Fra kistebunn til opphavsrettFra kistebunn til opphavsrettFra kistebunn til opphavsrettFra kistebunn til opphavsrett

(1)

Fra kistebunn til opphavsrett

Drakt og nasjonalidentitet. Nåtidens motiver for

nasjonal

nasjonaldraktbruk i Norge og Fryslân

draktbruk i Norge og Fryslân

draktbruk i Norge og Fryslân ––––

en komparativ analyse

Rijksuniversiteit Groningen

Masteroppgave Skandinavisk Språk og Kultur

Tjitske Sijtsma

Tjitske Sijtsma----Oma (S1552643)

Oma (S1552643)

Veiledere: drs. J.E. Klok og dr. G. T

Veiledere: drs. J.E. Klok og dr. G. Th. Jensma

h. Jensma

Andreleser: drs. H.M.

Andreleser: drs. H.M. Alkema

Alkema

mai 2010

(2)

2

[…] van het nationale costuum te redden wat er te redden is, en

dat is inderdaad veel meer dan wat de grote meerderheid der Friezen

denkt. Friesland heeft zijn taal, zijn huis en zijn paard van een

dreigende ondergang weten te redden. Moge het ook zijn nationale

dracht niet in de steek laten! (Ottema 1949: 53).

Norges fineste bunad ligger fortsatt på en

kistebunn og venter på å bli funnet og rekonstruert.

(3)

3

Innholdsfortegnelse

Forord ... 4

Innledning... 6

Kapittel 1 Teori ... 10

1.1 Kulturens kultivering (“Cultivation of culture”)... 12

1.2 Re-enactment... 16

1.3 Den materielle kulturen... 35

1.4 Nasjon og nasjonal identitet ... 36

1.5 Drakt som kjennetegn for nasjonal identitet ... 37

1.6 Om ’bunad’ og ’folkedrakt’, ’streekdracht’ og ’klederdracht’... 39

1.7 Godkjenning av og krav for det ”ekte” kostymet... 42

Kapittel 2 Metode... 51

2.1 Intervjuet ... 52

Kapittel 3 Korpus ... 58

Kapittel 4 Analyse og sammenligning av aktørenes motiver for draktaktiviteter... 72

Kapittel 5 Konklusjon ... 93

Kapittel 6 Anbefalinger og forslag til videre arbeid ... 112

Kapittel 7 Samenvatting in het Nederlands - Sammendrag på nederlandsk ... 116

Litteratur... 136

Bøker og artikler... 136

Internett ... 142

Bildene i denne oppgaven ... 144

Vedlegg 1 Opplysninger om de utvalgte informantene ... 149

Vedlegg 2 E-posten med instrukser til informantene & e-posten med påminnelsen for dem som ikke svarte innenfor svarefristen... 156

Vedlegg 3 Den norske og nederlandske versjonen av spørreskjemaet ... 162

Vedlegg 4 Respondentenes tilbakemelding på spørreskjemaet ... 170

Forsida:

- Logoene til respondentenes instans (kompilasjon av Tjitske Sijtsma-Oma) (se litteraturlista) - norsk og frisisk flaggdrakt (kompilasjon av Tjitske Sijtsma-Oma):

http://bunaderoslo.no/Kontakt.html & http://www.flickr.com/photos/byoninl/4322428380/in/set-72157623326861960/

(4)

4

Forord

Det er noen personer som under skrivinga av denne masteroppgaven har bidratt med faglig inspirasjon og hjelp. Ettersom denne undersøkelsen i seg selv består av to deler - nemlig den norske og den frisiske kulturen - har det derfor vært sentralt å få veiledning fra både norske og

frisiske eksperter. Først og fremst vil jeg rette en spesiell takk til drs. J. E. Klok som har bidratt med verdifull, motiverende og ikke minst stimulerende veiledning under hele oppgaveskrivningen. For det andre vil jeg rette en stor takk til dr. G. Th. Jensma, professor i

frisisk språk- og litteraturvitenskap, som har gitt meg veiledning når det gjelder de frisiske aspektene i denne masteroppgaven og teoriformingen. Jeg takker begge to veilederne for faglige råd underveis. Også drs. H.M. Alkema vil jeg hjertelig takke for hennes rolle som andreleser, for hennes kritiske blikk på denne oppgaven. Så vil jeg gjerne takke student i

frisisk språk og kultur Brechtje Veenstra som har gitt meg nyttige tips for bruken av spørreskjemawebsida www.thesistools.com. For det tredje vil jeg rette en stor takk til min søster Bregtje Sijtsma som ville lese og gi innholdsmessige og språklige kommentarer på den

nederlandske versjonen av spørreskjemaet. For det fjerde er jeg takknemlig overfor alle personene som ville delta i min spørreundersøkelse. Uten disse respondentene kunne jeg ikke

ha utført min undersøkelse. Takk til Lise Skjåk Bræk (festdraktdesigner i Lise Skjåk Bræk Design), Ingeleiv Haugo og Sigrid Haug (ingen fast stilling, men er med i ulike nemnder i Bygdekvinnelag), Nils Slapgård (styreleder i Folkedanslaget Sølja i Hamar, laget er knyttet til

Noregs Ungdomslag), Camilla Rudrud og Anne Kristin Moe (resp. formidlingsansvarlig i Bunad- og Folkedraktrådet, og seksjonsleder og leder institusjonens faglige arbeid), Solveig

Torgersen Grinder (kurs- og kompetanseutvikler i Norges Husflidslag) og Bjørg Astrid Rørstad (nestleder i Bunadnemnda for Sunnmøre som er knyttet til Noregs Ungdomslag), Ina

Kuit-van der Weide (sekretær i kommisjonen for Boerebrulloft op ’e Jouwer), Jan Meijer (sekretær og dansemedlem i Burgumer Folksdounsploech), Grietsje de Vries (forkvinne i Ljouwerter Skotsploech), Sytse Pilat (Museumseier av De Gouden Leeuw) og Afke

Fokkema-Visbeek og Rinske Peenstra (forkvinne resp. styremedlem i Stichting Kostúmkommisje Fryslân). Jeg er ikke bare takknemlig overfor damene i Stichting Kostúmkommisje Fryslân,

Afke Fokkema-Visbeek og Rinske Peenstra fordi de har deltatt i min undersøkelse som respondenter, men også fordi de har gitt meg veiledning ved å lage min egen Fryske klaaiïnge

(5)

5

laginga av denne drakten og skrivinga av min bachelor- og masteroppgave. Jeg vil også hjertelig takke Angra Verwey-Kars, dattera til designeren av det frisiske kostymet anno 1950

Jo Kars-Stienstra, for den nyttige og interessante informasjonen om dette kostymet som hun gav meg. Til slutt vil jeg takke for den språklige veiledningen jeg har fått av min mann, Erling

Sijtsma-Oma i slutten av arbeidet, for konstruktive kommentarer til teksten, for at han ville lese og gi innholdsmessige og språklige kommentarer på den norske versjonen av

spørreskjemaet og for hans tålmodighet under hele oppgaveskrivningen.

(6)

6

Innledning

Norge og Nederland er begge to vesteuropeiske land med kulturer som ligner hverandre. Det finnes mange overenskomster i hvordan man ytrer sin nasjonale identitet, men det finnes også mange forskjeller. I denne oppgaven drøfter jeg hvordan nasjonal identitet kommer til uttrykk i den materielle kulturen i Fryslân (en nordlig provins i Nederland) og Norge i dag.1 Jeg drøfter draktbruken som del av den materielle kulturen.

Min interesse for både den frisiske og norske kulturen vokste da jeg i 2005 begynte på studiet Nordisk ved Rijksuniversiteit i Groningen. I studieåret 2006-2007 studerte jeg ved Norges Tekniske Naturvitenskaplige Universitet i Trondheim (NTNU). På 17. mai, Norges

nasjonaldag, ble min interesse for den norske bunaden vekket. Jeg syntes det var påfallende at så mange nordmenn tok på seg sin nasjonaldrakt på denne spesielle dagen. Dette hadde jeg aldri sett før i Fryslân eller andre provinser i Nederland. Ved spesielle anledninger tas nasjonaldrakten ut av skapet, i det ene landet oftere og av flere enn i det andre landet. Det siste kan tyde på at draktens betydning for dagens oppfattelse eller formgivning av den nasjonale identitet er vidt forskjellig i Fryslân og Norge. I min oppgave vil jeg drøfte denne påstanden. Og jeg vil drøfte hva det betyr for den nasjonale identitetens stilling eller ’state of’.

Denne aktuelle observasjonen ledet til emnet for forskningsprosjektet for min masteroppgave: bruk av nasjonaldrakt. Jeg er interessert i hva som er nåtidens motiver for bruk av nasjonaldrakt i både Fryslân og Norge og hvordan de forholder seg til dagens oppfattelse av nasjonal identitet i Fryslân og Norge. Har nordmenn og frisere like eller helt forskjellige motiver for draktbruk? Det førte til spørsmålet: Hva er nåtidens motiver for bruk

av nasjonaldrakt i Norge og Fryslân?2Dessuten vil jeg finne ut om det egentlig finnes

kriterier for hva som må betraktes som typisk norsk eller typisk frisisk drakt? Hvem har i så fall fastsatt disse kriteriene? Hva er kriteriene basert på? Hva betyr de for nåtidens bruk av nasjonaldrakt? Må nyproduserte drakter godkjennes i dag slik at man får sertifikat for den? Og hvem er det som i så fall har ”rettigheter” til å godkjenne? Undersøkelsen min er altså en komparativ undersøkelse.

