Martijn Janssen
s1560441
«Nå står vi fast ved verdiene våre»
Det norske kongehus og formidling av norske kulturelle
verdier i kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011
Rijksuniversiteit Groningen
Faculteit der Letteren
Institutt for nordiske språk og kulturer
Masteroppgave
Veileder: dr. J.E. Klok
Innhold
Innledning ...3
Nasjonal identitet og kulturelle verdier ...6
Nasjonen... 6
Nasjonen samlet ...10
Nasjonal identitet...10
Nasjonal identitet sammenfattet ...12
Norsk identitet, norske kulturelle verdier... 14
Nasjonsbygging i Norge...15
Norsk nasjonal identitet og dens kulturelle verdier...20
Monarkiet og dets rolle... 27
Metode ... 33
Innholdsanalyse ...33
Observasjonsinstrumentet i denne oppgaven ...34
Korpus ... 39
H.M. Kongen – 22-07-2011 – Kongen kommenterer angrepene ...41
H.M. Kongen – 23-07-2011 – Tale etter terrorangrepene ...41
H.K.H. Kronprinsen – 25-07-2011 – Appell på Rådhusplassen...41
H.K.H. Kronprinsessen – 01-08-2011 – Tale til Røde Kors...42
H.M. Kongen – 21-08-2011 – Tale ved minnemarkeringen ...42
DD.KK.HH. Kronprinsen og Kronprinsessen – 25-08-2011 – Tale ved relanseringen av kronprinsparets fond ...43
H.M. Kongen – 27-10-2011 – Tale under Stortingsmiddagen...43
H.M. Kongen – 31-12-2011 – Nyttårstale...43
Analyse ... 45
H.M. Kongens første kommentar etter angrepene...45
H.M. Kongens tale etter tragediene i Oslo og på Utøya...45
Kronprins Haakons appell på Rådhusplassen ...46
Kronprinsessens tale til Røde kors...47
Kongens tale ved den nasjonale minnemarkeringen ...48
Tale ved relanseringen av Kronprinsparets fond...49
Tale ved Stortingsmiddagen...50
Nyttårstalen 2011 ...52
Talene sammenlignet ...53
Konklusjon ... 55
Noe gammelt, noe nytt…...55
Moralske budskap...56
Norsk diakron og synkron identitet ...57
Monarkiet, politikken og folket...58
Det norske kongehus’ rolle...58
Etterord... 60
Litteraturliste... 61
Primære kilder...61
Sekundær litteratur ...61
Nettsider...63
Korpustekster (kronologisk)... 65
H.M. Kongen – 22-07-2011 – Kongen kommenterer angrepene ...65
H.M. Kongen – 23-07-2011 – Tale etter tragediene i Oslo og på Utøya ...65
H.K.H. Kronprinsen – 25-07-2011 – Appell på Rådhusplassen...66
H.K.H. Kronprinsessen – 01-08-2011 – Tale til ansatte og frivillige i Røde kors etter deres innsats etter tragediene i Oslo og på Utøya ...67
H.M. Kongen – 21-08-2011 –Tale ved den nasjonale minnemarkeringen for 22. juli 2011 ...68
DD.KK.HH. Kronprinsparet – 25-08-2011 – Tale under relanseringen av Kronprinsparets fond, Universitetsplassen i Oslo...69
H.M. Kongen – 21-10-2011 – Tale ved Stortingsmiddagen på Det kongelige slott ...70 H.M. Kongen – 31-12-2011 – Nyttårstale...72 Nederlandse samenvatting... 76
Forside: Det kongelige Slott og slottsplassen i Oslo.
Innledning
Det er den 23. juli 2011; kong Harald 5. holder en tale fra arbeidsværelset sitt på slottet i Oslo. Talen, som blir sendt på tv og i radio, har en trist anledning: dagen før omkom 77 mennesker etter at Anders Behring Breivik utførte to terrorangrep i Oslo og på Utøya. Kongen snakker trøstende ord og oppfordrer til samhold:
Det er når nasjonen vår blir satt på prøve at styrken, samholdet og motet til det norske folk blir tydelig. Nå står vi fast ved verdiene våre.
Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.
Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv.
Jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.
«Verdiene våre», sier kongen. Man forventer at han dermed betrakter seg som en del av folket, derimot nevner han noen verdier som han selv vil holde fast ved. En tydelig adskillelse, som samtidig er ment til å forsterke båndet mellom «folk og drott», som det heter i Kongesangen, skrevet av N. Fogtmann i 1879.1
Helt siden terrorangrepene og denne talen har jeg fundert over hva det er som forbinder det norske kongehus med dets folk. Leder monarkiet fremdeles nasjonen ved å stå symbol for og målbære dens verdier? Dagens konge virker å ha noen ideer om det, her taler han samtidig til det norske folk og på vegne av det. At hans forgjenger kong Olav 5. ble kalt folkekongen kan heller ikke være uten lignende grunn. I denne masteroppgaven vil jeg se nærmere på vekselvirkningen mellom dagens kongehus og det norske folks identitet. Problemstillingen min er: Hvilken rolle har det norske kongehus spilt i formidlingen av den norske nasjonaliteten og dens kulturelle verdier i kjølvannet av terrorangrepene 22. juli 2011? Jeg vil svare på
dette spørsmålet ved å se på både den norske identiteten og de tilhørende verdiene som formidles av det norske kongehus:
-‐ Hva betraktes som norsk nasjonal identitet?
