Litteraturhistorie og
identitetsbygging
Mot en kvensk litteraturhistorie
Laura de Klerk s 1332414
Mastergradsoppgave Skandinaviske språk og kulturer Veileder: dr. Janke Klok
2
Innholdsfortegnelse
Forord ... 4 1. Innledning ... 5 § 1.1. Motivasjon ... 5 § 1.2. Mastergradsoppgavens mål og forskningsspørsmål ... 6§ 1.3. Metode, framgangsmåte og korpus ... 7
§ 1.3.1. Den teoretiske rammen ... 7
§ 1.3.2. Identitetstenkning og kvensk identitet ... 9
§ 1.3.3. Litteraturhistorieskrivning som sjanger ... 9
§ 1.3.4. Den kvenske litteraturen ... 10
§ 1.3.5. Kvensk litteratur i den norske litteraturhistorien ... 11
§ 1.3.6. Samisk og tornedalsk litteraturhistorie ... 12
§ 1.4. Mastergradsoppgavens oppbygging ... 13
2. Bakgrunn og teoretisk ramme ... 15
§ 2.1. Historisk bakgrunn og det kvenske språkets bakgrunn ... 15
§ 2.1.1. Ordet ”kven” ... 15
§ 2.1.2. Historisk bakgrunn ... 16
§ 2.1.3. Det kvenske språkets bakgrunn ... 21
§ 2.2. Teoretisk ramme ... 22
§ 2.2.1. Minoritetslitteratur i forhold til majoritetslitteratur ... 22
§ 2.2.2. Identitetstenkning og kvensk identitet ... 27
§ 2.2.3. Hvordan kommer forholdet minoritets-/majoritetslitteratur og identitetstenkning til syne i kvensk litteratur? ... 31
3
3. Den kvenske litteraturen ... 41
§ 3.1. Hvordan kan kvensk litteratur defineres? ... 41
§ 3.2. Den kvenske litteraturen ... 42
§ 3.2.1. En kronologisk oversikt over kvensk litteratur ... 42
§ 3.2.2. Temaer i kvensk litteratur ... 49
4. Kvensk litteratur i den norske litteraturhistorien ... 55
5. Samisk og tornedalsk litteraturhistorie ... 59
6. Mot en kvensk litteraturhistorie? En konklusjon. ... 62
§ 6.1. Innledning ... 62
§ 6.2. Kvensk som minoritetslitteratur ... 62
§ 6.3. Tematisering av (kvensk) identitet ... 64
§ 6.4. Kvensk identitet i litteraturen ... 66
§ 6.5. Litteraturhistorieskrivning som sjanger ... 67
§ 6.6. Kvensk litteratur i den norske litteraturhistorien ... 69
§ 6.7. Hvordan skal en kvensk litteraturhistorie bli oppbygd ... 70
§ 6.8. Konklusjon ... 71
7. Mot en kvensk litteraturhistorie. ... 73
§ 7.1. Motivasjon ... 73
§ 7.2. To deler: sjangrer og temaer ... 73
§ 7.2.1. De eldste tekstene i sjangrer ... 74
§ 7.2.2. Moderne kvensk fiksjonslitteratur i temaer ... 75
§ 7.3. Til slutt ... 78
Sammendrag på nederlandsk – Samenvatting in het Nederlands ... 79
Liste over litteratur og kilder ... 90
Sekundærlitteratur ... 90
4
Forord
Med denne mastergradsoppgaven avslutter jeg studiet i Skandinaviske språk og kulturer ved Universitetet i Groningen. Før jeg begynte å skrive denne oppgave, visste jeg at jeg ville skrive om kvensk litteratur. Jeg hadde allerede skrevet om det kvenske språket i en oppgave skrevet i forbindelse med en av masterprogrammets forelesninger. Jeg ville nå utforske den kvenske litteraturen. Hvilket aspekt av kvensk litteratur jeg skulle skrive denne oppgaven om ble klart i samtaler jeg hadde med veilederen min, Janke Klok. Etter litt forskning fant vi ut at det ikke finnes en kvensk litteraturhistorie. Målet for denne oppgaven ble å skrive om kvensk litteratur og gjøre et forslag til et opplegg for en kvensk litteraturhistorie.
Gjennom denne oppgaven vil jeg spre kunnskap om den kvenske litteraturen og jeg håper at oppgaven kan inspirere en leser til å ville skrive en kvensk
litteraturhistorie.
5
1.
Innledning
Denne oppgaven handler om kvensk litteratur. Kvensk litteratur er en
minoritetslitteratur i Norge som ikke blir belyst i stor grad i norske litteraturhistorier. Øystein Rottem skriver i Norges litteraturhistorie om to kvenske forfattere, Idar
Kristiansen (1932-1985) og Hans Kristian Eriksen (1933), men omtaler dem ikke som kvenske forfattere. Verkene deres blir heller ikke omtalt som kvensk litteratur.1 Idar
Stegane skriver i Norsk litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer heller ikke noe om kvensk litteratur. Han nevner de kvenske forfatterne Hans Kristian Eriksen og Bente Pedersen (1961), men omtaler dem ikke som kvenske forfattere.2 En leteaksjon på
internett og bibliotekdatabaser etter en kvensk litteraturhistorie resulterte i null treff. Satu Gröndahl hevder i artikkelen ”Kven, Tornedal and Sweden-Finnish literature at the turn of a new millenium” at det er meningsløst å sammenligne ulike typer av litteratur som er skrevet på kvensk, fordi det ikke er publisert mange tekster på kvensk.3 Hun skriver om litteratur skrevet på kvensk i Norden, men hennes
konklusjon kunne også gjelde for kvensk litteratur skrevet på norsk.
§ 1.1. Motivasjon
Inspirasjonen til denne oppgaven fikk jeg av forelesningene ”Van Abba tot Ås” [Fra Abba til Ås] og ”Dynamische vrouwen” [Dynamiske kvinner] jeg fulgte i rammen av mastergradsprogrammet i nordiske språk ved Universitetet i Groningen. ”Van Abba til Ås” fulgte jeg i høstsemesteret 2010. ”Dynamiske kvinner”fulgte jeg i
vårsemesteret 2011. Begge forelesningene ble gitt av dr. Petra Broomans. Mastergradsprogrammets tema er kulturformidling og jeg skrev flere oppgaver om temaet. Jeg skrev blant annet om Mikael Niemis (1959) Populärmusik
1 Rottem, Øystein, “Den mangfoldige realismen”, i: Edvard Beyer (red.), Norges litteraturhistorie, bind
7, Oslo 1997, s. 338-339.
2 Stegane, Idar, “Medierevolusjon og modernism, 1945-1990-åra”, i: Bjarne Fidjestøl (m. fl.), Norsk
litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer, Oslo 1996, s. 604, 650.
3 Gröndahl, Satu, “Kven, Tornedal and Sweden-Finnish literature at the turn of a new millenium”, i:
6
från Vittula (2000) og hvordan boka var oversatt til nederlandsk og om nederlandske
litteraturkritikere kunne få et bilde av Tornedalen, stedet der fortellingen er plassert.4
Jeg skrev også en oppgave om Cora Polet (1930). En nederlandsk oversetter som blant annet oversatte Populärmusik från Vittula. Jeg undersøkte i hvilken grad Cora Polet kan betraktes som en kulturformidler.5
Jeg er også interessert i det finske språket og den finske kulturen. Fra 2004 til 2006 fulgte jeg forelesninger i finsk språk ved Universitetet i Groningen. Språket er fascinerende med sine mange kasus. Det ligner ikke de germanske språkene, fordi det tilhører en annen språkfamilie, nemlig den finsk-ugriske språkfamilien. I 2010 skrev jeg en oppgave om forskjellene og likhetene mellom kvensk og meänkieli (tornedalsfinsk) når det gjelder norsk og svensk påvirkning i forbindelse med en av masterprogrammets forelesninger, ”Scandinavische taalkunde I: Grammaticalisatie en taalcontact” [Skandinavisk språkvitenskap I: Grammatikalisering og
språkkontakt], som jeg fulgte i høstsemesteret 2009.6 Forelesningen ble gitt av prof.
dr. Muriel Norde. Det at kvensk er en variant av finsk som blir snakket i Nord-Norge, var enda en grunn til at kvensk litteratur var det emne jeg ville skrive min mastergradsoppgave om.
§ 1.2. Mastergradsoppgavens mål og forskningsspørsmål
Målet med denne oppgaven er å formidle en litteratur som utgjør ene del av både kvensk og norsk kultur, kvensk litteratur. Jeg ønsker å gi kvensk litteratur mer kjennskap gjennom dette verket. Jeg vil beskrive hva kvensk litteratur er og plassere kvensk litteratur i den norske litteraturhistorien. Fordi det ikke finnes en kvensk litteraturhistorie vil jeg drøfte hvorfor jeg synes at det er nødvendig med en kvensk litteraturhistorie og jeg vil foreslå et opplegg for en slik kvensk litteraturhistorie.
4 de Klerk, Laura, Populärmusik från Vittula, Popmuziek uit Vittula og det tornedalske lynnet. En
undersøkelse om tornedalsk identitet og kultur i Populärmusik från Vittula, Popmuziek uit Vittula og nederlandskspråklige anmeldelser, oktober 2011, upublisert.
5 de Klerk, Laura, Cora Polet. En kulturformidler?, august 2011, upublisert.
