; det av de små lidenskapelige germanske folkene som på samme måten som flamlendingene måtte kjempe for ikke å bli trengt unna av de store europeiske mak-tene. Flamlendingene som på denne tida akkurat fikk begynne å fastlegge den flamske identiteten etter mange langvarende perioder av kulturell og språkig undertrykkelse gjen-kjente seg i disse lendene, og da særlig Norge som i så lang tid hadde vært okkupert av nabolandene og nå viste sin litteratur og språkrikdom. Studiet av disse områdene fikk li-kevel snart også akademisk grunnlag og den flamske bevegelsens språkpolitiske initiati-ver var av stor initiati-verdi for utviklingen og fremningen av denne regionens kulturelle identitet (Dooms 2001: 16, 24, 34).
De tre viktigste grunnene for den Flamske Bevegelsens interesse for Norden var: 1. Likheten/forholdet mellom språkene
2. Bandet av det flamske folket med de nordiske
3. De nordiske landene (og da særlig Norges) forbildefunksjon når det gjelder kulturell utvikling og språkpolitikk (Grit 1994: 94).
nordiske folkene ville i dag antakeligvis ofte betraktes som et kontroversielt emne men denne ideen var på denne tida nokså aktuell og baserte seg ikke på noen ekstremistisk politisk basis. Selv om Belgia var et selvstendig land var eliten og de viktigste kulturelle utviklingene innenfor landet fortsatt kontrollert av de franskspråkige. Fjerningen fra den sørlige innflytelsen ble derfor en populær måte å vise ens flamske identitet. Dessuten hadde det ikke gått mye tid siden Romantikkens høydager, den kulturelle strømningen som i hele Europa hadde økt interessen for folkelig identitet og kultur (og ikke sjelden
baserte seg på etniske slektskap) (Roe 2005: 680). De store kulturelle utviklingene som Norden gjennomgikk ved slutten av det 19. århundre
(og begynnelsen av det 20. århundre) leste vi allerede om i forrige kapitlet. Regionen, og da særlig Norge, stod i denne perioden på lik høyde med Europas artistiske storbyer (som blant annet) Paris, London og Roma når det gjelder gjenformingene som var i gang i det kulturelle feltet. Norske litterære produksjoner ble lest og verdsatt over hele kontinentet, selv om det ikke med en gang gjaldt forfatterne som i dag betraktes som denne periodens mest framstående som for eksempel Henrik Ibsen og August Strindberg, og landet spilte ei viktig rolle, ikke minst med hensyn til denne tidas nye kunstneriske utviklinger. Det var svært inspirerende og lovende for flamlendingene å se hvordan et lite germansk land, som de følte seg så sterkt forbundet med, nå befant seg i det kunstneriske senteret. Det virker som om den litterære beundringen likevel var litt mer panskandinavisk, ettersom det gjaldt forfattere fra både Norge, Danmark og Sverige. De første to inspirasjonsressur-sene var derimot nokså norskpregete. I første omgang var det særlig en mindre forsam-ling av skandinaviske forfattere som fikk trenge seg inn i den flamske scenen. Det gjaldt forfattere som blant annet Bjørnstjerne Bjørnson, Holger Drachmann og Adam Gottlob Oehlenschläger (Dooms 2001: 15,26,29). I tillegg ble den nordiske litteraturen særlig inn-ført av kulturoverførerne som jeg drøftet før. Interessen til denne bevegelsen var likevel nokså bred orientert.
den nordiske litteraturen. En av disse initiativene var den Aldietsche Bevegelsen under ledelse av Constant Jacob Hansen (1833-1910), en skribent og bibliotekansatt fra Ant-werpen som Grit kaller for Nordens største forkjemper i Flandern (Grit 1994: 95). Hansen hadde en svær fiendelig holdning overfor den franske litteraturen og håpet gjennom be-vegelsen sin å kunne omforme nederlandsk, flamsk og nedertysk til ett felles språk. Han-sen publiserte den første antalogien om nordisk litteratur i det nederlandske språkområ-det, var spesielt aktiv i fremningen av verkene til Hans Christian Andersen (1805-1875) og Oehlenschläger og påvirket i tillegg noen av de yngre forkjempere av nordisk litteratur i Flandern som for eksempel Pol de Mont (1857-1931). Pol de Mont ble seinere også le-der for en annen litterær bevegelse Taalverbond, med stor oppmerksomhet for de kunst-neriske utviklingene i Norden. Grit kaller dem for den internasjonalistiske strømningen ettersom dens tilhengere etterlot seg den romantiske nasjonalistiske tankegangen og gikk ut fra en mer internasjonal og estetisk orientering. De Mont engasjerte seg særlig for fremningen av litteraturen av Andersen, Bjørnson, Drachmann og seinere også Jacobsen og Ibsen. Det er likevel særlig initiativene til den danske forfatteren Georg Brandes, som de også inviterte til Flandern, som inspirerte medlemmene til Taalverbond og det litteræ-re tidsskriftet som både De Mont, August Vermeylen (1872-1945) og Kalitteræ-rel Van de Woestijne (1878-1929)-som også tilhørte Taalverbond- var skribenter for, Van Nu en
Straks (Grit 1994: 96).
Noen nordiske forfattere klarte å “slippe” den katolske Kirkens fiendlige holdning til re-gionens litteratur. Grunnene til at de fikk denne muligheten er likevel som oftest at forfat-terne fremte de kristelige verdiene eller egnet seg til denne prosessen. Det mest kjente forbildet er Johannes Jørgensen (1866-1956):
Hij is de enige Scandinaviër die zich op een brede populariteit in Vlaanderen mocht verheu-gen. Jørgensen, oorspronkelijk een der trouwste aanhangers van Brandes, was een belangrijk vernieuwer van de Deense poëzie, doch zijn gedichten werden nauwelijks vertaald, -wel zijn hagiografiën van Franciscus van Assisi en anderen.