-‐ Hva er monarkiets rolle i verdiformidling rundt nasjonal identitet?
-‐ Hvilke verdier formidles av det norske kongehus i dets diskurs etter terrorangrepene 22. juli 2011 og hva sier det om det norske kongehus’ forhold til den norske identiteten og dens kulturelle verdier?
Kulturformidling, i mange forskjellige former, er et forskningsemne som har stått sentralt i studiene mine de siste årene. Denne masteroppgaven er dermed en logisk fortsetning av mitt studiearbeid og jeg håper å kunne inkludere og utvide kunnskapen jeg har bygget opp. I tillegg har jeg allerede siden 1990-‐tallet vært interessert i verdens kongehus, blant dem også det norske. Etter å ha lært det norske språket har jeg særlig kunnet fordype meg i de nordiske kongehusene. Derfor er jeg glad for å få muligheten til å bringe sammen flere av mine interesser i denne masteroppgaven.
Problemstillingen min fører til en nødvendig drøftelse av flere begrep: hva er nasjonal identitet, hva er kulturelle verdier og hva betraktes som den norske nasjonaliteten og dens kulturelle verdier? I tillegg skal jeg drøfte monarkiets rolle i verdiformidling før jeg kan si noe om det norske kongehus’ rolle. Disse aspektene skal få oppmerksomhet i de første kapitlene av denne masteroppgaven.
Korpuset mitt skal kunne gi svar på hvordan det norske kongehus formidlet nasjonal identitet og kulturelle verdier etter terrorangrepene 22. juli 2011. Det må med andre ord være representativt for det norske kongehus’ ytringer i denne perioden. Ved å se på taler som ble holdt av medlemmer i det norske kongehus vil jeg drøfte det norske kongehus’ rolle i formidlingen av nasjonal identitet og kulturelle verdier etter terrorangrepene.
enkelte talen er det mulig at publikumet som var tilstede under talen var begrenset til en spesifikk gruppe.
Gruppen av kongelige formidlere er begrenset til kongehuset, som består av kong Harald, dronning Sonja, kronprins Haakon, kronprinsesse Mette-‐Marit og «prinser og prinsesser med rett til bruk av forstavelsen Kongelig Høyhet», som i dag bare er kronprinsparets datter, prinsesse Ingrid Alexandra.2 I denne oppgaven er gruppen på grunn av korpusvalget mitt begrenset ytterligere, nemlig til kongen, kronprinsen og kronprinsessen.
Korpusets tidsrom starter rett etter terrorangrepene den 22. juli 2011 og får en slags avslutning den 21. august 2011, da det ble holdt en minnemarkering på Oslo Spektrum. Alle tekstene i dette tidsrommet har terrorangrepene som direkte anledning. Tre tekster i korpuset står utenfor denne perioden, både tematisk og tidsmessig: talen under relanseringen av Kronprinsparets fond, den første talen ved Stortingsmiddagen etter angrepene og den første nyttårstalen etter angrepene, som ble holdt henholdsvis den 25. august, den 21. oktober og den 31. desember 2011. Valget å inkludere disse tre tekstene i korpuset er begrunnet i at alle tre bærer innholdsmessige preg av terrorangrepene.
Den teoretiske rammen til denne masteroppgaven dannes av forskjellige synsvinkler kring nasjonaltenkning, nasjonal identitet, kulturelle verdier, monarkiet og retorikken. Ved disse synsvinklene vil jeg utdype de forskjellige elementene i problemstillingen min. Først vil jeg drøfte nasjonal identitet og kulturelle verdier i alminnelighet. Deretter vil jeg drøfte situasjonen i Norge, også ved å se på de norske kongenes rolle i den norske nasjonaltenkningen. Så skal jeg drøfte monarkiet som fenomen og dets utvikling. Jeg vil utdype monarkiets maktsposisjon og symbolfunksjon. Ved hjelp av retorikkens og innholdsanalysens redskaper vil jeg så utføre en analyse av korpuset, med teorien som rød tråd. Etter selve analysen vil jeg forklare resultatene ved å vende tilbake til teorien og drøfte hvilken rolle det norske kongehus har spilt formidlingen av den norske nasjonaliteten og dens kulturelle verdier etter terrorangrepene 22. juli 2011.
Nasjonal identitet og kulturelle verdier
«Nation-‐watching would be simple if it could be like bird-‐watching.»3 Den marxistiske britiske historikeren Eric Hobsbawm (1917-‐2012) tar oss med til sakens essens: det er vanskelig å definere nøyaktig og objektivt hva som er en nasjon. En nasjons ytre kjennetegn – som i mer eller mindre grad kan konstateres objektivt – har ikke noen betydning uten indre vurderinger og syn. Forskjellige refleksjoner på begrepet nasjon viser at en nasjon først og fremst er et mentalt bilde. I dette kapitlet skal jeg drøfte konseptet nasjonen og se hvordan den forholder seg til nasjonal identitet og kulturelle verdier.