6 de Klerk, Laura, Språkkontakt i Norden. Norsk og svensk påvirkning på respektive kvensk og meänkieli,
7 Hovedspørsmålet er ”Hvordan burde en kvensk litteraturhistorie se ut?”. For å svare på dette spørsmålet vil jeg først finne svar på en rekke delspørsmål: ”Hva er
minoritetslitteraturens forhold til majoritetslitteraturen?”, Hva er kvensk
identitetstenkning og kvensk identitet?”, ”Hva er litteraturhistorieskrivning?”, ”Hva er kvensk litteratur?”, ”Hva blir skrevet om kvensk litteratur og kvenske forfattere i norske litteraturhistorier?”, ”Hvordan er litteraturhistorier av andre
minoritetslitteraturer i Norden oppbygd?”, ”Hvordan burde en kvensk litteraturhistorie bli oppbygd?”.
§ 1.3. Metode, framgangsmåte og korpus
§ 1.3.1. Den teoretiske rammen
Før jeg begynner på undersøkelsen min, presenterer jeg først en historisk bakgrunn og det kvenske språkets bakgrunn. Paragrafen om bakgrunnene er en mer
omfattende versjon av et kapittel om det kvenske språket og den kvenske historien i oppgaven jeg skrev om forskjellene og likhetene mellom kvensk og meänkieli.7 Jeg
drøfter bakgrunnene fordi de danner en kulturhistorisk ramme rundt den teoretiske rammen i neste kapittel. Paragrafen om bakgrunnene er basert på Språkdannelse og –
stabilisering i møtet mellom kvensk og norsk av Hilde Sollid, artiklene “Kvenene – fra
innvandrere til utvandrere” og ”The Finns in Northern Scandinavia and Minority Policy” av Einar Niemi, Nationalstat och minoritetspolitik. Samer och finskspråkiga
minoriteter i ett jämförande nordiskt perspektiv av Lars Elenius, og artiklene ”Kvensk i
Norge” av Anna-Riitta Lindgren,”Norsk minoritetspolitikk etter 1998” av Anders J.H. Eira, og ”Kontakt med norsk og samisk i kvendialekter” av Irene Andreassen.8
7 de Klerk 2010 : s. 5-9.
8 Sollid, Hilde, Språkdannelse og –stabilisering i møtet mellom kvensk og norsk, Oslo 2005.
Niemi, Einar, “Kvenene – fra innvandrere til utvandrere”, i: Reidun Mellem (red.), Innsyn i kvensk
historie, språk og kultur. Seminarrapport Tromsø mars 2002, Tromsø 2003, s. 43-57.
Niemi, Einar, ”The Finns in Northern Scandinavia and Minority Policy”, i: Sven Tägil (red.), Ethnicity
8 Den teoretiske rammen består av en redegjørelse av forholdet mellom
minoritetslitteratur og majoritetslitteratur. Ved å beskrive forholdet mellom
minoritetslitteratur og majoritetslitteratur vil jeg forklare den kvenske litteraturens posisjon i Norge. Den teoretiske rammen baserer jeg på tekster av Satu Gröndahl og Kaisa Malininiemi Lindbach.9 De forsker på nordiske minoritetsspråk og –kulturer.
Satu Gröndahl er dosent og forsker ved Centre for Multiethnic Research ved Uppsala Universitet. Hennes forskningsfelt er immigrant- og minoritetslitteratur. Kaisa
Maliniemi Lindbach er doktor i kvensk språk og prosjektleder ved Kvensk
Institutt/Kainun Institutti i Børselv. Jeg valgte tekstene deres, fordi de behandler nordiske minoritetskulturer og –litteraturer. Jeg plasserer minoritetslitteraturens verdi i en større ramme. Dertil bruker jeg innledningen i Encyclopedia of the world’s
endangered languages av Christopher Moseley, og Timothy Brennans artikkel ”The
national longing for form”.10 Disse to tekstene handler om (minoritets)litteraturens
verdi i nasjonsbyggingsprossessen.
Elenius, Lars, Nationalstat och minoritetspolitik. Samer och finskspråkiga minoriteter i ett jämförande nordiskt
perspektiv, Lund 2006.
Lindgren, Anna-Riitta, ”Kvensk i Norge”, i: Tove Bull og Anna-Riitta Lindgren (red.), De mange språk i
Norge. Flerspråklighet på norsk, Oslo 2009, s. 107-124.
Eira, Anders J. H., ”Norsk minoritetspolitikk etter 1998”, i: Reidun Mellem (red.), Innsyn i kvensk
historie, språk og kultur. Seminarrapport Tromsø mars 2002, Tromsø 2003, s. 187-193.
Andreassen, Irene, ”Kontakt med norsk og samisk i kvendialekter”, i: Ulla-Britt Kotsinas og John Helgander (red.), Dialektkontakt, språkkontakt och språkförändring i Norden. Föredrag från ett
forskarsymposium, Stockholm 1994, s. 140-150.
9 Gröndahl 2005 : s. 85.
Maliniemi Lindbach, Kaisa, Kvenlitteratur i nord. Med spesielt blikk på Idar Kristiansens romaner, Tromsø 2001.
Maliniemi Lindbach, Kaisa, ”Drømmen om Ruija – Havlandet. Kvenlitteratur i Nord-Norge”, i: Satu Gröndahl, Litteraturens gränsland. Invandrar- och minoritetslitteratur i nordiskt perspektiv, Uppsala 2002, s.117-138.
Maliniemi Lindbach, Kaisa, ”Litteratur mellom himmel og hav. Fra folketradisjon til moderne kvensk fiksjonslitteratur”, i: Reidun Mellem, Innsyn i kvensk historie, språk og kultur. Seminarrapport Tromsø mars
2002, Tromsø 2003, s. 149-161.
10 Moseley, Christopher, ”General introduction”, i: Christopher Moseley (red.), Encyclopedia of the
world’s endangered languages, London 2007, s. vii-xvi.
9
§ 1.3.2. Identitetstenkning og kvensk identitet
I neste kapittel skriver jeg dessuten om identitetstenkning. Jeg baserer denne delen av den teoretiske rammen på Kaisa Maliniemi Lindbachs artikkel ”Drømmen om Ruija – Havlandet. Kvenlitteratur i Nord-Norge”, der hun baserer tankene sine om den kvenske litteraturens framtid på teorier om identitetstenkning, og en
mastergradsoppgave av Lise Jakobsen.11 Oppgaven handler om kvensk kultur og
identitet og hvordan kvenske institusjoner fortsatt formidler kvensk kultur og
identitet som statisk og knyttet til materielle saker, mens det ifølge henne nå finnes et behov for en oppfatning av kvensk kultur og identitet og kultur som dynamisk og oppbygd av forskjellige bakgrunn. Hun baserer oppgavens teoretiske ramme på Edward Sojas, first-, second-, og thirdspaceepistemologi. Oppgaven beskriver etter mitt syn godt hvordan kvensk kultur og identitet skal forstås. Jeg inkluderer
identitetstenkning i denne oppgaven, fordi det er viktig å forstå hvordan identitet kan komme til syne i en minoritetslitteratur og hva det kan bety for en
minoritetslitteratur som den kvenske litteraturen. Identitetstenkning kan også forklare enkelte forfatteres verk og temaer. Det er viktige emner å forklare det siste i en litteraturhistorie, for identitet er faktoren som utgjør en gruppe. Ved å forklare kvensk identitet i en litteraturhistorie, kan leseren få et godt bilde av hva kvensk litteratur og kvensk identitet går ut på.
§ 1.3.3. Litteraturhistorieskrivning som sjanger
Målet met denne oppgaven er å utarbeide et motivert opplegg for en kvensk litteraturhistorie. Av den grunn presenterer jeg i kapitlet om teori også noen refleksjoner om litteraturhistorieskrivning som sjanger. Jeg drøfter
litteraturhistorieskrivnings tradisjoner og hvordan litteraturhistorier blir oppbygd.
11 Maliniemi Lindbach 2002 : s.117-138.
10 Jeg baserer paragrafen på innledningen til litteraturhistorien Norsk litteratur i tusen år.
Teksthistoriske linjer, Litteraturhistoriens grundbegrepp av Staffan Bergsten og Om litteraturhistorieskrivning: perspektiv på litteraturhistoriografiens vilkår og utvikling i europeisk og norsk samanheng av Atle Kittang (m. fl.).12
§ 1.3.4. Den kvenske litteraturen
For å finne et svar på spørsmålene nevnt i paragraf 1.2. må jeg først og fremst avgjøre hva kvensk litteratur er og består av. Resultatene vil være med på å forme tanken om hva som burde være innholdet av den kvenske litteraturhistorien som jeg vil foreslå ett opplegg til i siste kapitlet. Med det formålet presenterer jeg også en oversikt over kvensk litteratur og temaer og særtrekk i kvensk litteratur. I kapitlet om kvensk litteratur gir jeg først en definisjon av hva kvensk litteratur består av. Å definere kvensk litteratur er ikke uproblematisk. Hvilke kriterier skal ligge til grunn? Skal forfatterens opphav bestemme om et verk er kvensk? Er det kvenske temaer som definerer kvensk litteratur? Er det det kvenske språket som bestemmer eller kan kvensk litteratur bli skrevet på både norsk og kvensk? Jeg drøfter problemet i første paragrafen av kapittel 3.