1_{Fryslân: siden 1. januar 1997 er ”Fryslân” det offisielle navnet på den nordlige provinsen i Nederland}

(http://www.plaatsengids.nl/frysl%C3%A2n). Før bruktes det nederlandske navnet ”Friesland”. I denne oppgaven vil jeg bruke de frisiske navnene på geografiske steder i Fryslân.

(7)

7

Det er mange som i dag tror at nasjonaldrakter har eksistert i hundrevis av år uten forandringer. I dag vet vi at det ofte er snakk om ”invention of tradition”, det vil si at

’tradisjoner’ har blitt konstruert for relativt kort tid siden med tanke på å skape eller styrke en idé av nasjonal identitet. Det var ikke tilfeldig at jeg nettopp på Norges nasjonaldag fikk se så mange folk i bunad. Akkurat ved høytidsdager ser vi at folk griper tilbake til tradisjoner for å skape eller styrke en idé av nasjonal identitet, en følelse av fellesskap. Da blir det framført nasjonale ”ritualer” (Rooijakkers 2000: 183). Det frisiske bondebryllupet på ´e Jouwer er et godt eksempel på dette. Deltakerne har ikke bare frisisk nasjonaldrakt på seg, men spiser også en tradisjonell frisisk middag og driver med frisiske idretter. Hvert år blir dette ritualet

gjentatt. Så vi ser at ”invention of tradition” gjelder både for Fryslân og Norge. Det å gripe tilbake til tradisjoner kan ses som en form av re-enactment, det vil si at det innebærer to aspekter, nemlig det å undervise om fortida (pedagogisk) og for det andre er det en fritidsaktivitet (rekreativt).

I motsetning til det man kanskje ville anta med tanken på ”invention of tradition”, nemlig at bruk av nasjonaldrakt bare har noe å gjøre med tradisjon, har denne bruken ikke så mye med ’ekte’ gamle tradisjoner å gjøre. Det dreier seg heller om en form av ny innstilte tradisjoner som brukes i situasjoner der man synes de passer, en form for levende historie. Ved hjelp av konseptet re-enactment skal jeg vise at det finnes et stort pedagogisk og rekreativt aspekt også.

Etter studieåret i Norge ble jeg mer og mer interessert i nasjonaldraktens historiske plass i den materielle folkekulturen. I 2007 besøkte jeg en danseopptreden av De Ljouwerter Skotsploech i Drachten og kostymemuseet De Gouden Leeuw i Noordhorn. Dette var grunnen til at

refleksjonen over og spørsmålene om de frisiske og norske nasjonaldraktene som felles nasjonalarv ble et nytt og interessant tema for meg. I det siste året ble min interesse vekket for tekstilhistoriske emner innenfor et mer allment kulturhistorisk ramme innenfor disse to

(8)

8

(Fyrstelig kledd i folkets kostyme. Drakt som politisk statement?) publisert i årboka Kostuum 2009. Denne artikkelen drøfter hvilke motiver den norske og nederlandske kongefamilien hadde/har for å vise seg i den nasjonale drakten. Denne oppgaven kan derfor leses som logisk ledd i min teoretiske fordypning i emnet. Den er samtidig avslutningen av mitt studium Nordisk ved Rijksuniversiteit i Groningen (Nederland).

Inndeling

Oppgaven er inndelt på følgende måte. Kapittel 1, Teori, handler om teoriformingen som jeg skal bruke i mitt forskningsprosjekt. Jeg drøfter de viktigste teoriene når det gjelder

konseptene invention of tradition, kulturens kultivering og re-enactment. Re-enactment er et begrep som får mer og mer framgang i dag og som jeg definerer nærmere i denne oppgaven. I avsnittene 1.2.1 og 1.2.2 drøftes de forskjellige aktørene når det gjelder

(9)

9

I kapittel 2 drøfter jeg som sagt metoden som jeg skal bruke i mitt forskningsprosjekt. Særlig Leerssens modell og konseptet re-enactment spiller her ei viktig rolle. Dessuten drøfter jeg forskjellige intervjuteknikker og metoder for å foreta en spørreundersøkelse. Til slutt presenterer jeg spørreskjemaet.

I kapittel 3 beskriver jeg mitt korpus som består av de forskjellige nåværende aktørene når det gjelder nasjonaldraktaktiviteter. I dette kapittelet beskriver jeg de personene og

instansene som gjør en innsats for drakten i Norge og Fryslân i dag, som jeg skal bruke som informanter.

I kapittel 4 drøftes undersøkelsen. Jeg presenterer resultatene av min

spørreundersøkelse om nasjonaldraktaktiviteter, som ble sendt til de forskjellige informantene i Norge og Fryslân. I dette kapittelet sammenligner jeg nåtidens motiver for draktbruk i Norge og Fryslân.

(10)

10

Kapittel 1 Teori

I dette kapittelet som handler om teori og metode drøfter jeg begrepene konstruerte

tradisjoner (”invention of tradition”) og kulturens kultivering (”cultivation of culture”). Det er to konsepter som spiller ei stor rolle i forståelsen av kulturell nasjonalisme som er emnet for min masteroppgave. Jeg drøfter også begrepet re-enactment siden det er dette konseptet som det dreier seg om når vi snakker om nasjonaldraktbruk i dag. Re-enactment er altså et sentralt begrep i min undersøkelse. Også den materielle kulturen spiller ei viktig rolle i mitt

forskningsprosjekt, siden nasjonaldrakten er en del av den materielle kulturen. Videre

presenterer jeg min undersøkelsesmetode. Min undersøkelse kan ses i lys av nye oppfatninger i Europa med hensyn til ytringer av nasjonal identitet, kulturell nasjonalisme og kulturelle tradisjoner.

I tenkninga om kulturens historie i et bestemt land gjøres det i dag ofte bruk av termen ”konstruert tradisjon”, eller ”invention of tradition”, en term som for første gang ble

introdusert av Hobsbawm og Ranger i 1983. Ordet “tradisjon” gir et inntrykk av skikk og bruk av gammel opprinnelse, men faktisk er mange av de tradisjonene vi kjenner ikke særlig gamle. De er konstruert for relativt kort tid siden med tanke på å skape eller styrke en idé av nasjonal identitet. Det sies for eksempel ofte om Norge at det er et bygdesamfunn, mens det var først på 1800-tallet at den norske byeliten begynte å idealisere norsk bondeliv og prøvde å skape et særnorsk idealbilde av landsbygda. I Nederland er det vanlig å spandere kavring med anispålegg (anijs met muisjes) i hvit-rosa eller hvit-blå farge når man har fått en baby. Det er ikke helt kjent når man begynte med denne tradisjonen, men anijsmuisjes ble ikke produsert før 1860. Tradisjoner blir altså ofte forestilt å være eldre enn de er i virkeligheten. I studien Invention of Tradition (Hobsbawm & Ranger 1983) settes det lys på eksempler på denne prosessen av konstruering (invention) av tradisjoner på 1800- og 1900-tallet. Hobsbawm og Ranger argumenterer for at det særlig på 1800-tallet fantes et behov for ”tradisjoner”. I ei tid der man rundt omkring i Europa prøvde å etablere en nasjon med egne særpreg, ble det skapt mange nye ”tradisjoner”. For å gjøre dette samlet man (folke)historier, myter og legender, ordtak, antikviteter, m.fl. som ble tatt ut av deres opprinnelige kontekst; de ble

(11)

11

ytre fellesskap og nasjonale symboler på. Det ble gjort ved å introdusere ”gamle tradisjoner”. Siden 1949 feires det i Nederland på 30. april dronning Julianas bursdag. Tradisjonen har blitt fortsatt. I dag feires dronning Beatrix’ bursdag på den samme dagen. Kongehuset spiller ei viktig rolle på denne dagen. Kongefamilien besøker en eller flere byer hvor det blir arrangert aktiviteter som for eksempel bite av småkjekks med bind foran øyene. Ellers er fargen oransje overherskende denne dagen. En annen tradisjon som arrangeres på nasjonaldagen er

Vrijmarkt, et stort loppemarked. Man selger ting som man ikke trenger lengre. Denne tradisjonen blir gjerne forbunnet med nederlendernes sparsomhet. Ellers kan man besøke festiviteter, konserter og foredrag. I Norge feires det siden 1814 på 17. mai, nasjonaldagen. Det feires at Norge fikk sin egen grunnlov. Man regner at 17. mai ble innstiftet som

nasjonaldag i 1836, året da Stortinget feiret 17. maifest for første gang. Den aller første feiringen av dagen skjedde antakelig i Trondheim i 1815 med den dansk-trønderske Matthias Conrad Peterson som initiativtager. 17. mai er en offisiell flaggdag og offentlig høytidsdag med arbeidsfri i Norge. Barn og voksne har siden slutten av 1800-tallet feiret dagen mer enn det som er vanlig for mange andre lands nasjonaldagsmarkeringer, blant annet med barnetog, bunad, flagg, iskrem, pølser og annen god mat. I begge land fylte de et kollektiv behov for å ytre fellesskap og å opprette nasjonale symboler. Det ble gjort ved å introdusere tradisjoner. ”Invention of tradition” brukes altså for å beskrive ei rekke skikker og vaner som oppfattes som tradisjoner. De kan sies å være vaner som er aksepterte av ei gruppe mennesker eller taktisk aksepterte regler med ritual eller symbolsk karakter. Bestemte skikker blir gjentatt og gjentatt; slik prøver man å bekrefte kontinuiteten med fortida. På denne måten søkes det etter en kontinuitet med ei fortid. Oftest er denne kontinuiteten basert på fiksjon. Folk vender seg til fortida, til kontinuiteten som aldri fantes eller som i alle fall har blitt avbrutt. Slik tar man for eksempel på seg frisisk nasjonaldrakt ved folkedans i Fryslân i dag, mens det ikke er sannsynlig at denne rike drakten ble brukt av det vanlige folket mens de danset før i tida.