Nasjonen
Hobsbawm definerer nasjonen i utgangspunkt slik: «any sufficiently large body of people whose members regard themselves as members of a nation.»4 Det er det mentale bildet som står sentralt her: det er medlemmene i en nasjon som selv betrakter seg som helhet. Bildet av eller idéen om hvem som danner en nasjon blir til i medlemmenes tanker. Nasjonen formes dermed ikke av seg selv, men av dens medlemmer. I Inventing Traditions argumenterer Hobsbawm for at det til dels er tradisjoner som binder medlemmene i en nasjon sammen og at disse tradisjonene er
a set of practices, normally governed by overtly or tacitly accepted rules and of a ritual or symbolic nature, which seek to inculcate certain values and norms of behaviour by repetition, which automatically implies continuity with the past.5
Det er med andre ord nasjonsmedlemmenes oppførsel, fastsatt i regler, ritualer eller symboler, som gjennom gjentakelser mer og mer blir forbundet med fortiden og en opplevelse av å være del av en nasjon. Ved å gjenta en viss
3 Eric Hobsbawm, Nations and Nationalism since 1780, 1992, s. 5. 4 Eric Hobsbawm, Nations and Nationalism since 1780, 1992, s. 8.
5 Eric Hobsbawm, «Introduction: Inventing Traditions». I: Eric Hobsbawm og Terence Ranger (red.), The Invention of Tradition, 1992, s. 1.
oppførsel har man som medlemmer i en nasjon selv skapt en tradisjon. Man kunne kalle dem fornyende eller til og med moderne. Hobsbawm peker i denne sammenhengen på paradoksen mellom moderniteten og antikviteten ved både nasjonen og tradisjonene:
[…] modern nations and all their impedimenta generally claim to be the opposite of novel, namely rooted in the remotest antiquity, and the opposite of constructed, namely human communities so ‘natural’ as to require no definition other than self-‐assertion.6
Den britiske filosofen og sosialantropologen Ernest Gellner (1925-‐1995) skriver også om nasjonen som idé og bruker kultur for å definere den. Definisjonen han gir består av to deler; den første lyder slik: «Two men are of the same nation if and only if they share the same culture, where culture in turn means a system of ideas and signs and associations and ways of behaving and communicating.»7 For å være med i en nasjon, skal man dele en felles kultur. Definisjonen av ‘kultur’ refererer både til mentale uttrykksformer – ideer, assosiasjoner – og synlige uttrykksformer – signaler, oppførsel og kommunikasjon. Begrepet ‘kultur’ er dermed en viktig ingrediens i definisjonen av en nasjon.
Den andre delen av Gellners definisjon er: «Two men are of the same nation if and only if they recognize each other as belonging to the same nation.»8 Medlemmene i en nasjon skal dermed aktivt anerkjenne at de deler denne kulturen med andre og må til gjengjeld selv bli anerkjent som medlem av nasjonen og deltaker i den samme kulturen. Dette sammenspillet mellom forskjellige medlemmer i en nasjon viser at medlemskapet i en nasjon er en dynamisk prosess og ikke ligger i et fast mønster.
Med hensyn til denne dynamikken er det merkelig at selve ordet ‘nasjon’ kommer fra det latinske ‘natio’, som betyr ‘fødsel’.9 Etymologien bak ordet kan gi anledning til å tro at man ved fødselen blir medlem av en nasjon.
6 Eric Hobsbawm, «Introduction: Inventing Traditions». I: Eric Hobsbawm og Terence Ranger (red.), The Invention of Tradition, 1992, s. 14.
7 Ernest Gellner, Nations and Nationalism, 2006, s. 6. 8 Ernest Gellner, Nations and Nationalism, 2006, s. 7.
Forskere som Ernest Gellner nevner derimot kultur som sammenbindende faktor.10 Det betyr at det ikke nødvendigvis er ved fødselen man blir medlem av en nasjon, men at man også kan bli det senere i livet, under påvirkning av omgivelsene sine. Den nederlandske litteraturforskeren og historikeren Joep Leerssen (f. 1955) legger i sin definisjon til at mennesker, ved siden av gjennom en felles kultur, også kan forenes i en nasjon gjennom en felles historie, et felles språk og/eller opphav(sområde).11 At han ikke ser språk som kultur kan kritiseres, fordi språk kan betraktes som en viktig ytringsform for kultur. Samtidig er språk et fenomen som kan observeres objektivt, ved å ikke ta selve budskapet i betraktning men å se på formen. I kulturen som medlemmer i en nasjon har til felles, spiller kulturelle verdier en stor rolle. Den norske antropologen Thomas Hylland Eriksen (f. 1962) definerer «verdier» slik: De er «Leveregler, moralske prinsipper som sier hva som er riktig og galt, hvordan man skal leve og hva som er et godt samfunn.»12 De har dermed en stor påvirkning på kulturens plass innenfor en nasjon. De fungerer som rettesnor innenfor en kultur. Nasjonale verdier kan, som vi har lest hos Hobsbawm, bli innprentet hos befolkningen gjennom tradisjoner. Ved gjentakelser kommer verdiene dypere inn i den nasjonale bevisstheten. Hylland Eriksen legger til at, selv om verdier kan betraktes som nasjonale og typiske for én enkel nasjon, de ikke nødvendigvis har sine røtter i det enkelte nasjonale samfunnet og at heller ikke alle medlemmer i en nasjon tror på de samme verdiene.13 Nasjonale kulturelle verdier er allikevel noe som alle i nasjonen skal forholde seg til og er derfor noe som bidrar til enheten mellom medlemmene i en nasjon, selv om de ikke alltid er enige med hverandre.