Jeg baserer oversikten over kvensk litteratur på en artikkel av Satu Gröndahl og tre tekster av Kaisa Maliniemi Lindbach.13 Tekstene gir en godt oversikt over den
kvenske litteraturen og temaer som finnes i den. Det finnes ikke mange tekster om kvensk litteratur, og tekstene som finnes er ofte skrevet av Maliniemi Lindbach. Jeg bruker også en mastergradsoppgave av Merethe Eidstø Kristiansen om Alf Nilsen-Børsskog ”Bøyer seg til jorda, men brekker ikke.”Alf Nilsen Nilsen-Børsskogs roman Kuosuvaaran
12 Bergsten, Staffan, Litteraturhistoriens grundbegrepp, Lund 1990.
Fidjestøl, Bjarne (m. fl.), Norsk litteraturhistorie i tusen år. Teksthistoriske linjer, Oslo 1996.
Kittang, Atle (m.fl.), Om litteraturhistorieskrivning: perspektiv på litteraturhistoriografiens vilkår og utvikling
i europeisk og norsk samanheng, Øvre Ervik 1983.
13 Gröndahl 2005 : s. 78-91.
Maliniemi Lindbach 2001.
11 takana som kvensk motfortelling.14 Alf Nilsen-Børsskog (1928) er den første kvenske
forfatteren som skriver på kvensk. Romanene hans ble publisert etter at ovennevnte tekstene av Gröndahl og Maliniemi Lindbach ble publisert. Av den grunn finnes ingen informasjon om han i disse tekstene. Jeg henter også informasjon om kvensk litteratur og kvenske forfattere fra nettsiden til Kvensk Institutt/Kainun Institutti.15
Instituttet har som formål å etablere og drive et kvensk språkråd og å drive opplysningsarbeid om kvensk språk og kultur.16 I kapittel 3 presenterer jeg en
oversikt over kvensk litteratur.
§ 1.3.5. Kvensk litteratur i den norske litteraturhistorien
Et av mine forskningsspørsmål er å undersøke hva som blir skrevet om kvensk litteratur i norske litteraturhistorier. Jeg gjør dette for å illustrere den kvenske litteraturens posisjon i Norge. Hvis det blir berettet om kvensk litteratur som en litteratur i Norge og kvenske forfattere blir omtalt som kvensk kan jeg konkludere at den i hvert fall ble akseptert som en minoritetslitteratur i Norge. Hvis det ikke blir berettet om kvensk litteratur som minoritetslitteratur i Norge og hvis kvenske forfattere ikke blir omtalt som kvensk, kan jeg konkludere at kvensk litteratur er et fenomen som litteraturhistorikere hittil ikke har vært oppmerksom på. Det er mindre lett å vite hva som kan være grunnen til dette, om det er at de ikke synes at det er interessant eller verdifull nok til å berette om, om det rett og slett skyldes uvitenhet , eller om det er enda en annen grunn. I denne oppgaven begrenser jeg meg til å undersøke tilstanden.
14 Eidstø Kristiansen, Merethe, ”Bøyer seg til jorda, men brekker ikke”. Alf Nilsen-Børsskogs roman
Kuosuvaaran takana som kvensk motfortelling, mastergradsoppgave i finsk litteratur, Tromsø 2010.
15 http://www.kvenskinstitutt.no/kultur/kvensk-litteratur, sett på 22. november 2011.
http://www.kvenskinstitutt.no/kultur/kvensk-litteratur/alf-nilsen-borsskog, sett på 22. november 2011.
http://www.kvenskinstitutt.no/kultur/kvensk-litteratur/bente-pedersen, sett på 22. november 2011. http://www.kvenskinstitutt.no/kultur/kvensk-litteratur/hans-kristian-eriksen, sett på 22. november 2011.
http://www.kvenskinstitutt.no/kultur/kvensk-litteratur/idar-kristiansen, sett på 22. november 2011.
12 I analysen bruker jeg fire litterære oppslagsverk eller litteraturhistorier,
nemlig Jeg fant, jeg fant! Lærebok i litteratur, Norges litteraturhistorie, Norsk litteratur i
tusen år. Teksthistoriske linjer og Norsk litteraturhistorie.17 Disse verkene ble utgitt i
perioden 1988 til 2008. Jeg valgte de siste tre verkene fordi de er skrevet i en periode der den kvenske kulturen allerede holdt på med å revitalisere seg. Fra 1950-tallet begynte verdens minoriteter å revitalisere deres kulturer. På 1950- og 1960-tallet kommet dette til uttryk blant samer og på 1970- og 1980-tallet blant tornedalinger. På 1980-tallet ble tanken om kvensk som et eget språk og en kvensk identitet aktualisert. Revitaliseringen ble blant annet synlig gjennom etablering av kvenske foreninger og institusjoner. 18 Jeg skriver mer om dette i kapittel 2. I tillegg hadde noen kvenske
litterære verk allerede blitt publisert. Jeg valgte Jeg fant, jeg fant! Lærebok i litteratur, fordi verket inneholder et kapittel om samisk litteratur og handler derfor om en minoritetslitteratur. Det gir forventninger om at forfatterne også skriver om andre minoritetslitteraturer i Norge, f. eks. om kvensk litteratur. I kapittel 4 undersøker jeg dette nærmere.
§ 1.3.6. Samisk og tornedalsk litteraturhistorie
Hvordan burde en kvensk litteraturhistorie bli oppbygd? For å undersøke hvilken oppbygging er best for en kvensk litteraturhistorie vil jeg granske to
litteraturhistorier av minoritetslitteraturer i Norden. Skriftbilder. Samisk
litteraturhistorie er en samisk litteraturhistorie skrevet av Harald Gaski og Den tornedalsfinska litteraturen, skrevet av Bengt Pohjanen og Kirsti Johansson, er en
tornedalsk litteraturhistorie. 19 Å analysere disse litteraturhistoriene er nyttig, fordi
17 Buvik, Per, Geir Mork, Jeg fant, jeg fant! Lærebok i litteratur, Oslo 1988.
Beyer, Edvard (red.), Norges litteraturhistorie, Oslo 1995-1998. Fidjestøl (m. fl.) 1996.
Andersen, Per Thomas, Norsk litteraturhistorie, Oslo 2008.
18 Lindgren 2009 : s. 116.
19 Gaski, Harald, Skriftbilder. Samisk litteraturhistorie, Karasjok 1998.
13 samisk og tornedalsk litteratur også har sin opprinnelse i de nordligste delene av Norden. Historisk sett har samisk, tornedalsk og kvensk litteratur også et og annet tilfelles. De har blant annet vært utsatt for majoritetssamfunnets (Sverige og Norge) press. Det er interessant å se hvilke temaer i og trekk ved samisk og tornedalsk litteratur er inkludert i ovennevnte verkene.
Jeg vil granske de siste to litteraturhistoriene og se på deres oppbygging og analysere hvilke temaer og trekk ved samisk og tornedalsk litteratur blir nevnt. Jeg vil gjøre dette ved å granske innledningene til bøkene og ved å granske selve
innholdet. Også disse resultatene vil jeg bruke som byggesten i mitt forslag for et opplegg for en kvensk litteraturhistorie.
Jeg bruker altså 3 byggesten i mitt forslag. Den første er tanken om kvensk litteratur som minoritetslitteratur og kvensk identitet basert på first-, second-, og thirdspaceepistemologi. Den andre er analysen av den kvenske litteraturen. Tredje byggesten er analysen av hvordan norske litteraturhistorikere behandler kvensk litteratur og hvordan litteraturhistorikere av andre litteraturer har bygd opp en litteraturhistorie.
§ 1.4. Mastergradsoppgavens oppbygging
Sammenfattende er oppgaven bygd opp på følgende måte. I neste kapittel drøfter jeg den historiske bakgrunnen, det kvenske språkets bakgrunn og den teoretiske
rammen som jeg baserer min undersøkelse og mine synspunkter på. Denne delen former første byggesten jeg baserer mitt forslag til et opplegg for en kvensk litteraturhistorie på. I tredje kapittel gir jeg en oversikt over de eldste kvenske
tekstene og presenterer kvenske forfattere og hyppig forekommende temaer i kvensk litteratur. Dette kapitlet beskriver den andre byggestenen i mitt forslag. Fjerde
kapittel handler om kvensk litteratur i den norske litteraturhistorien. Jeg gir en
oversikt over hva som blir skrevet om kvensk litteratur og kvenske forfattere i norske litteraturhistorier. Femte kapittel består av en analyse av den samiske
15
2.
Bakgrunn og teoretisk ramme
§ 2.1. Historisk bakgrunn og det kvenske språkets bakgrunn
§ 2.1.1. Ordet ”kven”
Språkforskere Einar Niemi og Jouko Vahtola skriver at ordet ”kven” trolig kommer fra ”hvein” som er norrønt og betyr et flatt område hvor det vokser gress. Den
nordnorske formen var ”kvein”. På 890-tallet beretter Ottar allerede i sin berettelse til den engelske kongen Alfred om kvenene. Hvem disse kvenene var vet vi lite om. I dag benyttes ordet om bosettere som kom fra Nord-Finland og Nord-Sverige til Nord-Norge fra 1500/1600-tallet fram til omtrent 1940 og deres etterkommere.20
”Kven” er et utgruppenavn. Det vil si at andre folk har gitt kvenene navnet ”kven”. ”Kven var noe man ble i Norge, ikke noe man var i opprinnelsesområdene.” skriver Einar Niemi.21 Noen kvener (særlig de eldre generasjonene) vil ikke kalle seg
”kven”, fordi det har vært knyttet negative konnotasjoner til ordet. De foretrekker å kalle seg finskættede eller etterkommere av finske innvandrere.22 Etnisk
selvbevissthet og etnososial rehabilitasjon på 1970- og 1980-tallet førte til akseptasjon av ordet ”kven” av kvenene i de yngre generasjonene.23 Innenfor politiske
organisasjoner er begrepet blitt vanlig, for eksempel i Norske Kveners Forbund, som ble stiftet i 1987 og Kvensk Institutt/Kainun Institutti som ble stiftet i 2005.