I dag blir termen ”invention of tradition” også brukt for nye tradisjoner som blir innført for å holde fortida levende. Konseptet ”Invention of tradition” har en stor betydning for mitt forskningsprosjekt om drakt, festiviteter og nasjonal identitet av flere grunner. Først og fremst er drakten i både Fryslân og Norge relativ ung. Dessuten er den utsatt for

forandringer som er tids- og moteavhengige. I en lang periode hadde drakten i begge

(12)

12

tyde på at draktens betydning for dagens oppfattelse eller formgivning av den nasjonale identitet er vidt forskjellig i Fryslân og Norge. I min oppgave vil jeg drøfte denne påstanden. Og jeg vil drøfte hva det betyr for den nasjonale identitetens stilling eller ’state of’.

1.1 Kulturens kultivering

(“Cultivation of culture”)

Det finnes flere definisjoner for begrepet ’kultur’. Bokmålsordboka (2005) gir blant annet denne forklaringen: kultur er ”resultatene av en periodes, et samfunns, en gruppes samlede åndelige og materielle virksomhet ofte særlig om vitenskap, opplysning, kunst, litteratur, religion osv.” Kultur på 1800-tallet kan i nesten ingen europeiske land ses løst fra 1800-talske former av nasjonalisme. I Europa foregikk det forskjellige kulturelle utviklinger, blant annet når det gjelder historieskrivning, litteratur, den materielle og ikke-materielle kulturen. Når det gjelder prosessen av kulturelle utviklinger, skiller den tsjekkiske politiske teoretiker Miroslav Hroch (1985) mellom tre faser i de nasjonale strømningene:

A. First, an original small circle of intellectuals rediscovers the national culture and past and formulates the idea of the nation;

B. There follows the crucial process of dissemination of the idea of the national by agitator-professionals who politicise cultural nationalism in the growing towns;

C. Finally the state of popular involvement in nationalism creates a mass movement (Smith 1988: 56).

Hroch mener altså at i det som han kaller for fase A, ei lita gruppe intellektuelle gjenoppfinner den nasjonale kulturen og fortida og de formulerer en idé av en nasjon. I den neste fasen spres denne idéen om en nasjon på politisk nivå i byene. Så blir også resten av befolkningen i et land involvert i prosessen av den nasjonale kulturen. Befolkningen blir engasjert i

nasjonalismen og dette skaper en massebevegelse. Hrochs modell har blitt allment akseptert i vitenskapen i dag. Den nederlandske litteraturvitenskaper og historiker Joep Leerssen bygger i sin artikkel The Cultivation of Culture. Towards a Definition of Romantic Nationalism in Europe (2005) videre på ”kulturens” betydning og verdi i nasjonalismen i Europa på 1800- og 1900-tallet. Forskjellen med den politiske nasjonalismen er at det i den kulturelle

(13)

13

landegrenser. I prosessen av kulturell bevisstgjøring er alle nasjonene i Europa hverandres indirekte naboer, og derfor oppstår det et tett mønster av gjensidig påvirkning og utveksling av ideer og initiativer. Brødrene Grimm samlet for eksempel folkeeventyr og sagn i det tyske språkområdet fra 1806. Disse historiene ble etter hvert spredd over hele Europa, og det oppsto et liknende samlingsarbeid i andre land. I Norge var det Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) og Jørgen Moe (1813-1882) som samlet norske folkeeventyr som ble nedtegnet og utgitt i perioden fra 1841 til 1844. Nasjonalisme, slik den beskrives i Hrochs modell (særlig fase A), er en internasjonal europeisk pandemi. Aktørene i denne prosessen opptrer ofte i multinasjonale nettverk. Dette betyr at den kulturelle nasjonalismen med fordel kan studeres fra en supranasjonal sammenlignende basis i stedet for å sammenligne land med hverandre: det må ses på utvekslingen og overføringen av ideer og aktiviteter over landegrenser. Jeg vil i min masteroppgave altså ikke studere nasjonaldraktbruken fra et supranasjonalt ståsted; jeg skal ikke fokusere på kontaktene mellom Fryslân og Norge, men jeg vil sammenligne fenomenet nasjonaldraktbruk i Norge og Fryslân.

Hrochs nasjonalistiske modell som Leerssen gir en nyansering av går inn på den kulturelle siden av nasjonalismen og ser ikke på ”kultur” som biprodukt, men som hovedemne. Leerssen vil med sin artikkel sette lys på den fullstendige utviklingen av ”kulturens kultivering”. Han går ut ifra den kulturelle historien for å sette lys på hvordan nasjonalismen har utviklet seg i de forskjellige europeiske landene.

Leerssen presenterer en modell som setter lys på ideene og aktivitetene som ble overført på tvers av landsgrenser i Europa. Hans mål med kulturmodellen er at man kan sammenligne de forskjellige europeiske nasjonene med hverandre og typifisere dem. Det er akkurat det som jeg får øynene opp for i denne masteroppgaven.

I Bokmålsordboka fant jeg en definisjon på ’kultur’. Men hva mener vi egentlig med ”kultur”? Det kan forklares med Leerssens systematiske modell som inneholder fire

forskjellige kulturelle felter. Et kulturelt felt er alt som henger sammen med den materielle og symboliske produksjonen av kultur. Hva er en kultur og hvordan utvikles den videre?

(14)

14

Tabell 1: ”Kulturens kultivering”

For å forklare hva kultivering betyr, må vi se på aktørene som er involvert i kultur-nasjonalismen. De jobber med å ivareta/å redde, med ny produksjon og med propaganda-aktiviteter. Også disse fasene kan overlappe hverandre.

Den første fasen kan kalles for ivaretakelsesfasen. Denne fasen begynte i Europa allerede på 1700-tallet. Man laget oversikter av språk, vaner og kunstprodukter. Alt fra fortida ville man ta vare på, lage oversikt over og redde. I denne fasen ivaretok små grupper

intellektuelle folk saker som hadde noe å gjøre med nasjonal egenart (folkehistorier, gamle kilder, nasjonaldrakter og gjenstander, osv). Gjenstander som man knyttet en spesiell,

Typer av kultivering Ivaretakelse (å redde) Ny produktivitet (å lage) Propaganda (å spre) Språk Språkbeskrivelse:

ordbøker, grammatikker Språkvern: Ortografiske debatter, standardisering/ dialektdebatter, språkpurisme språkaktivisme, språkplanlegging, språkundervisning Litteratur Tekstpublikasjoner: Utgaver av gamle- litterære tekster- historiske dokumenter- juridiske kilder Oversettelser/ tilpasninger (Bibel/klassikkere), nasjonal/historisk drama, novelle, poesi, nasjonal-historisk skrivning, litteratur, historie, kritikker Historie-undervisning Historisk framføring Minnefester Evenementer, festivaler, priser Den materielle kulturen Arkeografi,

monumentale rester Monumentvernpoli-tikk, musealisering, historisk arkitektur, design, museer, restaurasjoner

(15)

15

nasjonal verdi til, ble ofte utstilt i museer og kabinetter. Den nasjonale kulturen og den nasjonale fortida ble oppdaget på nytt og ideen av en nasjon ble formulert. ”Kulturens kultivering” begynner med berging ved hjelp av registrering og beskriving.

Den andre fasen, den nye produksjonsfasen, som også kan kalles for revival-bevegelsen, var en følge av ivaretakelsesfasen. I denne fasen var det viktig at ideen om en nasjon ble spredt av ”innflytende fagkyndige” som var opptatt av kulturell nasjonalisme i de voksende byene på politisk nivå. Når det gjelder språket, begynte man å tenke på dialektenes status og det ble laget kanon. Nå skal vi se på feltet ”materiell kultur”: i denne fasen ble det opprettet nasjonale museer og gamle bygninger ble restaurert. Tradisjonelle sporter ble utøvd på nytt. For nasjonaldrakten betyr denne fasen at det ”ekte” nasjonale kostymet blir laget på nytt og blir tatt på seg. Derfor skal jeg antyde denne fasen med revival i min masteroppgave.

Propagandafasen er den tredje fasen og kan også kalles for re-enactment. I denne fasen oppstår det en massebevegelse, forårsaket av en populær deltakelse i nasjonalismen. I denne fasen blir alt som var reddet og kontinuert (i de første to fasene) brukt for å trenge gjennom til publikummet (innbyggere i et land eller i et bestemt område) med en følelse av kollektiv nasjonalitet. Det blir prøvd å gjenoppleve forsvinnende gjenstander, tradisjoner og bruk. Nasjonens språk blir spredt ved undervisning. For nasjonaldrakten betyr denne fasen at de ”ekte” nasjonale kostymene, slik som de har kommet i stand i de to forrige fasene, nå blir brukt ved festligheter med store grupper mennesker. Derfor skal jeg antyde denne fasen med re-enactment i denne masteroppgaven.