Den amerikanske antropologen og politikologen Benedict Anderson (f. 1936) går i boka Imagined Communities ut fra denne definisjonen av en nasjon: «It is
10 Ernest Gellner, Nations and Nationalism, 2007, s. 6.
11 Joep Leerssen, «Nation, ethnie, people» i: Manfred Beller og Joep Leerssen (red.),
Imagology. The cultural construction and literary representation of national characters. A critical survey, 2007, s. 377.
12 Thomas Hylland Eriksen, Et langt, kaldt land, nesten uten mennesker. Samfunnslære, 1998, s. 43.
an imagined political community – and imagined as both inherently limited and sovereign.»14 Anderson forklarer sitt valg for ordet «imagined» slik: «It is imagined because the members of even the smallest nation will never know most of their fellow-‐members, meet them, or even hear of them, yet in the minds of each lives the images of their communion.»15 Ikke alle medlemmene i en nasjon kan kjenne hverandre, selv som de har et felles mentalt bilde av deres nasjon og dens medlemmer. Deres felleskap er derfor imaginært, de danner en «imagined community». Anderson skriver også i hvilken grad nasjonen er imaginær og hvorfor den er begrenset og suveren:
«The nation is imagined as limited because even the largest of them […] has finite, if elastic, boundaries, beyond which lie other nations. […] It is imagined as sovereign because the concept was born in an age in which Enlightenment and Revolution were destroying the legitimacy of the divinely-‐ ordained, hierarchical dynastic realm. […] nations dream of being free, and, if under God, directly so. The gage and emblem of this freedom is the sovereign state.» 16
Til slutt forklarer Anderson hvorfor han betrakter nasjonen som «community», eller fellesskap: «Because, regardless of the actual inequality and exploitation that may prevail in each, the nation is always conceived as a deep, horizontal comradeship.»17
Nasjonen er ifølge Anderson avgrenset fordi den alltid bare omfatter en del av verdensbefolkingen, aldri helheten, og suveren fordi dens idé ble til i en tid da folket tok over makten fra religiøse og dynastiske statsledere. Samtidig finnes det et fellesskap som går dypt. Det som forundrer Anderson mest er at medlemmene i en nasjon på vegne av deres nasjon er villige til å drepe andre mennesker, for eksempel i krig, mens de ikke kjenner
14 Benedict Anderson, Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of
Nationalism, 2006, s. 6.
15 Benedict Anderson, Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of
Nationalism, 2006, s. 6.
16 Benedict Anderson, Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of
Nationalism, 2006, s. 7.
17 Benedict Anderson, Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of
mesteparten av de andre nasjonsmedlemmene.18 Denne konflikten kommer tilbake i hans definisjon, selv om han ikke sier det slik: på den ene siden har medlemmene i en nasjon ikke noe med hverandre å gjøre, på den andre siden finnes det et sterkt fellesskap og en stor frihetstrang.
Nasjonen samlet
I nasjonsforskning kan man ikke komme unna nasjonens medlemmer. Det er i deres tanker nasjonen blir til. Der hvor Ernest Gellner nevner den personlige dynamikken innenfor en nasjon, ved å påpeke at det er medlemmenes mellommenneskelige forhold som bygger en nasjon, viser Anderson hva et slikt fellesskap kan føre til i forbindelse med andre nasjoner. Og selv om grensene er elastiske må medlemmer i en nasjon alltid forholde seg til ‘den andre’, både innenfor og utenfor nasjonens grenser, noen ganger i form av krig og konflikt. I forholdet mellom individ og nasjon spiller kulturen en stor rolle. Å dele en felles kultur er en viktig ingrediens for å dele en oppfatning av felles medlemskap i en nasjon. Thomas Hylland Eriksen påpeker at verdier spiller en stor rolle innenfor kulturen: de fungerer som rettesnor innenfor et samfunn eller en nasjon. Ved å gjenta handlinger, som da blir kalt tradisjoner, kan man innprente verdiene hos medlemmene i en nasjon.
Nasjonal identitet
Identitet er ifølge Bokmålsordboka en «sum av element som gir et individ, et samfunn og lignende individualitet; «jeg»-‐bevissthet».19 En identitet sørger for at man kan definere hvem man er og dermed også hvem man ikke er, hvem som er den andre.20 Individuell identitet betyr at man kan føle seg som en del av flere grupper: man kan samtidig betrakte seg selv som bergenser,
18 Benedict Anderson, Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of
Nationalism, 2006, s. 7.