20 Sollid 2005 : s. 4.
16
§ 2.1.2. Historisk bakgrunn
Den første fasen med kvensk bosetting i Norge var på 1700-tallet. Likevel er kvenene nevnt i skattelister fra 1500-tallet. På 1700-tallet kom flyttebevegelsen riktig på gang. Bosettingen skjedde i Nord-Troms og Alta og etterhvert dro kvenene østover. 24
Flyttebevegelsene oppstod først og fremst i Tornedalen. Typiske steder for
kvenbygder var fjordbunner og elvedaler med furuskog.25 Kvenenes komst kan sees
som en fortsettelse av en sesongvandring på grunn av havfiske. De drev også med samhandel og det fantes markedstradisjoner. 26 Niemi skriver at den første
innvandringsbølgen kan sees som et produkt av jordhunger og ekspansjonsbehov som en raskt voksende befolkning hadde.27 Den andre bosettingsfasen skjedde fra
1820-tallet fram til 1900.Ifølge Lars Elenius opplevde de nordligste delene av Norge, Sverige og Finland en befolkningseksplosjon fra slutten av 1700-tallet til den seinere delen av 1800-tallet. Befolkningseksplosjonen berodde delvis på en økst livsstandard som ikke var uvanlig i Europa på denne tida. Denne økte livsstandarden førte til et økt fødselstall og et lavt dødstall. Denne befolkningsøkningen resulterte i problemet at det ikke fantes nok midler å leve av. Nord-Finland opplevde en periode av
økonomisk krise og stilstand. Mange finlendere så flytting til Nord-Norge som løsning.28 Niemi hevder at årsakene bak den andre innvandringsbølgen er knyttet til
arbeidsmarkedsforhold. Mange av dem som flyttet ut til Nord-Norge kom fra byer og tettsteder ved Bottenviken hvor de gamle næringene som tjærebrenning,
skipsbygging og skipsfrakt opplevde problemer på grunn av den industrielle revolusjonen. I Nord-Norge utviklet den økonomiske situasjonen seg i motsatt retning. Fiskeriene og ishavsfangsten blomstret rundt 1840 og det fantes et stort behov for alle typer arbeidskraft. Det samme gjaldt for gruvene. Kvenene var enklest og billigst å verve og mange av dem hadde allerede samlet relevant erfaring i
17 opprinnelsesområdene.29 Hovedstrømmen av den andre innvandringsbølgen gikk til
Øst-Finnmark (Vadsø, Vardø, Sør-Varanger). En del av immigrantene flyttet videre til Amerika.30 Kvenene arbeidet hovedsaklig i fiskeværet og gruvedriften. Men de
holdt også på med jordbruk. Arbeidet bestod ofte av kombinasjoner av forskjellige aktiviteter: jordbruk, husflid, hav-og elvfiske, skogsarbeid, tjæremilebrenning, gruvearbeid og hvalfangst.31
Den politiske holdningen overfor kvenene og kvensk har forandret seg gjennom tida. Fra omtrent 1700 til omtrent 1850/1860 prøvde de norske myndighetene ikke å påvirke minoritetenes forhold. Det fantes ingen
minoritetspolitisk ideologi. Det var en slags laissez-faire-politikk.32 Minoritetenes
språk ble tolerert. Reformasjonen gjorde det mulig at kristendommen kunne
forkynnes på folkemålet. Det var intet utbredt skolevesen. Menneskene ble lært noe på språket de forsto, nemlig folkemålet. Støtte til en assimileringspolitikk var svak. Det var sannsynligvis for dyrt.33
Rundt 1860 gikk språkpolitikken over til en nasjonalistisk og assimilerende språkpolitikk. Norge førte en målrettet fornorskingspolitikk overfor samer og kvener. Kvenene fikk likevel ikke samme behandling som samer. I ulike avtaler om assimilasjon ble det ikke eksplisitt snakket om kvener. Det var likevel klart at også kvenene skulle assimileres i det norske samfunnet. Samene skulle bli fornorsket fordi det ville sivilisere og opplyse dem. Samene ble nemlig sett på som et primitivt folk som levde som nomader.34 I 1880 ble avgjort at alle skulle bli undervist i norsk. Dette
rammet kvenene og samene. Nasjonalistisk assimilasjonspolitikk var typisk i
europeiske stater på denne tida, men i Norge var denne politikken strengere enn i en del andre land.35 En viktig grunn bak den endrete politikken ovenfor kvener var den
18 finske innvandrere (for Finland var et russisk storfyrstedømme fra 1809 til 1917) som fribillet til Nord-Norge og innta de isfrie havnene.36 I 1809, på den tida var
Napoleonkrigen i full gang, mistet Sverige Finland, fordi landet ble tvunget å gi Finland til Russland. Sverige hadde avvist russiske forespørsel å friste Sverige til en koalisjon mot Storbritannia. Av den grunn invaderte Russland Finland i februar 1808. I freden i 1809 ble Sverige tvunget å avstå Finland, Åland, en del av
Västerbotten og Lappland som lå øst fra Torneelva. I 1812 bekreftet den svenske kongen Karl Johan XIV at Finland var russisk territorium. Til gjengjeld lovet Russland russisk støtte ved innlemmelsen av Norge i det svenske riket. Etter at Napoleon tapte krigen ble Danmark, som var på den franske siden, ved
fredsforhandlingen i Kiel i 1814, tvunget å avstå Norge til Sverige. Norge reagerte på dette ved å anta en grunnlov på et riksmøte i Eidsvoll . Den danske prinsen Kristian Fredrik ble valgt til konge. Frykten for en krig med Sverige og den sterke trusselen fra Russland førte til Kristian Fredriks abdikasjon. Han abdiserte på det vilkåret at grunnloven fra Eidsvoll ble anerkjent. Derpå gikk Norge inn i en union med Sverige.37
Samtidig ble Finland interessert i den finske befolkningen i Nord-Norge og Nord-Sverige. Fennomanene mente at den finske nasjonen måtte skape sin egen nasjonelle kultur. Med en overveldende finskspråklig befolkning var det nødvendig for Finland å styrke og utvikle den finskspråklige kulturen i landet. Fennomanenes interesse for det finske språket ble videreført til de finskspråklige minoritetene som bodde i de omliggende nasjonalstatene.38 Denne interessen virket provoserende på
de norske myndighetene. For å forebygge at Russland og Finland ville invadere Nord-Norge skulle hver finskspråklige og same i Norge snakke norsk, for så hadde Russland og Finland ingen grunn til å ramme Norge.39
Først var ikke fornorskingspolitikken effektiv. Men moderniseringen forandret samfunnet og forandret også de språklige omgivelsene. Dette skapte gunstige vilkår for fornorskingspolitikken. De norske myndighetene skjulte de
36 Elenius 2006 : s. 107. 37 Elenius 2006 : s. 77-78.
19 sikkerhetspolitiske motivene bak fornorskingen fra offentligheten og brukte
moderniseringen som påskudd. Nye teknikk og media betydde å beherske ett språk, nemlig norsk, ellers ville Nord-Norge bli isolert fra de nye utviklingene. Skoler og internatene ble de viktigste arenaene i fornorskingspolitikken. Bruk av finsk eller kvensk i skolen ble helt forbudt. Det ble påstått at finsk og kvensk ødelegger norsk. Dette førte til en tvilende holdning overfor morsmålet blant kvenene. Det oppstod et slags hat-kjærlighetsforhold til morsmålet og dette resulterte i en følelse av
underlegenhet.40 Skole, media og kultur- og foreningslivet ble brukt til å fremme
fornorsking. Forsøk på å stifte finske skoler eller et finsk bibliotek (forsøk på etnisk kulturell mobilisering) ble kortvarige forsøk. Kvener fikk ikke penger og andre midler til å realisere dette. Fornorskingspolitikken var rett og slett diskriminerende. Bare laestadianismen fremmet kjennskap til finsk og kvensk, men det var ikke tilstrekkelig. Læstadianismen framhever moderne individualisme og subjektivisme. Bevegelsen legger mer vekt på liv og praksis enn på lære og teori. En læstadian skulle være lovlydig, nøysom, flittig, arbeidsom, lydig og akseptere skjebnen. Streng lære, åndelig individualisme, religiøs ekstase og sterkt visjonær retorikk påvirket folk.41 En del av den muntlige folkloretradisjonen har overlevd på grunn av religion.
Noen fortellinger har blitt blandet med den nordnorske og samiske
folketradisjonen.42 Sang er et middel til å formidle budskap, stemninger og følelser.
Kvenene kunne uttrykke seg på sitt morsmål i sang og dans og derfor har sang- og dansetradisjonen spilt en rolle i bevaring av det finske språket blant kvenene.