Leerssen setter de forskjellige kulturelle feltene og de tre fasene av kultivering

skjematiske mot hverandre. Forfatteren legger vekt på at modellen er et hjelpemiddel for å gi en plass til et bestemt bruk eller vane i kulturens kultivering. Ved hjelp av denne modellen kan det forklares kulturelle utviklinger i et bestemt land i ei bestemt tid. Modellen kan med noen få tilpasninger i terminologi (revival og re-enactment er termer som ikke brukes av Leerssen og Hroch) også tilpasses på nasjonaldraktenes historie. Det er akkurat det som jeg skal gjøre i denne masteroppgaven. Jeg bruker nemlig Leerssens forskjellige faser for å ordne mitt materiale: som sagt bruker jeg disse fasene som utgangspunkt for å beskrive de

(16)

16

1.2 Re-enactment

For å beskrive nordmennene og frisernes bruk av nasjonaldrakten i dag, gjør jeg bruk av konseptet re-enactment. Den historisk-filosofiske tilnærmingen av begrepet ble først introdusert av Robin George Collingwood (1889–1943) i 1946. Collingwood var en britisk historiker og filosof som blant annet skrev om ideen at en historiker bør leve seg inn i fortida og de historiske aktørene for å rekonstruere historia, noe som han kaller for re-enactment. Collingwoods historisk-filosofiske tilnærming av konseptet re-enactment handler om hvordan eller under hvilke omstendigheter en historiker kan forholde seg til fortida som han/hun undersøker. Collingwood introduserte denne metoden av rekonstruering av fortida, fordi han følte behov for en objektiv tilnærming av fortida. Man kan ikke få historisk kunnskap ved hjelp av empiriske undersøkelser og man kan heller ikke uten kritikk overta vitnesbyrd fra andre. Collingwood mener at hans metode egner seg best til å få kunnskap om fortida og gir en forklaring for hvordan re-enactment kan gi kunnskap om fortida:

[…] the historian must re-enact the past in his own mind […] In a general way, the meaning of the conception is easily understood. When a man thinks historically, he has before him certain documents or relics of the past. His business is to discover what the past was which has left these relics behind it. For example the relics are certain written words; and in that case he has to discover what the person who wrote those words meant by them. This means discovering the thought (in the widest sense of that word) […] which he expressed by them. To discover what this thought was, the historian must think it again for himself (Collingwood 1946: 282f.).

Historikeren må drive med empatisk forskning, han må altså leve seg inn i den historiske personen og lure på hvordan han eller hun ville ha tenkt og opptredd. Han må se på flere mulige alternativer og hvorfor den ene er mer sannsynlig en den andre. Selv om at de første reaksjonene på Collingwoods The idea of history var positive, gjaldt det ikke for hans re-enactment-teori. Den ble både av filosofer og historikere oppfattet som en litt ekstravagant metode for å trenge gjennom de historiske personenes tanker.

(17)

17

for eksempel av kringsettelser og slag.”3 Formålet med denne oppfatningen av re-enactment er både pedagogisk og rekreativt. Dette kan illustreres med et nylig arrangert rollespill i regi av Nordvegen historiesenter på Avaldsnes (Karmøy). I ”Maktspillet” presenteres det tre viktige historiske vikingsaker for elevene fra forskjellige skoler. De skal gruppevis komme fram til en dom og gi en begrunnelse. Etterpå får de vite hva det virkelige Tinget i

Vikingtiden bestemte og hva som ble konsekvensene av det. Avaldsnes er også det historiske stedet hvor Tinget befant seg før i tida. Hensikten med rollespillet er å formidle historia på en informativ og underholdende måte.4 Deltakerne som driver med re-enactment gjør dette oftest i historiske kostymer på stedet hvor en viss hendelse opprinnelig fant sted. Autentisiteten av deltakernes påkledning (kostymer og gjenstander) er ikke alltid like nøyaktig i forhold til historia, siden oppvisningene oftest ikke bare er ment pedagogiske, men også rekreative. De fleste gruppene og personene som driver med etterligning av historiske begivenheter er amatører som betrakter det som hobby. Allerede på 1800-tallet begynte man i USA med re-enactment: man viste fram slag fra indianerkrigen på 1800-tallet for et ikke-militært

publikum. På 1960-tallet ble dette fenomenet også overtatt i England. I dag har det i det i flere europeiske land blitt opprettet flere foreninger med forskjellige innfallsvinkler:

vikingperioden, romerne, middelalderne, den åttiårige krigen, napoleons-kriger, den Første og Andre Verdenskrigen og så videre. Slike foreninger baserer seg ofte på en bestemt historisk periode i eget land.5

Det er det underholdende, rekreative aspektet av re-enactment professor i Moderne Nederlandske Litteraturvitenskap ved Universitetet i Amsterdam, Marita Mathijsen-Verkooijen (1944) kritiserer. I boka Historische Sensatiezucht. Over de moraal van de geschiedenis (2009) (Historisk sensasjonssug. Om historiens moral) skriver hun at historie er på moten, som en tivoliattraksjon. Hun illustrerer denne ytringen med Dickens-festen i Deventer hvor alle går rundt i dickensianske kostymer. Hun mener at fortida degraderes til folkefornøyelse, som brukes for å trekke et stort publikum. Det har altså kommersielle

overveielser. Deventer har ikke noe å gjøre med Dickens. Det dreier seg bare om shopping og underholdning, ikke om bevisstheten at man må gjøre plass til fortida. Mathijsens

utgangspunkt er at hun vil holde i hevd det immaterielle ved hjelp av det materielle. Det gjør hun også i sine forelesninger. I forelesningen om rikdom og fattigdom på 1800-tallet serverer

3_{http://re-enactment.verzamelgids.nl/ Siste gang besøkt: 14. desember 2009}

(18)

18

hun for eksempel to måltider: et måltid med poteter slik som på Van Goghs maleri Aardappeleters (potetspisere) og et måltid slik som de rike spiste det på 1800-tallet. Forskjellen mellom hennes forelesninger og nåtidens oppmerksomhet for fortida er ifølge henne at hun bruker det materielle for å forklare den immaterielle fortida, mens museene holder seg for mye til det bestående, til det som folk flest allerede kjenner til. Hun synes museene heller burde forsøke å øke sitt eget og publikumets viten.6

Begrepet historisk etterligning (på engelsk historical reenactment) og levende historie (living history) anvendes ofte synonymt. Skal man være strikt, så skiller de seg fra hverandre ved at re-enactment i større grad handler om handlingen og livet til en historisk person, mens levende historie er mer fokusert på håndverk, materiale og teknikk. Ved levende historie spiller improvisering ei mye større rolle. Historisk re-enactment kan betraktes som en form av “live-action role-playing” (deltakerne spiller deres karakterer i et rollespill) i en historisk kontekst.7

Som sagt i kapittelets begynnelse bruker jeg konseptet re-enactment for å beskrive nordmennene og frisernes bruk av nasjonaldrakten i dag. Selv om at man kan argumentere for at det var tale om re-enactment før i tida også, brukes dette begrepet spesielt i kapittel 4 som handler om nåtidens motiver for bruk av nasjonaldrakt. Konseptet spiller ei stor rolle for mitt forskningsprosjekt, først og fremst fordi re-enactment som konsept kan brukes for

begivenheter som blant annet folkedansforestillinger og bondebrylluper. Ut ifra ideen om hvordan historiske begivenheter skjedde før i tida, prøver man å gi en så presis som mulig rekonstruksjon, både når det gjelder påkledning (klær og andre materielle saker) og handlinger (dans, bryllupsseremoni). For det andre passer konseptet re-enactment godt til oppfatningen om tradisjoner (som er påfunnet eller ei). Den nøyaktige, nesten rituelle

gjentakelsen av en begivenhet som har skjedd før bekrefter igjen og igjen den tradisjonen. For det tredje er begrepet også godt brukbart for å vise hvordan historie har blitt en bestemt form av fritidsaktivitet. Til slutt kan re-enactment også forbindes med presentasjonen av den regionale/nasjonale kulturen til turister. Alle disse elementene finner vi også tydelig tilbake i draktens historie.

6 Roodnat, J. (2009). ‘Een stormachtige verhouding’, i: NRC Handelsblad, Cultureel Supplement (13 november 2009)

(19)

19

Konseptet re-enactment innebærer, som sagt, flere aspekter. For å kunne bruke dette konseptet som instrument for min undersøkelse, vil jeg først drøfte hvordan tenkningen om re-enactment forholder seg til Leerssens forskjellige faser.

1.2.1 De første samlerne og ivaretakerne

I Leerssens første fase, ivaretakelsesfasen (salvage), ligger hovedvekten på

samlingsaktiviteter og musealisering. Denne fasen begynte i Europa allerede på 1700-tallet. Man laget oversikter av språk, vaner og kunstprodukter. Alt fra fortida ville man ta vare på, lage oversikt over og redde. Små grupper intellektuelle ivaretok saker som hadde noe å gjøre med nasjonal egenart (folkehistorier, gamle kilder, nasjonaldrakter og gjenstander, osv). Gjenstander som man knyttet en spesiell, nasjonal verdi til, ble ofte utstilt i museer og kabinetter. Den nasjonale kulturen og den nasjonale fortida ble oppdaget på nytt og ideen av en nasjon ble formulert. ”Kulturens kultivering” begynner med berging ved hjelp av

registrering og beskriving.