19 Boye Wangensteen (red.), Bokmålsordboka. Definisjons- og rettskrivningsordbok, 2005, s. 437.
nordmann, europeer, homo, kristen, Ap-‐velger, Brann-‐supporter, osv. Forholdene for en gruppeidentitet ligger annerledes: da legger man sin egen individuelle identitet til side og tar opp en gruppeidentitet, som i sin tur forholder seg til andre gruppeidentiteter.21
En form for gruppeidentitet er nasjonal identitet, «folks bevisste opplevelse av sin nasjonale tilhørighet».22 Akkurat som nasjon er nasjonal identitet ikke noe endimensjonalt begrep. Leerssen skjelner for eksempel mellom diakron og synkron nasjonal identitet. Diakron identitet fremhever nasjonal kontinuitet gjennom tid og rom, mens synkron identitet posisjonerer en nasjon overfor andre nasjoner i samme tidsramme og fremhever dens spesielle plass i verden.23 Med andre ord må man i sin betraktning av nasjonal identitet velge å legge mest vekt på seg selv gjennom årene og drøfte selvbildet (auto-‐image) eller se seg selv i lys av andre nasjonale identiteter og drøfte den andres bilde av din nasjon (hetero-‐ image).
I en utredning for den nederlandske regjeringen om nederlandsk identitet skjelner de Wetenschappelijke Raad voor het Regeringsbeleid (WRR, Det vitenskapelige råd for regjeringspolitikk, min oversettelse) mellom seks forskjellige oppfatninger av nasjonal identitet.24 Den første er en territorial og romslig oppfattning, som betyr at man hører til landet man er født eller bosatt i. Den andre er en etnisk oppfatning: man har en felles (familie-‐ )bakgrunn uansett om man flytter til et annet område eller ikke. Den kulturelle oppfatningen er en tredje måte å betrakte nasjonal identitet på. Den inkluderer bevisstheten om felles historiske minner, symboler, tradisjoner, myter og historier. Den fjerde oppfatningen er statlig: man har en nasjonalitet, ofte synliggjort i et pass, som henviser til et lands lover, normer, rettsstatlige prinsipper og institusjoner. For det femte finnes det en, i rådets ord, «modernistisk oppfatning», som betyr at mennesker finner hverandre i
21 Joep Leerssen, «Identity/alterity/hybridity» i: Manfred Beller og Joep Leerssen (red.),
Imagology. The cultural construction and literary representation of national characters. A critical survey, 2007, s. 337.
22 Gudleif Bø, Å dikte Norge. Dikterne om det norske, 2006, s.12.
23 Joep Leerssen, «Identity/alterity/hybridity» i: Manfred Beller og Joep Leerssen (red.),
Imagology. The cultural construction and literary representation of national characters. A critical survey, 2007, s. 340.
en nasjonal sammenheng fordi det er nødvendig. Økonomien og sosial sikkerhet forlanger dette nasjonale fellesskapet som et grunnleggende og stimulerende element. Hvis man tar utgangspunkt i at modernisme er en «retning, bevegelse i kunst og litteratur som bl.a. ved å eksperimentere med formen legger vinn på å være i pakt med det aller nyeste i tiden», så er «modernistisk» et logisk ordvalg for en oppfatning som har sine røtter i samtidens utviklinger.25 Den siste oppfatningen som rådet gjengir er at man kan betrakte nasjonal identitet som en følelsesmessig konstruksjon som først og fremst oppstår i nasjonsmedlemmenes tanker, i tråd med Benedict Andersons «Imagined Community».
Disse seks oppfatningene faller ikke nødvendigvis sammen. Man trenger for eksempel ikke å ha den nasjonale identiteten til landet man er født i eller har passet av. Samtidig utelukker oppfatningene hverandre ikke, og forsterker dermed bildet av nasjonal identitet som et kompleks og flertydig fenomen.
Nasjonal identitet sammenfattet
Nasjonal identitet gir medlemmene i en nasjon bevissthet av hvilken nasjon de hører til. Akkurat som når man definierer nasjonen, kan den definieres både utfra et kollektivt perspektiv og utfra et individuelt perspektiv. Man legger fra seg en del av sin personlige identitet til fordel for den nasjonale identiteten som binder en sammen med de andre medlemmene i en nasjon. I tillegg kan man også forholde identiteten av den ene nasjonen til identiteten av en annen nasjon. Dette kan man gjøre ved å se på sin egen nasjonale kontinuitet gjennom tiden eller sin egen posisjon overfor andre nasjoner i samme tid. Forskjellene mellom disse betraktningene kan føres tilbake til forskjellene mellom auto-‐image (selvbilde) og hetero-‐image (den andres bilde av deg og forholdet mellom den andre og deg selv). De seks oppfatningene av nederlandske WRR viser hvor bred nasjonal identitet er som fenomen og at det finnes flere grunnlag man kan ta som utgangspunkt
Norsk identitet, norske kulturelle verdier
Nasjonal identitet defineres utfra både kollektivet og individet og utfra sin egen synsvinkel (auto-‐image) og den andres synsvinkel (hetero-‐image). Når man skal beskrive nasjonal identitet og dens kjennetegn, blander man inn personlige følelser, tanker og interesser, i tråd med tanken om «nasjonen» som «imagined community».