Fornorskingspolitikken var sterkest i mellomkrigstiden. Omkring 1980 ble kvensk bare snakket blant eldre kvener.43
Før andre verdenskrig var kvenene ikke i stand til å organisere seg på etnopolitisk basis. Risikoen på straffetiltak fra myndighetene og besværet i et fiendtlig samfunn var for store. Kvenene var immigranter og myndighetene påminnet kvenene ofte om dette. Kvenene skulle være loyale til det norske
40 Niemi 1995 : s. 170.
41 Maliniemi Lindbach 2002 : s. 121.
42 Maliniemi Lindbach 2003 : s. 150.
20 samfunnet og de fleste svarte til dette forsøket. Dette resulterte i redsel og en følelse av etnisk underlegenhet blant kvenene.44
Etter andre verdenskrig endret myndighetenes holdning overfor samer. Samene og det samiske kulturelle og sosiale liv ble akseptert. Myndighetene påtok seg ansvaret for samene. Kvenene var fortsatt usynlige. Myndighetene syntes at det ikke var nødvendig å påta seg ansvaret for dem.45 Kvenene sjøl syntes det var ikke
nødvendig å organisere seg i en etnopolitisk bevegelse. Assimilasjonspolitikken kan betraktes som grunn til dette. Kvenene som levde i mellomkrigsperioden og etter andre verdenskrig kan betraktes som fortapte generasjoner. De hadde ikke blitt fullstendig assimilert, men deres sans for identitet og kultur var svekket. De ville forebygge at traumatiske erfaringer og frustrasjon ble overført til de følgende generasjonene.46
På 1900-tallet oppsto emansipatoriske bevegelser blant verdens minoriteter. Rundt 1960 oppsto en slik bevegelse blant samer og på 1970/1980-tallet blant tornedalinger. Kvener ble inspirert av dette. Kvenene begynte å organisere seg i for eksempel norsk-finske organisasjoner som ble etablert for å skape kontakter mellom Norge og Finland og vekke interesse i hverandres kultur og folklore. Det var også en økt interesse i den kvenske historien blant kvener. Det som virkelig satte kvenene i rampelyset var interessen av forskere i kvenene og kvensk kultur og historie. Dette resulterte i at kvenske organisasjoner fikk en større etnopolitisk karakter.47 I
Nord-Sverige hadde tornedalinger opprettet en etnopolitisk forening, Svenska
21 Gjennom internasjonale avtaler på 1990-tallet og Europarådets konvensjon for beskyttelse av minoriteter og for minoritets- og regionalspråk (European Charter for Regional or Minority languages) kom vendepunktet. Konkrete tegn på nyorientering i minoritetspolitikken var blant annet starten på norsk-finske NRK-sendinger, finsk som fag i flere videregående skoler, på friundervisningskurs, Høgskolen i Tromsø, kvensk innvandringshistorie som tema i skjønnlitteratur og i forskning. Finsk og kvensk fikk status som andrespråk i grunnskolen i Finnmark i 1996. 49 Kvenene ble
anerkjent som nasjonal minoritet i 1998 da den ovenfor nevnte konvensjonen trådte i kraft.50
§ 2.1.3. Det kvenske språkets bakgrunn
I 2003 konkluderte professor Kenneth Hyltenstam, leder for Center för
tvåspråkighetsforskning ved Stockholm Universitet, at de språklige forskjellene mellom kvensk, finsk og meänkieli er så store at det er mulig å betrakte kvensk som eget språk, sjøl om forskjellene ikke er så store at det er nødvendig. Etter en
høringsrunde ble kvensk offisielt anerkjent som språk i Norge i 2005. Nå holder kvenene på med revitalisering av kultur og identitet, innføring av språket i offentlige domener og utvikling av skriftspråket. Kvensk institutt/Kainun Institutti ble stiftet i 2005. Forskning og museer støtter synliggjøring og forståelse av gruppen. I 2007 ble Kvensk språkråd etablert. Rådets gjøremål er å legge fram og utvikle et skriftspråk.51
Kvensk tilhører den østersjøfinske språkfamilien, sammen med blant annet meänkieli, finsk og estisk. Kvensk er nærmest i slekt med meänkieli og er forståelig for talere av andre østersjøfinske språk på samme måte som norsk er forståelig for talere av dansk og svensk. Kvensk skiller seg likevel fra nordfinske dialekter både i lydverk, formverk, setningsoppbygging og ordforråd. Språket har for eksempel lånt fiske- og sjødyrnavn fra norsk og samisk.52
49 Lindgren 2009 : s. 116-118. 50 Eira 2003 : s. 189.
22 Kvensk skrives med samme ortografi som finsk, men har i tillegg bokstaven đ, som uttales som [ð], som th i engelsk the. Denne bokstaven eksisterte også i
gammelfinsk og finnes også i samisk. Likevel er kvensk ikke et konservativt språk. Det har utviklet en god del egne bøyningsstrukturer og et eget ordforråd.53
Ifølge nettsiden til Kvensk Institutt/Kainun Institutti anslås det at det finnes omtrent 10000-15000 kvener i Norge. Men de skriver at dette tallet kan være feilaktig lavt. De hevder at det finnes ca. 2000-8000 personer som snakker kvensk eller finsk. Det er avhenging av hvilke regnemetoder eller kriterier som ligger til grunn. De fleste kvener har samiske og norske slektninger og tilpasset seg miljøer som er blitt påvirket av en flerkulturell mangfoldighet.54 I 1999 vurderte Norske Kveners
Forbund at ca. 12000 kvener forstår kvensk i Troms og Finnmark og 5000-7000 taler språket. Rundt 200 personer kan lese språket og bare 50 kvener er skrivekyndige i kvensk.55
§ 2.2. Teoretisk ramme
§ 2.2.1. Minoritetslitteratur i forhold til majoritetslitteratur
I Norden har flere etniske grupper (kvener, samer og tornedalinger) siden 1970-tallet holdt på med å danne og forme sin gruppeidentitet gjennom litterære
publikasjoner.56 Minoritetslitteraturens forhold til majoritetslitteratur kan inndeles i
tre kategorier, nemlig kulturhistoriske faktorer, politiske faktorer og
etniske/identitetsdannende faktorer. Litteratur er en viktig identitetsdannende faktor. Satu Gröndahl skriver i innledningen til boka Litteraturens gränsland.
Invandrar- och minoritetslitteratur i nordiskt perspektiv at kunst, musikk og litteratur er
viktige uttrykk for etnisk identitet og de gir et bilde av etniske samfunn. Litteratur er blitt et viktig element i ytring av kollektiv identitet. Gjennom litteratur kan et
53 Lindgren 2009 : s. 107-108.
54 www.kvenskinstitutt.no/kvener, sett på 7. november 2011.
23 samfunn manipulere mennesker og planlegge deres verdier og liv.57 Historisk sett
gjaldt dette ikke bare minoritetslitteraturer. Timothy Brennan skriver i sin artikkel ”The national longing for form” at nasjoner er fiktive konstruksjoner og nasjonenes tilværelse er avhengig av kulturelle fiksjoner der imaginær litteratur spiller en avgjørende rolle. Romanen spilte en stor rolle i framveksten av europeisk
nasjonalisme, fordi den objektiviserte nasjonalt liv, og etterlignet nasjonens struktur. Romanen er også et stort medium som hjalp å standardisere språk, oppmuntre til lesekyndighet og innbyrdes forståelse.58 Christopher Moseley skriver i ”General
introduction” i Encyclopedia of the world’s endangered languages følgende om språk:
Language has always been a powerful weapon in the subjugation of peoples and nations. Empires have come and gone by the sword, but their true staying power, their lasting influence over many generations, long after the trappings of government and formal
administration have disappeared, lies in the power of language. At the centre of each empire lies a tradition of book learning – literacy, whereby a nation’s traditions can be passed in a stable and unchanged form from one generation to another, which in turn implies the power to legislate, the power to standardize language and conquer dialect differences, the power to institute formal education, the power to expand and amplify the findings of science. Without these things, a society remains fragmented and weak, and a language remains variable and dependent on accidents of geography and demography. The secrets of shipbuilding, arms
making, colonial administration, trade regulation, are all passed on in written form.59
Moseley nevner de samme egenskapene ved litteratur som nasjonsbyggende element som Timothy Brennan. Sjøl om Moseley ikke eksplisitt skriver om litteratur blir det klart i ovenstående avsnittet og av Brennans artikkel at uten språk og litteratur og andre skriftstykker som for eksempel lovtekster, en nasjon ikke har mange sjanser til å overleve. Litteratur er et viktig middel å formidle en nasjons tradisjoner på og å standardisere språk. Tradisjoner og språk er viktige identitetsbyggende elementer. Dette gjaldt for europeiske nasjoner på 1700- og 1800-tallet og dette gjelder nå for minoritetskulturer som begynte å revitalisere seg på 1900-tallet.