I Fryslân varte ivaretakelsefasen fra omtrent 1750 til 1850. Resultatet av denne fasen ser vi blant annet i Fries Museum. Museets samlingsaktivitet er rettet mot Fryslâns

kulturhistorie. Museet er oppfølgeren av Provinciaal Friesch Genootschap ter Beoefening

der Geschied-, Oudheid- en Taalkunde (Provinsial frisisk Selskap for å drive med historie-,

fortids- og språkvitenskap) som ble opprettet i 1827 for å beholde og studere ”det gamle egne språket”.8 På grunn av økende bekymringer for fortapelsen av den egne identitet ble

framstående frisere på 1800-tallet interesserte i deres egen historie. Fries Genootschaps samlingsaktiviteter begynte med oppbygginga av en katalog for ”minner som ble truet med å forsvinne, men som fortsatt var spredt blant flere personer” (Arnolli 1995: 65). Allerede ved den første offisielle sammenkomsten fikk Hylpen9 spesiell oppmerksomhet av selskapet. Hylpen skilte seg ut fra resten av Fryslân ved sine vaner, bruk, drakt, interiører, livsstil og et eget språk. Genootschap mente at de hylperske vanene og brukene ikke hadde forandret seg siden Middelalderne, og derfor burde undersøkes nærmere. I tillegg mente de at siden den hylperske kulturen hadde eksistert så lenge uten å forandre seg burde den være urfrisisk. Denne tanken passet helt i datidens (romantiske) relikttanke; nemlig at ytringer av

folkekulturen ble sett som siste rester av ei fjern fortid (Burke 1978: 4f). Hylpens merkverdige

8 ’Programma van het Provinciaal Friesch Genootschap’, 1828, s. 278; ’Wetten van het Provinciaal Friesch Genootschap’, foarôfgeand oan: [Eerste] Verslag der handelingen van het Provinciaal Fries Genootschap 1827 tot 1828 (s.43)

(20)

20

drakt ble framhevet, siden den var svært forskjellig fra de andre draktene i Fryslân når det gjaldt framtoninga, men også fordi denne drakten ikke var utsatt for mote slik som var tilfellet i resten av Fryslân.

Joast Hiddes Halbertsma (1789-1869), en kjent frisisk forfatter, språk- og

litteraturvitenskapsmann og prest, var et usedvanlig medlem i Fries Genootschap. Han var en av de intellektuelle som gjorde stor innsatts for det frisiske kostymet som han knyttet en spesiell, nasjonal verdi til. Han sørget for at drakten ble utstilt i kabinetter (seinere Fries Museum) for å verne den mot å gå tapt som ifølge ham var en følge av

moderniseringsprosessen. Hans mål med samlingsarbeidet var å bevare kulturelle verdier, ikke minst den materielle kulturen som ble truet med å forsvinne (Elzinga & Hoekema 1990: 3). Halbertsma syntes at den historiske arven i Nederland og Fryslân ble behandlet dårlig. Man må regne med at intellektuelle som Halbertsma var rettet mot å bevare nasjonale bruk, gjenstander og ”tradisjoner”. Samtidig brukte de gamle elementer, passet dem i en ny sammenheng og gav på denne måten en ny betydning til gamle elementer (”konstruerte tradisjoner”). Den nye betydningen hadde en nasjonalistisk karakter. Halbertsma, men senere også Eekhoff og Winkler, gjorde tradisjoner ofte eldre enn de var i virkeligheten. De mente at friserne var det ”ekte” avkom av de gamle germanerne. For å legge vekt på dette, pyntet de litt på historia av og. Hettene fra Hylpen– hodeplagg i form av ei eske – var så store at man kunne rulle opp lange fletter under dem, slik at de ikke trengte å bli klippet av.10 De gav neste forklaring:

Door die lange vlechten plaatsen de Friezinnen zich niet slechts onder de vrouwen van het vrije volk, maar onder de aanzienelijkste vrouwen der Germaansche rassen, en diezelfde frislen, die nu een voorwerp van ijdele nieuwschierigheid of van laffe spotternij zijn, getuigen nog van de fierheid, die onze ellervroegste moeders van het echte bloed en dus ook hunne zonen bezielde (Halbertsma 1855a: 395).

På grunn av de lange flettene plasserte de frisiske kvinnene seg ikke bare under kvinnene av det frie folket, men under den germanske rases fornemste kvinner, og de samme flettene, som nå er subjektet av edel nysgjerrighet eller av feig spotteri, vitner fortsatt om stolthet, som våre aller første mødre i blodet og også deres sønner besjelte.

Halbertsma, Eekhoff og Winkler så en direkte forbindelse mellom den frisiske folkekulturen og de romerske forfatternes beskrivelse av de gamle germanernes vaner. Germanernes slaver måtte ha kort hår. Slik sammenlignet han hårfletning også med det vestgermanske folkets

(21)

21

vane til å knytte sammen håret, slik som er skrevet av Tacitus (ca.55-120 etter Kr.).

Halbertsma ville med denne påstanden vekke en fellesskapsfølelse hos friserne ved å peke på deres gamle opphav. I denne konteksten får det frisisk-germanske en ny betydning i den nasjonalistiske frisiske karakter.

Også Wopke Eekhoff (1809-1880), byarkivar i Ljouwert11_{, bokhandler og forlegger,}

var medlem i Fries Genootschap. Han utviklet seg til en for Fryslân viktig regional historiker, som ved sitt arbeid har gitt en enorm stimulans til den historiske bevisstheten og følelsen for en egen identitet i Fryslân. Han samlet mange materialer som håndskrifter, trykksaker og kunstverk, blant annet for Fries Genootschap. Han lot flere kunstnere lage tegninger og malerier av bilder med frisiske scener. Han mente nemlig at det å avbilde noe som holdt på å forsvinne kunne stoppe forsvinningen og i beste fall snus den (Jensma 2002: 82). Han ba Hendrik Lap (1824-1874), en skomaker, om å lage tegninger av Hylpersk nasjonaldrakt og interiører. Lap baserte seg på noe sparsomt tilstedeværende interiører og på klærne som bare noen få personer i Hylpen fortsatt hadde på seg. Eekhoff tok objekter ut fra deres lokale kontekst og plasserte dem i en allmenn frisisk kontekst. Denne dekontekstualisering rettferdiggjorde han som redningsaksjon: ellers ville disse særpregene forsvinne. Datidens tanke som kan tilskrives den tyske filosofen og oppdageren av begrepet ”folkesjel”, Johann Gottfried Herder (1744-1803) nemlig at man fort måtte nedtegne/nedskrive den forsvinnende kulturen før det var for seint, hersket også i Fries Genootschap, blant annet hos Halbertsma og Eekhoff. Rundt midten av 1800-tallet var det typiske hylperske interiøret og kostymet nesten utdød. Rekontekstualiseringen innenfor Genootschaps tankegang tjente også et annet mål. I boka Merkwaardigheden van

Hindeloopen (1855) ytrer forfatterne samfunnskritikk på sløsingen av den egne identitet som følge av pariser moten. Dette viser at det ikke bare handlet om

objektenes historiske verdi, men også om et kultur-politisk mål: det å peke på verdien av den egne frisiske identiteten (Frijhoff 1994: 256).

11 Ljouwert er det frisiske navnet for Leeuwarden, Fryslâns hovedstad

(22)

22

I Norge varte ivaretakelsefasen fra omtrent slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Siden Norge var i union med både Danmark (1660-1814) og Sverige (1814-1905) spiller også noen aktører fra disse to landene ei viktig rolle i synliggjøringen av den nasjonale drakten som del av den nasjonale identiteten. I folkekulturens synliggjøringsprosess spilte utstillingsmåten av nasjonaldraktene ei viktig rolle. Musealiseringsprosessen i Norge utviklet seg på en annen måten enn i Sverige og Danmark. Spørsmålet er om det nettopp var denne utviklingen i Norge som har ledet til at bunader er fortsatt populære i Norge i dag.

Den svenske Artur Immanuel Hazelius (1833-1901) ble pioner innenfor folkelige utstillinger, han ble sett som ´oppdager´ av det etnografiske interiøret (De Jong 2001: 79) og etablerte i 1872 et svensk etnografisk museum (1873: Skandinavisk etnografisk Samling). Dette museet for svensk etnografi befinner seg i Stockholm og fikk i 1880 navnet Nordiska Museet (Oxaal 2001: 192). I startfasen av hans innsamlingsarbeid formet særlig

nasjonaldrakter basen for innsamlingen av den materielle kulturen. I perioden 1873 til 1905 ble det innkjøpt ei rekke nasjonaldrakter fra Norge til museet. Først og fremst ville Hazelius utstille drakter som var truet med å forsvinne, fordi de ikke ble brukt i hverdagen lengre og som var på vei ut av bruk (Berg 1980: 15). I hans arbeid er det godt synlig at han kombinerte patriotiske og romantiske tanker fra fortida.

I Danmark ble Dansk Folkemuseum etablert etter initiativ av løytnant og xylograf

Bernhard Olsen (1836-1922). Avisa Sorø Amtstidene skrev med begeistring om Olsens

engasjement for å samle inn ”Minderne om vor Bondestans Fortid”, med tanken på å etablere ”det danske Folkelivs eget Museum” (Rasmussen 1879, nr 71, 26.3).