Et godt eksempel på forskjeller mellom auto-‐ og hetero-‐image når det gjelder den norske identiteten ser vi i tidligere statsminister Gro Harlem-‐ Brundtlands nyttårstale 1992, hvor hun sa: «Det er typisk norsk å være god».26 I Norge. En diagnose skriver den svenske forfatteren Gabi Gleichmann at Brundtland dermed mystifiserte «nordmannen» på en latterlig måte.27 Gjennom årene har Brundtlands uttalelser noen ganger blitt tolket feil, som om hun mente at det er typisk norsk å være bedre enn andre. I nyttårstalen ser vi at hun bare ville oppmuntre nordmennene ved å peke på «det gode» som de fikk til, for eksempel i det internasjonale idretts-‐, kultur-‐ og næringslivet. For å unngå kritikk kunne hun kanskje ha brukt det mer nøytrale ordet «dyktig», i stedet for «god».
Å drøfte norsk identitet og tilhørende kulturelle verdier i dette kapitlet er med andre ord ikke noe objektivt prosjekt. Først skal jeg gi en oversikt over den norske identitetens historie, basert på WRRs første, territoriale og romslige oppfatning. Ledsagere er her de norske kongene. En fullstendig oversikt over de norske kongene og deres regjeringstider finnes som vedlegg bakerst i denne masteroppgaven, i dette kapitlet nevnes fødsels-‐ og dødsår ved de forskjellige navn. Etter denne oversikten skal jeg diskutere selve den norske identiteten. For å balansere bildet drøfter jeg det norske blikket av den norske antropologen Thomas Hylland Eriksen og det utenlandske blikket av Nina Witoszek (f. 1954), en polsk-‐irsk-‐norsk forfatter
26 Gro Harlem Brundtland, Nyttårstale 1. 1. 1992,
http://www.regjeringen.no/upload/SMK/Vedlegg/Taler%20og%20artikler%20av%20tidli gere%20statsministre/Gro%20Harlem%20Brundtland/1992/Nyttårstale%201992.pdf 27 Gabi Gleichmann, «Mens vi venter på en ny norskhet.» i: Knut Olav Åmås (red.), Norge. En
og professor i utvikling og miljø. Jeg skal med andre ord drøfte både auto-‐ og hetero-‐bilder av den norske identiteten og dens kulturelle verdier.
Nasjonsbygging i Norge
For det første skal vi gå ut fra at Norge er en nasjon. Joep Leerssen nevnte at medlemmer av en nasjon deler kultur, historie, språk og/eller opphav(sområde).28 Hvis vi nå utelater den mer subjektive delen som kulturen danner – jeg kommer tilbake til det senere i kapitlet – og fokuserer på historie, språk og opphav, så ser vi at Norge kanskje er en nasjon, men under påvirkning av andre nasjoner. Norsk historie bærer preg av Danmark og Sverige, ved siden av to norske skriftspråk og mange dialekter finnes det samisk og kvensk som språk og ikke alle som lever i Norge i dag har norske forfedre. Men, som sagt er nasjonal identitet samtidig et fenomen hvor alle skal legge fra seg en del av sin personlige identitet til fordel for det som binder dem sammen. Derfor skal jeg gå ut fra at den norske nasjonen er der og at det finnes en form for norsk identitet.
Historien om den norske identiteten skal drøftes ved å forbinde den til WRRs første, territoriale og romslige oppfatning. Dette beskrives ved å se på de norske kongers roller: hvilken rolle har de spilt i utformingen av området som vi i dag kjenner som Norge?
Likevel begynner historien med en norsk høvding og en engelsk konge. Bevisstheten om en norsk identitet kan føres tilbake til engelske manuskripter fra cirka 890, som er en overføring av en muntlig berettelse til den engelske kongen Alfred den store om handels-‐ og oppdagelsesreiser av den nordnorske høvdingen Ottar. 29 Et område som strakk seg fra dagens Vestfold til dagens Finnmark omtalte han som «Norðmanna land» eller «Norðweg». Det er dermed den eldst daterte forklaringen for navnet «Norge» -‐ nemlig «veien mot nord» -‐ og den første gangen det er snakk om
28 Joep Leerssen, «Nation, ethnie, people» i: Manfred Beller og Joep Leerssen (red.),
Imagology. The cultural construction and literary representation of national characters. A critical survey, 2007, s. 377.
29 Håvard Dahl Bratrein, «Ottar». I: Jon Gunnar Arntzen (hovedred.), Norsk Biografisk
«nordmenn», i stedet for Svear eller Daner.30 Ottar var et individ som oppfattet seg som nordmann, selv om vi i dag ikke vet i hvilken grad denne bevisstheten gjenspeilet en norsk nasjonal identitet.