Ifølge Gröndahl utvikler minoriteter et negativt selvbilde og det er et kjent fenomen verden rundt. Dette negative selvbildet er et resultat av en
underlegenhetsfølelse som er påvirket av majoritetsbefolkningen som stigmatiserer og marginaliserer minoritetene. Den ”virkelige verden” (majoritetssamfunnet) stiller
24 seg tvilende til den ”koloniserte verden” (minoritetssamfunnet). Den siste blir stadig oppfordret til å tilpasse seg til normen ved å følge normen eller ved å gjøre
motstand.60 Her henviser hun til postkolonialistisk litteraturteori og
litteraturforskning. Postkolonialistisk litteraturforskning studerer følgene av
kolonisering. Hovedvekten ligger på den kritiske analysen av et antall spenninger og ambiguiteter mellom det ”fremmede” (den koloniserte kulturen) og det ”egne”kjente (kolonisatorens kultur).61 Gröndahl nevner to eksempler. Hun henviser til Erkki
Vallenius artikkel ”Finska invandrares ångest och skam i skönlitterær gestaltning” som også står i boka Litteraturens gränsland. Invandrar- och minoritetslitteratur i nordiskt
perspektiv. Vallenius skriver at majoritetens (Sverige) påvirkning på minoriteten
(sverigefinner) ofte kan munne ut i selvhat og aggresjon blant gruppen. Denne aggresjonen kan være rettet mot den egne gruppen, men også mot andre minoritets- eller innvandrergrupper.Gröndahl henter det andre eksemplet fra grønlandsk litteratur. I grønlandsk litteratur blir identitet uttrykt som en stigmatisert identitet som både den danske majoritetsbefolkningen og inuiter knytter negative
assosiasjoner til. I dag finnes likevel tendenser til å framheve den grønlandske identiteten og likestille den med majoritetsbefolkningens identitet. 62
Gröndahl henviser også til tornedalsk litteratur og meänkieli
(tornedalskfinsk). I tornedalsk litteratur er språket og språksituasjonen et tema. Språkundertrykking, men også viljen til å likestille det egne språket med svensk og revitalisering av meänkieli er hyppig tilbakevendende temaer i tornedalsk litteratur. Ifølge Gröndahl er valget av et litterært språk en politisk handling i
minoritetssammenheng. Det å skrive på et minoritetsspråk stiller ofte høye krav til forfatteren. Noen ganger må det skapes nye ord, uttrykk eller oversettelser. Noen ganger må det introduseres litterære sjangrer. Forfatteren skal være en formidler mellom den (inter)nasjonale litteraturen og den egne kulturen.63
60 Gröndahl 2002 : s. 25.
61 Gorp, Hendrik van, Dirk Delabastita, Rita Ghesquiere, Lexicon van literaire termen,
Deurne/Groningen 2007, s. 347-348.
25 Politiske avtaler som angår minoritetenes mulighet til å uttrykke seg i skrift er en politisk faktor. Minoritetenes danning av egne litteraturer gikk hånd i hånd med den politiske utviklingen som førte til definering av grønlendernes, romas, samenes og kvenenes posisjon i Danmark, Norge og Sverige.64 Som skrevet i forrige paragraf
forpliktet Norge, men også andre nordiske land, seg ved internasjonale konvensjoner å støtte de nasjonale minoritetenes forsøk på og muligheter til språkbevaring.
Ovennevnte minoritetene har ikke samme status som innvandrere. Innvandrere og innvandrerspråk har ikke en offisiell status i Norden og blir ikke definert gjennom nasjonale språkpolitiske programmer.65
Ifølge Gröndahl er begrepene minoritetskultur og majoritetskultur både problematiske og kontroversielle. Begrepet minoritetslitteratur kan være villedende, for eksempel når det gjelder finlandsvensk, færøysk eller grønlandsk litteratur. Grønland og Færøyene har en autonomisk status og svensk er i Finland ikke et minoritetsspråk men et offisielt nasjonalspråk. At ordet ”minoritet” er vanskelig eller kontroversielt i sammenheng med grupper som på et spesifikt geografisk område er majoriteten kan ifølge Gröndahl bli forklart ved at ordet ofte henviser til etniske gruppers underlegenhet når det gjelder antall og at begrepet også innebærer tanken om politisk underordning.66
Marginalisering av minoriteter og minoritetslitteratur er en kulturhistorisk faktor som påvirker minoritetlitteraturens forhold til majoritetslitteraturen. Ifølge Gröndahl blir kultur og vitenskap definert utfra majoritetens eller den herskende gruppens utgangspunkter. Dette har ført til at minoriteter og deres kulturer ble henvist til en marginal posisjon i den kulturelle diskursen. Majoriteten har på denne måten kunne kontrolere minoritetens historieskrivning og beskrivelsen av
minoritetene, noe som påvirket minoritetenes selvbilde og identitetsforming. På den tida boka ble sammenstilt (2002) fantes det minoriteter (f. eks. roma) som ikke hadde fått sjansen å representere seg sjøl (i skrift) i møtet med majoritetssamfunnet.67
Kvenene blir ofte marginalisert innen den norske litteraturen. Kaisa Maliniemi
26 Lindbach henviser i sin artikkel ”Drømmen om Ruija – havlandet. Kvenlitteratur i Nord-Norge” til kulturteoretiker og sosiolog Stuart Hall: ”Ifølge Stuart Hall er marginalisering en viktig form for kulturell undertrykking, fordi den setter den marginale gruppen i ytre posisjon innenfor referanserammen for den kulturelle makten (Hall 1992a:310).68 Kvenene blir altså marginalisert gjennom kulturel
fortrengelse. Ifølge Maliniemi Lindbach blir kvenene beskrevet fra hovedkulturens synspunkt. De blir objektivisert og sett på som ”den andre”. Når en litteratur blir objektivisert kan den aldri å få en posisjon som minoritetsgruppens egen litteratur.
Hvis en minoritet vil skape seg sjøl må den representere seg fra en posisjon som er forskjellig fra posisjonen majoritetens diskurs har satt dem i.69 Maliniemi
Lindbach hevder at minoritetslitteratur har funnet fram til en måte for å forebygge at den blir litteratur for en bestemt gruppe. Minoritetslitteraturer framhever hybriditet. I såkalte ”White forms” utnytter de former både fra sin egen kultur og fra
hovedkulturen og utvider de sjangergrensene. Ofte bruker de også en blanding av fantasi og humor. Ifølge Maliniemi er det på denne måten mulig for en
minoritetslitteratur å vise fram sin særegenhet uten at den blir litteratur for en bestemt gruppe.70
Merethe Eidstø Kristiansen henviser i sin mastergradsoppgave om den kvenske forfatteren Alf Nilsen-Børsskog til forsker Anitta Viinikka-Kallinen som hevder at en egen nasjonallitteratur kan styrke minoritetens kulturelle identitet ved at minoriteten får tilbake kontrollen over sin egen historie.71 Likevel forsøker
hovedkulturene å innpasse minoritetskulturen eller marginalkulturen i sin egen kultur, for eksempel ved å belønne eller rose representanter av minoritetskulturen og gir dem mye publisitet.72 I Norden finnes for eksempel Nordisk Råds Litteraturpris,
som skal medvirke å øke interessen for nabolandenes litteratur og språk.73 Prisen ble
27 færøyske dikter Rói Patursson (i 1986), og den islandske romanforfatteren Friða Á. Sigurðardóttir (i 1992).74
§ 2.2.2. Identitetstenkning og kvensk identitet
I forrige paragraf ble det allerede skrevet i forbifarten om hvordan identet kan komme til uttrykk i minoritetslitteratur. Jeg skrev at litteratur er et viktig middel for etnisk identitet og gir et bilde av etniske samfunn. Hva er identitet og hvordan kan kvensk identitet bli uttrykt i kvensk litteratur? Det er spørsmålet som jeg nå forsøker å gi et svar på.
Minoritetslitteratur er kollektiv. Forfattere av minoritetslitteratur ble behandlet kollektivt. Av den grunn var de nødt til å gjemme sine opplevelser i generelle uttrykk.75 Minoriteter blir ofte marginalisert og utsatt for kulturell
undertrykking. Følelsen av kulturell undertrykking kan også bli gjengitt i minoritetslitteratur. Den egne litteraturen kan være et middel for å synliggjøre minoritetens marginale stilling, men også gi mer innsikt i minoritetens kultur.
Språk er nært knyttet til kultur og identitet. Valg av språk, språkbruk og språk som tema i litterære verk er også uttrykk for identitet. Ifølge Eidstø Kristiansen er det kvenske språket en viktig identitetsfaktor og en vesentlig del av kvenenes kultur.76
Religion er også en faktor som er nært knyttet til kultur og identitet. I dag er læstadianismen en identitetsfaktor for kvenene. Fordi det var vanlig å holde stevnene på finsk kunne kvenene bruke sitt morsmål fritt. Læstadianismen hjalp kvenene med å bevare språk og kultur.77
Ifølge Maliniemi Lindbach representerer kvensk etnisitet og identitet
kulturelle blandingsformer, fordi den samtidig kan bestå av samisk, kvensk og norsk bakgrunn. Dette er også kalt hybriditet. Denne termen blir beskrevet av
litteraturforsker Homi K. Bhabha. Han hevder at alle kulturer stadig er under
74 Stegane 1996 : s. 662-663.
75 Maliniemi Lindbach 2002 : s. 123.
76 Eidstø Kristiansen 2010 : s. 7.
28 endring. Ifølge Maliniemi Lindbach kommer denne hybriditeten til syne som en prosess av etnisk og kulturell identitet.78 Maliniemi Lindbach henviser også til Stuart
Hall.
Stuart Hall skriver at en kulturell identitet er en »produksjon« som er basert på to forskjellige måter å tenke på. Den første er basert på tanken om enhet: felles kultur, felles historie og felles forfedre. Den innebærer en felles erfaring som skiller en bestemt kulturell gruppering fra den andre. Den andre tenkemåten er knyttet til den første, men den inneholder ikke bare en felles historisk erfaring. Den uttrykker hva vi er blitt: Hva som skiller oss fra de andre gruppene. Identitet er altså en »produksjon« som aldri blir ferdigstilt, men som alltid er en prosess. Den blir alltid konstruert inne i; ikke utenfor.79
Ifølge Hall er identitet altså en kontinuerlig prosess som ikke bare innebærer tanken om en enhet, men også innebærer tanken om hva en (minoritets)gruppe har blitt.