Yngvar Nielsen (1843-1916) var en norsk historiker, professor i geografi og etnografi

ved universitetet i Kristiania, museumsmann, politiker og pioner innen turist- og friluftsliv. Som bestyrer av Etnografisk museum (1878–1890) gjorde han en pionerinnsats med

innsamling av norske bondegjenstander. Ellers ledet han også byggingen av Historisk

Museum, som stod ferdig 1904. I Norge ble Nielsen en talsmann for innkjøp av nylagete, men ”autentiske” gamle drakter fra områder i Norge der den gamle draktskikken enda var levende. Han ville innsamle nasjonaldrakter som representanter for den folkelige gjenstandskulturen omkring 1880 (Oxaal 2001: 193f).Nielsen hadde i 1878 søkt Universitetets collegium

(23)

23

kjøpe inn drakter og tilhørende gjenstander for å bevare dem:

Samlinger af vore nationale Dragter ...[for]... at kunne skape en Samling, der gav et Overblikk over vort Folks nationale Eiendommeligheder i det nittende Aarhundrede, forsaavidt disse ere afprægede i Dragter, Smykker, Redskaber o.s.v., ... (Nielsen, Stortingsproposisjon 16. august 1878)

Hans hovedargument var knyttet til at den gamle materielle folkekulturen, i denne

sammenheng nasjonaldraktene, langt på vei var i ferd med å forsvinne fra bygdene. Det hastet derfor med å etablere en norsk kulturhistorisk samling, før kulturarven ble kjøpt opp av utenlandske samlere. På samme måten som Hazelius og Olsen startet også Nielsen sin innsamling av den norske folkekulturen ved innkjøp av folkedrakter i 1879-1881. Det kan imidlertid ikke sies at han lyktes med sitt prosjekt på samme måte som Hazelius og Olsen i Sverige og Danmark. Interessen for nasjonaldraktenes antikvariske verdi fikk i Norge

omkring 1880 en ny form da Nielsen startet opp sitt arbeid med å få kjøpt inn folkedrakter til en offentlig museumsamling for norsk folkekultur. Men det skjedde i samme tid da

norskdomsrørsla så smått hadde begynt arbeidet med å revitalisere bruken av folkedraktene på bygdene. Oppfatningen av nasjonaldraktene var annerledes omkring 1900 enn i 1880-årene da det for venstresiden i kulturpolitikken gjaldt å revitalisere bruken av dem, mens høyresiden i større grad engasjerte seg i arbeidet for å bevare draktene som museumgjenstander. Det ble et motsetningsforhold mellom de som ønsket å bevare de tradisjonelle folkedraktene på et museum som symbol på en draktskikk som var knyttet til det gamle førindustrielle samfunnet, og de som ville revitalisere og føre videre den gamle draktskikken inn i det moderne (Oxaal 2001: 200). Dette motsetningsforholdet var antakeligvis også grunnen til at

folkedraktmateriale ved Norsk Folkemuseum ikke fikk den etablerende rollen for museet som det hadde gjort i Sverige og Danmark 15 til 20 år tideligere. Likevel hadde

kulturnasjonalismen skapt en fornyet interesse for den nasjonale historia, og det hadde oppstått en ny vitenskapelig interesse for drakten som tema. Det sentrale temaet for undersøkelsen i forbindelsen med nasjonaldraktene gjaldt dokumentasjonen av draktenes nasjonalhistoriske røtter (Oxaal 2001: 198f).

I ivaretakelsesfasen tok altså nasjonsstatene i Europa form og stilte intellektuelle opp en agenda for å bevare det av deres såkalte egen nasjonale kultur som kunne reddes. I

(24)

24

nasjonsstatene kunne identifisere seg med og som på denne måten formet nasjonstatens sement.12_{Det fantes en vesentlig forskjell mellom måten som drakten ble anvendt i Norge og}

i Fryslân (og resten av Europa). Norge hadde nettopp kommet ut av unionen med Danmark og Sverige. Revitaliseringen av drakten som norskdomsrørsla så smått hadde begynt med bidro til oppbyggingen av en egen nasjonal identitet og tjente som politisk uavhengighetsmiddel. Som sagt ligger hovedvekten i ivaretakelsesfasen på samlingsaktiviteter og musealisering. Den første fasen kan betraktes som ganske statisk: objektene presentes statisk, det vil si at de står stille.

1.2.2.1 De første revitalistene

I den andre fasen, den nye produksjonsfasen, spiller revitalisering hovedrollen. Den nye produksjonsfasen, som også kan kalles for revival-bevegelsen (productivity), var en følge av ivaretakelsesfasen. I denne fasen var det viktig at ideen om en nasjon ble spredt av

innflytelsesrike fagkyndige som var opptatt av kulturell nasjonalisme i de voksende byene på et politisk nivå. Når det gjaldt den ”materielle kulturen”, så ble det i denne fasen opprettet nasjonale museer og gamle bygninger ble restaurert. Tradisjonelle sporter ble utøvd på nytt. For folkedrakten betydde denne fasen at det ”ekte” nasjonale kostymet ble

konstruert/bekreftet og at folk tok det på seg; det var altså snakk om revival av drakten. I Fryslân fant denne fasen sted fra rundt 1900. På denne tida var ideen om en frisisk kultur stort sett satt fast av institusjoner som Fries Museum og Fries Genootschap. For den frisiske kunstmaleren Christoffel Bisschop (1828-1904) var særlig Hylpen en viktig inspirasjonskilde. Han samlet objekter som han mente var typisk frisisk, særlig fra Hylpen. Disse objektene finner vi ofte tilbake på hans malerier. Noen av hans malerier ble også utstilt på Verdensutstillingen i 1878 i seleksjonen ´Beaux-Arts´ (De Jong 2001: 109). Det var antakeligvis Bisschop som foreslo å sende det hylperske rommet til Verdensutstillingen (De Jong 2001: 91).

Enda en person som strevet etter å holde den frisiske kulturen levende var Jan

Hendrik Jetse van Wageningen thoe Dekema (1860-1908). Han hadde en stor forkjærlighet

for gamle tradisjoner og tenkemåter. Han syntes at folk i de toneangivende kretsene i Ljouwert var materialistiske, at de ville la alt som var igjen av de gamle tidene forsvinne og omsette det til penger. Han skrev en brosjyre med tittelen Fryslând înna Wiel en ho der út

(25)

25

(Fryslân i malstrømmen og ut igjen) (Snits, 1894), en oppmuntring til å vende tilbake til de gamle tidene (Van Wageningen 1913). For å sette kraft ved sine ord kledde han seg i den gamle frisiske drakten i flere år. Van Wageningen thoe Dekema ville altså revitalisere drakten. Han prøvde – likevel uten suksess – å overtale unge folk til å ta på seg denne gamle drakten også. En av hans mest trofaste venner var Johan Winkler (1840-1916), en kjent folklorist, talsmann for det frisiske språket og den frisiske historia og styremedlem-bibliotekar i Friesch Genootschap van Geschied-, Oudheid- en Taalkunde. Van Wageningen thoe

Dekema og Winkler hadde lignende oppfatninger om at den frisiske kulturen burde bevares bedre, likevel tok ikke Winkler den frisiske nasjonaldrakten på seg.

Nanne Ottema (1874-1955) var en betydningsfull samler av blant annet bilder med

frisiske drakter. Han oppbevarte også en god del gamle Hylperske klær og klesstoffer som han ville forske nærmere (Arnolli 1999: 113). Når det gjelder Fryske klaaiïnge fanget særlig utviklingen av earizer (ørejernet; hodeplagget som hører til damenasjonaldrakter, oftest laget av gull eller sølv) hans oppmerksomhet. I Portrettengalleriets katalog beskrev han det frisiske ørejernets historie fra 1600 og avsluttet med ordene:

Wij beleven nu de Zwanenzang. [...] Als de oudere boerinnen en gasthuisvrouwtjes het ook de rug toekeren komt de laatste snik. Een nieuwe beleving zou wel te wensen zijn doch een groot bezwaar is dat het een zeer dure en omslachtige dracht is geworden (Ottema 1949: 53).

Vi opplever nå Svanesangen. 13_{[...] Når også gamle bondekoner og sykepleiere viser ryggen til} det, så kommer det siste åndedraget. En ny opplevelse ville vært ønskelig, men ei stor ulempe er at det har blitt en svær dyr og tungvint drakt.

Ottema forutså at Fryske klaaiïnge bare skulle dukke opp ved teaterstykker og

folkefornøyelser, ringride (en slags hestesport), jubilea og så videre. Likevel syntes han at det var viktig at man tok på seg ørejernet så ofte som mulig ved slike anledninger. Ellers skrev Ottema i katalogen:

Dit boekje is geschreven met het doel: van het nationale costuum te redden wat er te redden is, en dat is inderdaad veel meer dan wat de grote meerderheid der Friezen denkt. Friesland heeft zijn taal, zijn huis en zijn paard van een dreigende ondergang weten te redden. Moge het ook

(26)

26

zijn nationale dracht niet in de steek laten! (Ottema 1949: 53).

Denne lille boka har blitt skrevet med følgende mål: å redde det som kan reddes av det nasjonale kostymet, og det er faktisk mye mer enn det de fleste friserne mener. Fryslân reddet sitt språk, hus og sin hest av den truende nedgang. La det heller ikke la sin nasjonaldrakt gå i stikken!

I 1952 utkom hans De Klederdrachten in de loop der Eeuwen in Friesland gedragen (Nasjonaldrakten brukt i Fryslân gjennom århundrer), basert på katalogen, i minneboka Friesland, toen nu en straks (Fryslân, da, nå og i framtida). Ottema så altså ei framtid for den frisiske nasjonaldrakten.

Verdensutstillinger er store internasjonale utstillinger som har blitt organisert i flere

land siden 1851. De deltakende landene får her muligheten til å gi et bilde av sine

økonomiske, sosiale, kulturelle og tekniske utviklinger. Verdensutstillingene var en følge av de nasjonale utstillingene som ble organisert i flere i land siden 1756. Utstillingenes mål var å gi en gjenspeiling av menneskehetens universalhet i en bestemt tidsperiode. Sentralt sto blant annet nasjonale særpreg. De forskjellige europeiske landene ville skille seg ut ved folkelige presentasjoner fra eget land. I den moderne verden av økende ensformighet og flere og flere fabrikksprodukter egnet nasjonaldrakter, tradisjonell arkitektur og karakteristiske interiører seg særlig til å utstråle noe av en egen identitet (Grandien 1991: 11). I 1877 sendte Nederland en utstilling som besto av flere scener med dokker i nasjonaldrakt til Verdensutstillingen. Den hylperske drakten fikk et eget sted i ´det hylperske rommet´. Når vi ser på funksjonen som det hylperske rommet hadde på 1800-tallet, så ser vi at den opprinnelige lokale kulturytringen først ble tilegnet på frisisk nivå og at det så ble et eksempel på den nederlandske

nasjonalidentiteten på det internasjonale nivået. Dette ble forsterket ved at det hylperske rommet representerte den nederlandske folkekulturen på Verdensutstillingen i Paris i 1900. Hylpen ble på denne måten et symbol på det nederlandske bygdeinteriøret, eller til og med på hele nasjonen i utenlandske øyne (Rooijakkers 2000: 112). På grunn av rommets

(27)

27

var i prinsipp en ´pars pro toto´ av nasjonal identitet: ´pars´ (del) besto mer eller mindre fortsatt, mens ´totum´ (helheten) hadde blitt utvannet (De Jong 2001: 123).

I Norge fant den nye produksjonsfasen av nasjonaldrakten sted fra rundt 1900. Vi ser at norske nasjonaldrakter på den ene sida ble utstilt på Verdensutstillinger som museumobjekter, og at de på den andre sida ble tatt opp til ny bruk av revitalister som Hulda Garborg og Klara Semb.

Karen Hulda Garborg (1862-1934) var en norsk forfatter og kulturbærer. Hulda og

hennes mann Arne tilhørte ei gruppe intellektuelle som i ettertid har blitt kalt

kulturnasjonalister. Ekteparet var knyttet til det kulturradikale miljøet omkring Kristiania Arbeidersamfunn fra 1800-årene. Kulturnasjonalistene hadde som mål å gjenreise kulturen på bygdene og å gi bygdene tilbake en ny nasjonal identitet som var tuftet på deres eget.

Bunaden var ett av Garborgs bidrag i dette nasjonale dannelsesprosjektet (Oxaal 2001: 214). Hun skrev Norges aller første bunadsbok som hadde til hensikt å gi kunnskap om

folkedrakter. Kunnskapen om folkedraktene var et nasjonalt dannelsesprosjekt knyttet til en folkekultur i retur (Oxaal 2001: 224). Videre samlet hun dannede damer til folkevisedans og utviklet drakter som man kunne danse i. Draktene var inspirert av gamle folkedrakter. Mange moderne bunadsopphav ligger i bunadene som Garborg utviklet. Garborg oppfordret til å gjenoppta bruken av norske folkedrakter, og særlig fest- og høytidsdraktene ble svært aktuelle i forbindelsen med den nylig oppstartete kursvirksomheten for folkevisedans. Hennes hensikt var å skape en ny interesse for de tradisjonelle draktene som ennå ble anvendt, samtidig som hun argumenterte for å ta avlagte folkedrakter opp igjen, til ny bruk. Bunaden var en

gjenopplivning av folkedrakten til en ny funksjon (Oxaal 2001: 201). Drakten behøvde ikke være historisk autentisk som helhet, og plagg og draktdelene ble kombinert innenfor hennes praktiske og estetiske krav. I hennes øyne var det viktig at den enkelte likte den drakten de valgte, først da kunne den bli en del av den personlige og nasjonale identitet (Oxaal 2001: 222f).

Klara Semb (1884-1970) var en av Hulda Garborgs arvtakere i bunadssaken. Også

(28)

28

var Sembs forbilde, fulgte Semb ikke på alle områder i hennes spor. Semb var opptatt av at gammelt materiale skulle kopieres til punkt og prikke. Dette i motsetning til Garborg, som ikke gikk av veien for å forenkle og modernisere bunadene. Videre mente Semb at

utenlandske materialer godt kunne benyttes, dersom det hadde vært vanlig fra gammelt av. Garborg mente derimot at alle utenlandske innslag i bunadene skulle fjernes og hevdet at alt materiale skulle være norsk. Da Statens Bunadsnemnd (senere Landsnemnda for

Bunadspørsmål, og Bunad- og Folkedraktrådet) ble opprettet i 1947, ble Semb medlem fram til 1965. I festskriftet som ble laget i forbindelse med hennes 80-årsdag i 1964, sa Klara Semb:

Eg såg det tidleg som ei stor oppgåve å verta kvitt dei utskjemde, moderniserte bunadene og få spreidd stilreine, ekte bunader både når det gjaldt vyrke, fargar, linor, prydsaum, sylvstas, hovudbunad o.a. Etter kvart vart bygdefolk sjølve interesserte og byrja arbeida for dette. Det gjekk lenge før folk flest skjøna dette arbeidet, men no skjønar dei det, og bunadene vert betre og betre (Fossnes 2008 [1993]: 11).

Klara Semb så det altså som sin oppgave å spre stilrene og ’ekte’ bunader blant det norske folket. På slutten av sitt liv kunne hun se fornøyd tilbake på utvirkningene av sitt arbeid.

Hulda Garborg, men kanskje enda mer Klara Semb, var tett forbundet med Noregs

Ungdomslag (NU) som ble etablert i 1896.Siden Hulda Garborg reiste rundt i Norge og ble

inspirert av de norske folkedraktene, har bunader vært en del av arbeidet til norskdomsrørsla og andre organisasjoner. Garborg og Semb begynte på begynnelsen av 1900-tallet med det norske folkedansarbeidet. Fra den tida medarbeidet folkedansgruppene med å vise fram folkedansene til folket. Det var vanlig at disse dansegruppene hadde spesielle kommisjoner som måtte stimulere interessen for bunaden og god bunadsbruk.14På grunn av Klara Semb innsatts ble bunaden ei sentral arbeidsoppgave i NU.Foreningen har gitt grunnlaget for mange bunader som blir brukt i Norge i dag.15Målet for norskdomsarbeidet og kulturnasjonalistene var å gjeninnføre den norske kulturen på bygdene, og det skulle gjøres ved ”å vende hugen mot sit eige”. Sitt eget fant man først og fremst i bondekulturen og i historia. Det beste av den gamle bygdekulturen skulle settes i sentrum. Bygdefolk skulle bygges opp med rotekte norsk kultur, den skulle styrke identiteten og gi folket et ansikt. Denne norskdomseliten besto av

(29)

29

blant annet intellektuelle, kunstnere, politikere. I mange tilfeller var de oppvokst i bygdemiljø, men de fleste bodde i byen. Eliten skulle med andre ord gi folket tilbake en bygdekultur i forbedret tilstand. De ville gjenskape en ny nasjonal kultur, særlig den som var i ferd med å forsvinne eller hadde forsvunnet. Bunader (og folkedrakter) var sterkt tilknyttet folkedans og folkemusikk. Interessen for bunader startet allerede i siste halvdel av 1800-tallet som en del av nasjonalromantikken. Over hele landet begynte man å ta i bruk særskilte nasjonaldrakter. De organiserte rekonstruksjonene basert på lokale tradisjoner startet med folkedansbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet, med pionerer som Hulda Garborg og Klara Semb.

Norges Husflidslag ble etablert i 1910. På slutten av 1880-tallet var den norske

husfliden på vei ut med å forsvinne. Samfunnsforsker og prest Eilert Sundts (1817- 1875) bok Om Husfliden i Norge (1867) synes å ha vært en vekker for en mer organisert hjelp til

ivaretaking av et viktig ledd av den norske kulturen som var i ferd med å forsvinne, nemlig husfliden. I de større norske byene ble det startet - uavhengig av hverandre -

husflidsforeninger med tilhørende utsalg. Husflidens arbeidsoppgaver ble formulert på landshusflidsmøte i 1899:

"Hvad vi forstår ved Begrepet Husflid er ikke alene det huslige Arbeid, der tjener ligefrem at dække Hjemmets og Gaardens Behov. Det omfatter ogsaa Tilvirkningen af en Mangfoldighed af Salgsvarer, dels enkle Nyttegjenstander, dels af høiere Art, bestemt til Pryd og Smykke - eller hvad der i en Reiselivets Tid som vor spiller en stor Rolle - til at tjene som Erindring om Land og Folk." (sitat fra møteleders åpningstale)

På sakslisten var det ført opp saker som "Samarbeide mellem Husflids-foreningerne",

"Husflidsinspektører", "Felles Plan for Undervisningen" - foruten den økonomiske siden ved arbeidet. Foreningenes styre var også styre for utsalgene, men samarbeidet synes å ha vært mangelfullt. Samarbeidet førte til igangsettelsen av kurs for opplæring av produsenter for å bedre kvaliteten og for å skaffe til veie mønstre og modeller. Foreningenes antall økte stadig. 12. oktober 1910, under det tredje landsmøte for husflid i Trondheim, kom man fram til et vedtatt forslag til "Love for Norges Husflidsforbund" hvor § 1 har denne ordlyden:16

16_{http://www.husflid.no/husflid/nh_100_aar/historien/tiden_fram_til_stiftelsen_i_1910 Siste gang besøkt: 22.}

(30)

30

Norges Husflidsforbund er dannet ved sammenslutning av husflidsforeninger og

kunstindustrimuséer, samt industriskoler drevne av stat eller av kommune med statsbidrag. Dets formål er at tilveiebringe et frugtbringende samarbeid, at fremme husfliden og at lede den i ret spor i økonomisk og æstetisk henseende.