Den første kongen i Norge er kong Harald 1. (ca. 860-‐ca. 945), bedre kjent som Harald Hårfagre. Han levde samtidig som Ottar og blir betraktet som kongen som samlet forskjellige regioner i det vestlige Skandinavia til ett norsk rike, selv om det ikke er sikkert hvor stort området var.31 J. Peter Burgess skriver i Culture and Rationality: European Frameworks of Norwegian Identity at man trenger en slags definisjon av «det norske» hvis man grunnlegger en «norsk» stat, eller i hvert fall skape en slags nasjonal følelse.32 Definisjonen av Harald Hårfagre som Norges første konge er mest basert på makt og territorial utbygging og mindre på identitet.
Kong Håkon 1. Haraldsson, også kalt Håkon den gode (ca. 920 – 960), var kongen som skapte mer enhet i landet ved å innføre nye lover, en ny tingordning og leidangen – som kan beskrives som en «militær verneplikt avant-‐la-‐lettre».33 Hans forsøk på å innføre kristendommen mislyktes derimot.34 Kong Olav 1. Tryggvason (968-‐1000) fortsatte med kristningen av landet, men det var kong Olav 2. Haralsson (995-‐1030) som lyktes definitivt. Hans styre var, særlig på slutten, preget av uenighet og kamper.35 Etter hans død i slaget på Stiklestad viste Olavs lik tegn på overnaturlige krefter. Dermed ble Olav som «Olav den hellige» den samlende nasjonale figuren som han i sitt liv aldri fikk være.36 Monarkiet og kristendommen var de største samlende faktorene for den norske nasjonen.
I århundrene som fulgte rådet mange konger fremgangsrikt over et samlet Norge, men tok samtidig til seg en mer internasjonal livsstil. Et godt
30 Janke Klok, Hand-out behorende bij het college van J.E. Klok over Noorse geschiedenis in
vogelvlucht op 16 september 2011, 2011.
31 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 8.
32 J. Peter Burgess, Culture and Rationality. European Frameworks of Norwegian Identity, 2001, s. 33.
33 Janke Klok, Hand-out behorende bij het college van J.E. Klok over Noorse geschiedenis in
vogelvlucht op 16 september 2011, 2011.
34 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 13.
35 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 22.
36 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
eksempel på dette er kong Håkon 4. Håkonson (1204-‐1263), som innførte europeiske moter og stiler og dermed en europeisk hoffkultur i Norge.37 Et brudd i kontinuiteten av den norske kongerekken kom med kong Håkon 6. Magnusson (1340-‐1380), hans kone dronning Margrete Valdemarsdatter (1353-‐1412) og deres sønn kong Olav 4. (1370-‐1387). Margrete, som ble født som datter til den danske kongen Valdemar Atterdag, hadde ordnet at Olav ble konge av Danmark etter kong Valdemars død i 1376.38 Fordi Olav ikke ennå hadde oppnådd myndighetsalderen, ble Margrete formynder for sønnen sin. Etter sin mann, kong Håkon 6.s død i 1380 ble hun også formynder for den norske tronen. Selv var hun den siste arvingen til den svenske tronen, som hun ble dronning av. I 1385, da Olav ble myndig, ble han dermed konge av Norge og Danmark og arving til den svenske tronen. Olav døde imidlertid i 1387, slik at det ikke fantes en konge i Norge og Danmark lenger, hvoretter Margrete lyktes å ta over makten i begge land. I Norge ble hun kalt «rikets mektige frue og rette husbonde».39 Unionen mellom Norge, Danmark og Sverige ble kalt Kalmarunionen, etter stedet den ble formalisert på. Den unge Erik av Pommern (1382-‐1459) ble satt på unionens trone, men i praksis beholdt Margrete makten til sin død.40 Unionen fortsatte til Gustav Vasa ble konge av Sverige i 1523. Personalunionen mellom Norge og Danmark ble til for alvor, men allerede under kong Christian den 1. (1426-‐1481) hadde det norske selvstyret begynt å forsvinne.41 Norge var ikke selvstendig lenger, ble til en slags provins av Danmark og fikk danske konger. Dette endret ikke noe for monarkiets og kirkens posisjon i Norge; de fungerte fremdeles som nasjonssamlende institusjoner.
Situasjonen ble ikke endret før på det 19. århundre. Den danske prins Christian Frederik, en nevø til kong Christian 7. (1749-‐1808) fikk i 1813 styre
37 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 59.
38 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 70.
39 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 72.
40 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 73.