Hybriditet er en term som også blir brukt av Lise Jakobsen i
mastergradsoppgaven Kven er kven. En analyse av kvensk kultur og identitet i en global
diskurs.80 Med oppgaven vil hun vise hvordan skiftet fra en nasjonal diskurs til en
global diskurs har endret vilkårene for konstituering av kvensk identitet, kultur og etnisitet. Hun undersøker hvordan globaliseringen har forandret oppfatningen av det å være kvensk og kvensk identitet og hvorfor kvenske kulturinstitusjoner fortsatt formidler et essensialistisk og tradisjonelt syn på identitet og kulturarv. Hun
undersøker også hvordan globalisering og teknologiske endringsprosesser påvirker begrepsliggjøring av kultur og identitet og gir noen alternative perspektiver til dette. Hun baserer oppgavens teoretiske ramme på Edward Sojas teorier i boka Thirdspace.
Journey to Los Angeles and other real-and-imagined-places.
I denne opgaven vil det være viktig å utforme en forståelse av identitet i relasjon til Sojas tre
epistemologiske innganger: first-, second-, og thirdspace (Soja 1996).81
Jakobsen skriver at firstspace ”omhandler den fysiske verden og rom som er
materielt produsert uten de mentale fortolkningene”.82 Firstspace består av elementer
som er materielle, som kan gripes, betraktes og kartlegges. Secondspace består av ”de
78 Maliniemi Lindbach 2002 : s. 130.
79 Hall, Stuart, ”Cultural Identity and Diaspora”, s.222-223, i: Maliniemi Lindbach 2002 : s. 130.
29 imaginære representasjonene av rom. ... Her finner man de mentale fortolkningene, og ser på sannhet som romlige representasjoner og fortolkninger skapt gjennom diskurser.”83 I secondspace er identitet definert utfra mentale fortolkninger av
identitet. Thirdspace er en kombinasjon av firstspace og secondspace og kan betraktes som en forlengelse av dem. Ifølge Jakobsen beskriver thirdspace”møtet mellom det materielle (firstspace) og det mentale (secondspace), slik det oppleves gjennom sosial praksis.”84 I thirdspace skjer hverdagen og sosial praksis. Ifølge
Jakobsen kan det hevdes at identet i seg sjøl representerer ”thirdspace”, fordi identitet stadig er under endring i møtet med ulike medvirkende og konkurrerende faktorer. 85
Jakobsen konkluderer på grunn av intervjuer med kvenske kulturinstitusjoner at disse kulturinstitusjonene knytter identitet til sted. Denne sammenbindingen er både politisk og historisk diskursivt skapt. Ifølge Jakobsen synes institusjonene at det er viktig ”å spre kunnskap om kvensk kultur i disse områdene der den kvenske kulturen tilskrives sin materielle og mentale essens.”86 De legger vekt på kvensk
historie, kvenske bruk, bygninger, språk og gjenstander. De oppnår ikke
”thirdspace”. Jakobsen hevder at ved å bruke et thirdspaceperspektiv vil kunnskap om kvensk kultur og identitet bli mer enn bare et produkt av materielle og mentale saker. Hun synes at et first- og secondspaceepistemologisk tilnærming til kultur og identitet kan begrense en debatt om hva kvensk kultur er og ikke er. Den sosialt opplevde virkeligheten er ikke del av debatten og opptrer ved siden av
diskusjonene.87
Ifølge Jakobsen finnes det en manglende engasjement fra unge kvener. Ifølge henne er en manglende fokus på hybriditet, som de yngre generasjonene knytter kultur og identitet til, årsaken til dette. Denne hybriditeten er en følge av
globaliseringsprosesser.88 Internet er et eksempel på en sånn globaliseringsprosess. I
30 sammenheng med både samisk og norsk under påvirkning av globaliseringen. Dette henviser ifølge Jakobsen til et ”både-og, og også”-perspektiv som gjenkjennes i
thirdspace.89 I et intervju med en kvensk blogger som bor i India sier bloggeren at det
er vesentlig å ha med aspektet ved sammensatte (hybride) identiteter. Det finnes kvener i hele Norge og verden rundt og at man i andre deler av Norge allerede skiller seg ut som nordlending. Kvensk kultur kan dermed ikke bare knyttes til en nordnorsk tilværelse, men bør fremmes som en del av hybride identiteter.90 Ifølge
Jakobsen presses kvenske ungdommer ut i en marginal posisjon både av offentlige institusjoner og politiske organisasjoner. En slik posisjon gir valgmuligheter og perspektiv til å velge en annen måte å produsere identitet på. Å se på kvensk identitet i et thirdspaceperspektiv vil anerkjenne at kvensk kultur og identitet er en stadig prosess og dannes og omdannes i grenseområder mellom det romlige,
temporale og sosiale. Rom, tid og sosiale faktorer påvirker kvensk identitet og kultur. Kvensk kultur og identitet må betraktes som lokal og global og som et midlertidig produkt av de ovennevnte dimensjonene i thirdspace.91 Jakobsen henviser også til
Homi Bhabha som beskriver et tredje rom hvor hybride egenskaper kommer
sammen og skaper individuelle strategier for hybriditet. I dette rommet overlappes og forflyttes intersubjektive og kollektive erfaringer av kulturelle verdier og felles interesser og særtrekk. 92 Jakobsen konkluderer at globalisering og nye medier er
sentrale i etablering av kvensk kultur og identitet hvis begreper om kvensk kultur og identitet settes innenfor en global kontekst. En revitalisering av kvensk kultur og identitet kan ikke skje uten globalisering.93
Det finnes altså ulike fortolkninger av det som er kvensk. Noen knytter kvensk identitet til materielle saker, andre ser kvensk identitet påvirket av globaliseringsprosesser og en blanding av sosiale faktorer.
31
§ 2.2.3. Hvordan kommer forholdet minoritets-/majoritetslitteratur og identitetstenkning til syne i kvensk litteratur?
Det finnes ikke mange kvenske litterære tekster og det kan derfor være vanskelig å sammenligne ulike typer av litteratur av kvensk litteratur i for eksempel en
litteraturhistorie. Ifølge Kaisa Maliniemi Lindbach skyldes dette hovedkulturens litterære tendenser og holdninger. Hun hevder at disse tendensene og holdningene har mye av ansvaret for at det finnes lite kvensk skjønnlitteratur.94 Men hun nevner
også det tradisjonelle synet på kultur, som en statisk enhet, hvor etnisitet er en forenende faktor som årsak til dette. Ifølge det tradisjonelle synet blir en bestemt folkegruppe sett som representanter av en bestemt kultur.95 Denne oppfatningen
finnes også i Lise Jakobsens mastergradsoppgave. Ifølge Maliniemi Lindbach finnes det tendenser til essentialisering i kvenlitteratur. ”Kvenforfattere har lett etter den ekte, originale og sanne kjernen i kvenkulturen i arkiver og museer, og funnet stoff de etterpå har brukt som emner både i fiktive og halvdokumentariske verk.”, skriver hun.96 Ifølge Lindbach finnes dette trekket også i regionalismen og
minoritetspolitikken på Nordkalotten. Hun er litt bekymret for den kvenske
litteraturens framtid. Hun spør seg hva den kvenske litteraturens status kommer til å være innen den nasjonale og regionale litteraturinstitusjonen og om de kommende generasjoner fortsatt vil identifisere seg med denne litteraturen. Hun spør seg også om det kommer til å være litteratur som kan defineres som kvensk litteratur og om den klarer å finne et eget kunstspråk, som formidler kvensk kultur og identitet og samtidig være en moderne og engasjerende skjønnlitteratur.97 Maliniemi Lindbach
tror at nye oppfatninger av kulturidentitet som en prosess av ”hva kvenene er blitt” kommer til å påvirke kvensk litteratur i framtida. Ifølge disse nye oppfatningene av kulturidentitet finnes ikke én kvensk identitet. Identiteter er sosiale produkter.98
32 forebygge at den blir litteratur for en bestemt gruppe. Minoritetslitteraturer
framhever hybriditet. I såkalte ”White forms” utnytter de former både fra sin egen kultur og fra hovedkulturen og utvider de sjangergrensene. Ofte bruker de også en blanding av fantasi og humor. Ifølge Maliniemi er det på denne måten mulig for en minoritetslitteratur å vise fram sin særegenhet uten at den blir litteratur for en bestemt gruppe.99 Kvensk litteratur har ifølge Maliniemi Lindbach samme
muligheter: den kan bli en moderne og engasjerende skjønnlitteratur hvis den tar hensyn til det hybride og thirdspaceteorien etter Homi Bhabha.100 Dette finner vi
også tilbake i Lise Jakobsen mastergradsoppgave. Hun skriver i oppgaven ikke om litteratur men om identitet og hun baserer seg på Edwards Sojas first-, second,- og thirdspaceepistemologi, men hovedtanken er det samme. Ifølge Jakobsen påvirker rom, tid og sosiale faktorer kvensk identitet og kultur og må kvensk kultur og identitet betraktes fra et lokalt og globalt perspektiv og som et midlertidig produkt av de tre dimensjonene i thirdspace.101 Kvensk identitet er hybride og skal være det
ifølge henne hvis den vil overleve. Ifølge Maliniemi Lindbach vil i en skjønnlitteratur som er skrevet i et tredje rom, som hun kaller det, kunstlige skiller mellom
forskjellige etniske og kulturelle folkegrupper forsvinne. Kvensk litteratur er på denne måten ikke basert på forfatterens etniske eller kulturelle opprinnelse, men den er hans eller hennes valgte posisjon.102 Det han eller hun skriver om er desto
viktigere.