I norske aviser ble Verdensutstillinger viet mye oppmerksomhet. Det som vekket mest oppmerksomhet var de nasjonale eiendommelighetene. Fra begynnelsen av 1800-tallet ble nasjonaldrakter avbildet og publisert nasjonalt. Draktene hadde fått status av å kunne identifisere ” nasjonens stammefolk” som et nasjonalt symbol, og kunne slik profilere det nasjonale internasjonalt (Oxaal 2001: 195). Det ble brukt gamle elementer, som ble plassert i en ny sammenheng og slik ble det gitt en ny betydning til gamle elementer. Den nye

betydningen hadde en nasjonalistisk karakter. Utstillingsmåten til den svenske Hazelius som grunnla Nordiska museet og friluftsmuseet på Skansen i Stockholm fikk mye oppmerksomhet av publikummet på Verdensutstillingen i 1879. Han fikk en pris for sin utstillingsmåte. Hans drakter var først og fremst samtidens nasjonaldrakter, men fra områder som hadde de mest utpregende trekkene. Hazelius var ut etter mangfold. Den kommersielle synliggjøringen av nasjonaldrakten fikk en massekommuniserende virkning som førte til økt oppmerksomhet på drakten som et nasjonalt fellessymbol (Oxaal 2001: 200).

Konkluderende kan vi si at den kulturelle utviklingen av nasjonaldrakten i Norge og Fryslân gikk stort sett lik når det gjelder rekkefølgen, men ikke når det gjelder perioden. I den første fasen, ivaretakelsesfasen, ser vi at samlingsarbeid er den viktigste aktiviteten når det gjelder nasjonaldrakt både i Fryslân og i Norge. I begge to områder var aktørene redd for fortapelsen av den egne identiteten. Nasjonaldrakten ble truet med å forsvinne på grunn av

moderniseringsprosessen og måtte derfor samles og musealiseres. Det ble knyttet en nasjonal verdi til nasjonaldraktene. For å understreke draktenes nasjonale verdi gjorde man

nasjonaldraktbruktradisjonen ofte eldre enn den i virkeligheten var. Ved å påpeke draktenes gamle opphav ville man vekke en fellesskapsfølelse blant befolkningen. Befolkningen ble altså gjort bevisst av sin egen nasjonal identitet. I Fryslân begynte disse aktivitetene rundt 1800 med Halbertsma og Fries Genootschap. I Norden begynte ivaretakelsesaktivitetene med samlere som Hazelius, Olsen og Nielsen på midten av 1800-tallet.

(31)

31

gjenoppta bruken av norske folkedrakter på slutten av 1800-tallet. Når vi ser på den andre fasen i Leerssens modell, revitaliseringsfasen, så ser vi ikke bare en kronologisk forskjell mellom Norge og Fryslân. Det finnes også en tydelig innholdsmessig forskjell mellom de to områdene. Fryslân sendte drakter fra Hylpen til Verdensutstillingen. Et lokalt fenomen ble promovert til et symbol av nasjonalidentitet. Denne drakten var på vei med å forsvinne fra det dagelige livet. Ottema forutsa at Fryske klaaiïnge bare skulle dukke opp ved teaterstykker og folkefornøyelse, ringride, jubilea og så videre, men mente likevel at det fantes en framtid for denne drakten. Likevel blir det ikke helt klart hvordan Ottema så den frisiske draktens framtid foran seg. Ottema var slik som Winkler samler av gamle frisiske gjenstander. Det er egentlig bare Van Wageningen thoe Dekema som var aktiv i ferd med revitaliseringen av den frisiske drakten. Han tok Fryske klaaiïnge på seg. Han prøvde å overtale unge folk til å ta på seg denne gamle drakten også, trass hans iver uten suksess. Dessuten sto han stort sett alene i sitt revitaliseringsarbeid. I Norge skjedde til en viss grad det samme, men samtidig oppsto det i Norge et motsetningsforhold mellom de som ønsket å bevare de tradisjonelle folkedraktene på museer som symbol på en draktskikk som var knyttet til det gamle førindustrielle samfunnet, og de som ville revitalisere og føre videre den gamle draktskikken inn i den moderne verden. Kulturnasjonalistenes mål var å gjenreise kulturen på bygdene og gi bygdene tilbake en ny nasjonal identitet som var tuftet på deres eget. Bunaden egnet seg godt til dette prosjektet. Kulturnasjonalistene fikk etter hvert mange tilhengere og på denne måten ble også

bunadbruken spredt. Drakten ble gjerne knyttet til fest- og høytidsdager og folkedans. Bunaden var en gjenopplivning av folkedrakten til en ny funksjon. Folkedraktens nye betydning hadde et nasjonalistisk karakter. Den kommersielle synliggjøringen av

nasjonaldrakten påvirket den største delen av den norske befolkningen. Dette førte til økt oppmerksomhet på drakten som et nasjonalt fellessymbol (Oxaal 2001: 200).

(32)

32

ble betraktet som en motedrakt som var inspirert på pariser mote. Bare earizer, ørejernet kunne betraktes som typisk frisisk.

Man kan lure på hvorfor revitaliseringsprosessen i Norge hadde mer suksess enn i Fryslân. Flere faktorer kan ha spilt ei rolle. Slik som Ottema forutså, ble den frisiske drakten, som egentlig bare ble brukt av rike bønder, for dyr. I Norge ble drakten fra den mindre rike bondebefolkningen revitalisert. Muligvis spilte dette økonomiske aspektet ei rolle i utvirkningen av revitaliseringsprosessen. Ellers må man tenke på at Norge hadde nettopp kommet ut av unionen med Danmark og Sverige. Revitaliseringen av drakten bidro til oppbyggingen av en egen nasjonal identitet.

Som sagt spiller revitalisering hovedrollen i den nye produksjonsfasen. Revitalisering er dynamisk i motsetning til samlingsaktiviteter og musealisering som er statiske: ved revitalisering blir folkedrakten produsert på nytt, folk tar drakten på seg igjen og bruker drakten til forskjellige aktiviteter. I den nye produksjonsfasen er det ikke bare snakk om revitalisering, men er det allerede noen aspekter av re-enactment synlige også, nemlig at drakten blir brukt for fornøyelse. Alle aspektene av re-enactment er likevel mest synlige i den tredje fasen, propagandafasen, som kan sammenlignes med det som senere kalles for re-enactment. Det oppstår en massebevegelse i denne fasen. For nasjonaldrakten betyr dette at de ”ekte” nasjonale kostymene blir brukt ved festiviteter av store grupper mennesker.

1.2.3 Leerssens faser og re-enactment

(33)

33

Bilde 2: Det hylperske rommet på verdensutstillingen i Paris i 1878. Venstre: dukker i hylpersk nasjonaldrakt. Høyre: publikumet i rommet (Fries Museum, Ljouwert)

Gjestene i restauranten ved Historische Tentoonstelling van Friesland (Fryslâns Historiske Utstilling) i 1877 derimot ble betjent av jenter og kvinner i hylpersk drakt.

Utstillingskommisjonen hadde bestemt seg for denne formen av levende nasjonaldrakt, fordi draktene skulle gi et godt inntrykk allerede ved inngangen (restauranten var rett ved siden av entreen) (De Jong 2001: 81f). Slik sett kan man si at kommisjonen introduserte et dynamisk element ved utstillingen.

Som sagt er det tydeligvis også et dynamisk element i Leerssens andre fases

(34)

34

nasjonaldraktaktivitetene kunne ses som en fritidsaktivitet, mens samlingsarbeidet i den første fasen måtte ses som seriøst forskningsarbeid.

Før i tida ble begrepet re-enactment bare brukt for å omtale etterligningen av militære begivenheter. I dag brukes det mer allment for etterligningen av historiske begivenheter. Mathijsen bruker det for å illustrere hverdaglige aspekter fra fortida.

Sammenfattende vil jeg gi min definisjon av begrepet re-enactment slik jeg skal bruke det i mitt forskningsprosjekt. Når jeg bruker konseptet re-enactment mener jeg etterligningen eller framstillingen av historiske begivenheter eller hendelser på en så sannferdig måte som det er mulig. Disse begivenhetene eller hendelsene trenger ikke å være en etterligning av bestemte historiske begivenheter som i virkeligheten har skjedd. Jeg mener ikke at det trengs å

etterligne et bondebryllup til to personer som virkelig eksisterte, men at det framstilles ritualer og påkledning som var vanlig i et bryllup på en bestemt tid i historia. Formålet med en slik framstilling er både pedagogisk og rekreativt. Siden re-enactment kan betraktes som fritidsaktivitet kan det ikke alltid forventes at hovedvekten ligger på begivenhetens

autentisitet. Autentisiteten av deltakernes påkledning (kostymer og gjenstander) er ikke alltid like nøyaktig i forhold til historia. Re-enactment utøves oftest av amatører som betrakter det som hobby. Re-enactment i min definisjon er det å gjøre levende og sette i bevegelse, det er altså et dynamisk begrep.