41 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Norge som statthalder og utviklet slik en stor kjærlighet for fjellandet at han til og med fremmet norsk selvstendighet fra Danmark og selv ville bli kongen av et selvstendig Norge.42 Men det gikk ikke som planlagt fordi den nye danske kongen, hans fetter Frederik 6. (1768-‐1839), søkte støtte hos Napoleon etter angrep fra både erkefienden Sverige og England. Dette valget viste seg å være avgjørende for Norge, siden Danmark til slutt tapte en viktig krig mot Sverige og måtte avstå Norge til Sverige som avtalt ved Kielfreden 14. januar 1814.43 Christian Frederik var konge av Norge bare fra 17. mai – da den norske grunnloven trådte i kraft – til 10. oktober samme år. Eidsvollgrunnloven ble revidert og ble vedtatt den 4. november; dagen etter ble den svenske kongen Karl 13. (i dag også kalt Karl 2. i den norske kongerekken) valgt til konge av Norge.44 Han var det tredje utenlandske statsoverhodet for Norge på mindre enn ett år.
Den danske historikeren Uffe Østergaard (f. 1945) skriver i en artikkel om nordisk identitet at norske nasjonale følelser ble institutionalisert etter Kielfreden.45 Nordmennenes protest mot fremmed herredømme ble symbolisert av Grunnloven, som ble vedtatt på Eidsvoll. Den norske historikeren Jens Arup Seip (1905-‐1992) blir sitert, som sa at den nasjonale bevegelsen ikke var grunnen til hendelsene i 1814 men at den tvert imot ble til på grunn av dem.46 Som et forskningsprosjekt under ledelse av Øystein Sørensen viser, var den norske borgerklassen med utenlandsk bakgrunn, det vil si eliten, drivkraften bak forfremmelsen av folkekultur.47
Karl 2.s etterfølger Karl 3. Johan (1763-‐1844) var den svensk-‐norske kongen som etterlot mest inntrykk i Norge. Arven etter Karl Johan er ganske
42 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 108.
43 Janke Klok, Hand-out behorende bij het college van J.E. Klok over Noorse geschiedenis in
vogelvlucht op 16 september 2011, 2011.
44 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 111.
45 Østergaard, Uffe, «The Geopolitics of Nordic Identity. From Composite States to Nation States». I: Øystein Sørensen og Bo Stråth (red.), The Cultural Construction of Norden, 2007, s. 50.
46 Østergaard, Uffe, «The Geopolitics of Nordic Identity. From Composite States to Nation States». I: Øystein Sørensen og Bo Stråth (red.), The Cultural Construction of Norden, 2007, s. 50.
synlig i dag, særlig i Oslo: under hans ledelse ble det kongelige slott bygd, gaten som leder opp til slottet fikk navnet Karl Johans gate og i 1875 ble det avduket en statue av kongen foran slottet.48 Karl Johan var nokså populær hos nordmennene, selv om hans forhold til de norske politikerne var ganske innviklet. Han uttrykkte blant annet kraftig motstand mot feiringen av Grunnlovsdagen på 17. mai, hvor han selv foretrakk den 4. november da en under svensk påvirkning revidert grunnlov ble vedtatt.49 I tillegg snakket han verken norsk eller svensk fordi han kom fra Frankrike og bare kunne snakke fransk, men det var ikke noe alvorlig problem, siden hans medarbeidere kunne oversette alt til norsk.50
Personalunionen mellom Norge og Sverige varte kortere enn ett århundre. Med kong Oscar 2. (1829-‐1907) fikk Norge en konge som etter hvert kom i strid med Stortinget og dermed med det norske folkets representanter. Slik så det ikke ut i begynnelsen av hans styre. Oscar hadde blitt oppfostret til å bli «den norske prinsen», som førte til at han både kunne skrive og snakke norsk.51 Og det var ikke alt: han kom ofte på besøk i Norge, i hvert fall oftere enn sine forgjengere. Men Norge fikk nok av å ha en utenlandsk konge som gjorde krav på flere rettigheter enn han hadde rett til, blant annet i utenrikspolitikken.52 Etter at kong Oscar nektet nordmennene å åpne egne konsulater i utlandet satte Stortinget kongen ut av makten den 7. juni 1905. Etter lite strid sa Oscar til slutt fra seg den norske kronen, som gjorde Norge selvstendig. Selv om de hadde kvittet seg med den svenske kongen, ville nordmennene gjerne beholde monarkiet, som de også uttrykte ved en folkeavstemning den 12. og 13. november samme år.53 Den banet vei for enda en ikke-‐nordmann, den danske prins Carl (1872-‐1957), den nesteldste sønn av kong Frederik 8., å bli Norges neste konge med det norske
48 Erik Bjørnskau, «Karl 3. Johan». I: Jon Gunnar Arntzen (hovedred.), Norsk Biografisk
Leksikon. Bind 5: Ihlen – Larsson, 2002, s. 198.
49 Erik Bjørnskau, «Karl 3. Johan». I: Jon Gunnar Arntzen (hovedred.), Norsk Biografisk
Leksikon. Bind 5: Ihlen – Larsson, 2002, s. 197.
50 Erik Bjørnskau, «Karl 3. Johan». I: Jon Gunnar Arntzen (hovedred.), Norsk Biografisk
Leksikon. Bind 5: Ihlen – Larsson, 2002, s. 198.
51 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 118.
52 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
Harald 5., 1998, s. 118.
53 Jardar Skaadel og Sven Erik Skarsbø, Norske kongar og regentar. Frå Harald Hårfagre til