Sammenfattende kan jeg så si at kvensk litteratur ofte behandler statiske, tradisjonelle og essensialistiske elementer av kvensk kultur og identitet. Dette er en av grunnene hvorfor det ikke finnes mange kvenske skjønnlitterære verk. Kvensk litteratur kan overleve og ha en framtid, men bare hvis den forlater den tradisjonelle synet på identitet og kultur og blir en hybride litteratur. Hvis kvensk litteratur vil ha en framtid må nye oppfatninger av kvensk kulturidentitet som prosess av ”hva kvenene har blitt” påvirke kvensk litteratur. Ifølge dem finnes ikke én kvensk identitet, men er kvensk identitet en sosial produkt. Kvensk litteratur kan slik som
99 Maliniemi Lindbach 2003 : s. 158-159.
100 Maliniemi Lindbach 2003 : s. 160. 101 Jakobsen 2009 : s. 84.
33 andre minoritetslitteraturer bruke såkalte ”White forms” der elementer av
minoritetskulturen blir blandet med elementer av hovedkulturen. På den måten skapes en litteratur for et større publikum enn bare tilhørere av minoritetskulturen. Kvensk litteratur kan bli en moderne og engasjerende litteratur hvis den tar hensyn til hybriditet og thirdspacetheorien, hvor kvensk kultur, identitet og litteratur blir sett på som et produkt av en prosess av tid, rom og sosiale faktorer.
§ 2.2.4. Litteraturhistorieskrivning som sjanger
På 1800-tallet vokste litteraturvitenskap fram som en historisk disiplin og den fant sin faglige identitet som litteraturhistorieskrivning.103
Litteraturhistorie som akademisk disiplin er romantikkens bidrag til humanioria. Den enkelte nasjonens søken etter en identitet med røtter i fortida er en viktig bakgrunn til litteraturhistorieskrivning.104
Litteraturhistorieskrivning som fag er en del av litteraturvitenskapen og har skjønnlitteraturen som en historisk hendelse utstrakt i tida som emne. Målet med litteraturhistorieskrivning er å klassifisere og klargjøre forløp, utviklinger og tidsmessige årsaker.105 Litteratur er det eldste massemediet og derfor har det som
verdi at den gir oss kunnskap om folkets tanke- og trosliv i eldre tid. En annen verdi er at det er et støtteapparat for tilegnelse av litterære verk. En litteraturhistorie gir en leser en oversikt over det litterære systemets endringsforløp og faktorene som førte til endringene. Den bidrar også til forståelsen av enkelte diktverk og den bør gi innsikt i hvordan skrift er med på å forme et samfunns utvikling.106
Studiet av ulike perioders litteratur fikk en viktig plass i nasjonsbyggingen. Sjøl om litteraturhistorieskrivning ble påvirket av skiftende vitenskapsteorier i historie og litteraturforskningen har den bevart en god del av sin grunnleggende profil som nasjonsbyggende og konsentrert om de sentrale forfatterskapene. Dette
103 Kittang (m. fl.) 1983 : s. 7. 104 Fidjestøl (m. fl.) 1996 : s. 17. 105 Bergsten 1990 : s. 10.
34 henger sammen med at litteraturhistorieskrivning er en egen sjanger. Den kan bli påvirket av nye impulser, men virker også konserverende når det gjelder formelle trekk.107 ”Enhver ny litteraturhistorisk framstilling vil ligne på sine forgjengere,
samtidig som den vil eller bør være betinget av et endret perspektiv. En ny bok som sier det samme som andre bøker har sagt før, har ingen berettigelse.”, skriver
forfatterne av Norsk litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer i innledningen til boka.108
Dette illustrerer at en ny litteraturhistorie behandler stort sett det samme materialet som sine forgjengere, men skal si noe nytt og ha et endret perspektiv.
Ifølge Kittang er nyskrivning av litteraturhistorier noe som ikke kan unngås. Litteraturvitenskap er knytt til et samfunn og en kultur som er preget av en
bevissthet om historie. Litteraturforskeren er alltid en formidler av en litterær arv. Med dette arvet mener Kittang tekster og verk som er produsert under ulike historiske forhold som gjør seg gjeldende i nåtida og krever aktualitet.109 Ifølge
Kittang er drivekraften bak litteraturhistorieskrivning en faglig-praktisk interesse for tradisjonsformidling. At litteraturhistorien blir stadig nyskrevet er en følge av
allmenn historieteoretisk innsikt. Skiftende lesergenerasjoner vurderer fortida nemlig med sine øyne og normer. Av den grunn må litteraturhistorien, eller ”bilete av
tradisjonen” som Kittang kaller dette, alltid bli nyskrevet.110 Forfatterne av Norsk litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer nevner også dette fenomenet. Grunnen til at
det utkommer en ny litteraturhistorie hver generasjon er ifølge dem at nye kilder er blitt tilgjengelige for historikeren, men også at gamle kilder kan tolkes på nye måter.111
Det potensielle publikumets mottakelse og interesse er en avgjørende faktor for en ny litteraturhistorie. Oppfatningen av hva som er litteratur er også viktig.112 I
35 forbeholdt noen få. Grunnen til at det inkluderes ulike tekster er først og fremst det overleverte tekstmaterialets begrensede omfang: skaldekvad, sagaer, grafskrifter lovsamlinger, brev, oversatt litteratur. Etter reformasjonen har det også vært vanlig å undersøke en utbredt tekstsamling i Norge på grunn av den magre skjønnlitterære produksjonen i Norge.113
I løpet av 1700-tallet endret seg dette og blir det nødvendig å legge et trangere litteraturbegrep til grunn. En annen grunn er historiske endringer i
litteraturforståelsen. Opplysningstida var preget av didaktiske sjangrer når det gjelder litterære verk. Tekster på 1700-tallet hadde gjerne lærdomshistorie som karakter. Andre tekster, tekster som ble oppfattet som morskapsfortellinger, hadde en lav status til og med begynnelsen av 1800-tallet. På 1800-tallet blir det litterære bidraget karakterisert som poesihistorie. Vekten legges på den dikteriske kanon.114
Ordet kanon kommer fra teologien. Bibelen og andre tekster betraktes som autentiske og et hellig inspirerende vitnemål om Gud og hans verk. Ved utprøvning av renlærighet bestemte man om tekster om Gud var ekte. Til slutt fanns bare tekster som oppfylde skrifttolkenes kanon. Ordet kanon betyr ”norm” eller ”retningslinje”. Fra kristendommen ble termen overført til andre sammenhenger. Nå betyr ordet en samling tekster som skildrer den allment aksepterte strømmen i en viss
skrifttradisjon. Den litteraturhistoriske kanon består av diktverk som utgjør den uunnværlige arven som hver ny generasjon skal tilegne seg og føre videre, uansett leseres og forskeres personlige mening og smak. I motsetning til den kristelige kanon har den litteraturhistoriske kanon aldri blitt feststilt som gyldig en gang for alle. Den er under endring, fordi nye verk må inkluderes, noen ganger på bekostning av eldre tekster. En litteraturhistorie skal nemlig forbli leselig.115
Lærdomslitteratur ble avløst av lyrikk og dramatikk. Den romantiske poetikken er grunnen bak dette. Man må ha i mente at litteratur hadde en
nasjonaliserende funksjon. ”Folkets tanke- og hjerteliv kunne best studeres i de mest begavede dikternes og tenkernes åndsverk; tidens øvrige vitnesbyrd hadde
36 sekundær interesse.”, skriver forfatterne av Norges litteratur i tusen år. Teksthistoriske
linjer.116 På den måten får litteraturhistorieskrivning en nasjonaliserende funksjon.
På 1900-tallet, som la vekt på analyse av klassiske diktverk, har blant annet et eksklusivt litteraturbegrep vært med på å bestemme hvordan diktningens historie skulle skrives. Det har likevel vært forsøk på å bryte denne eksklusiviteten ved å behandle triviallitteratur og sakprosa.117
Hva er da historien i litteraturhistorisk sammenheng? I dagligtale betyr historie både fortida og fortelling. I faglig tale er det viktig å skille mellom fortid og historie. Fortida kommer ikke igjen, men har etterlatt spor og tradisjoner som
minner, forestillinger og institusjoner. Disse sporene representerer henvendelser fra mennesker i fortida til mennesker i nåtida og framtida og de er vitner til individer, livsvilkår og samfunn. Disse sporene hjelper oss ved å danne et bilde av den
sammenhengen de fungerte i og betydningen de hadde. Dette er historien og den vil alltid være i forandring.118
Ovenfor skrev jeg at en litteraturhistorie ikke kan vokse ubegrenset. Det må foretas en seleksjon og dette betyr at det er problematisk å tale om historisk sannhet. En historiker skal derfor forsøke å bidra til et historisk bilde som er gyldig for nåtida. Han/hun skal med alle tilgjengelige virkemidler forsøke å forvisse seg sjøl og leseren at det som presenteres stemmer. Bildet av utviklingsprosessen i litteraturen skal ha forestillingskraft og av den grunn må det vise en sammenheng og retning. Det må gjøre det mulig å identifisere og bestemme kronologisk overleverte spor etter den rekken av fenomener som historikeren tenker seg utgjorde prosessen. Denne prosessen må skildres slik at den leder opp til nåtida og skal gjøre det mulig for leseren å forstå seg sjøl og situasjonen som en følge av historien. En aktuell
litteraturhistorie skal dermed ha en identitetsskapende funksjon. Av den grunn er litteraturhistorieskrivning i høy grad vært opptatt av det nasjonale. I Norsk litteratur i
tusen år. Teksthistoriske linjer formuleres det slikt:
